Det er søndag 22. mai 1977. Olaf Ottersbo er på vei ut på rullebanen i sitt privateide Cessna 172, et én-motors propellfly. Til kontrolltårnet på Ørland flystasjon melder han om en flytur på én times varighet. Han planlegger å fly lokalt. Klokken 14:25, alene i flyet, takser den enslige piloten til rullebane 34, og ber om avgangsklarering. Denne innvilges av tårnet.
Take-off
Når Ottersbo to minutter senere letter fra rullebanen, i retning nord, er det nordvestlig lett bris, over ti kilometer sikt og ni grader varmt. Det er gunstig flyvær. Piloten er lommekjent i området.
– Han skulle komme hit til meg, etter flyturen. Jeg skulle egentlig vært med den dagen, men havnet i stedet utpå kvelden før, og da fristet det ikke så mye med flytur. Jeg sa ikke fra eller noe sånt. Hadde jeg stått opp tidligere den dagen, så hadde jeg kjørt meg en tur – og blitt med opp, sier Snorre Skilleås, som var en nær venn av Ottersbo.
Kilder Fosna-Folket har snakket med, mener at flyturen er den første etter at Ottersbo på egen hånd skal ha skiftet ut motoren i flyet. På slike «testturer» er det vanlig at piloten ikke flyr altfor langt unna flyplassen, slik at det skal være mulig å nå et alternativt landingssted, i tilfelle problemer.
– Han fløy mye alene, så det var ikke noe rart ved det, sier Skilleås
Dessverre for Ottersbo blir denne turen alt annet enn vanlig. Kommunikasjonen med tårnet er det siste noen hører fra ham.
Kollegaen
Nesten samtidig som Ottersbo er i lufta, får Svend Skanke føle de stadig dårligere værforholdene på kroppen. Om morgenen samme dag tar han og en kollega av fra Ørland flystasjon. Flyturen til Molde går fint; «det var bare å følge kysten sørover», sier Skanke. Under returen, på vei nordover, flyr de seg imidlertid inn i tett ettermiddagståke.
– Det var så dårlig sikt. Jeg så bakken om jeg så rett ned, men jeg hadde ingen referansepunkter fremfor meg. Jeg kunne ikke se hvor steder og byer var. Jeg klarte rett og slett ikke å orientere meg, og det var selvfølgelig problematisk. Jeg måtte kalle opp flytårnet på Kvernberget i Kristiansund og spørre dem hvor jeg var.
Dersom man flyr seg inn i tett tåke, kan man få noe som på fagspråket kalles for vertigo. Det er ekstremt farlig for en flyver. Flyverne sitter godt fastspent i setet, og kan få en feilaktig følelse av at de sitter i ro, til tross for at flyet rører på seg. På grunn av tett tåke eller skyer har ikke piloten noe referansepunkt. Piloten kan tro han flyr oppover når han flyr nedover, og at han flyr til venstre når han i realiteten flyr til høyre.
– Jeg ante ikke hvor jeg var. Tårnet fortalte at jeg var over Averøya, sier Skanke.
Savnet
Han vet ikke det nøyaktige tidspunktet for da han nådde tåka, men det kan ha vært innenfor samme tidsrom som Olaf Ottersbo var ute og fløy, rundt ti mil lenger nord. Skanke nødlander flyet på Kvernberget i Kristiansund. Derfra kaller de opp tårnet på Ørland flystasjon og får beskjed om at flyværet er bedre lenger mot nord. Skanke og kameraten letter på ny, men denne gangen må de gi opp etter bare ti minutter. Det nytter ikke å fly hjem den dagen.
– Væromslaget kom brått på. Havskodda kom inn over land, og var så tett at det gjorde det umulig å orientere seg.
Skanke og kompisen tar i stedet drosje inn til Kristiansund og buss derfra til Trondheim. Deretter går turen med ferje fra Skansen over til Vanvikan. Der blir de fortalt at et fly fra Ørland er forsvunnet.
– Det var først da vi kom til Ørlandet den ettermiddagen at jeg fikk høre at Olaf Ottersbo var meldt savnet.
Uvær
Flygeleder Gunnar Ledang er den siste som snakker med Ottersbo. Overfor Fosna-Folket bekrefter Ledang at Ottersbo meldte fra til flytårnet om én times lokal flyvning. Ledang viser med hendene at Ottersbo tok av nordover, og så svingte til høyre.
Ifølge Ledang virket alt normalt.
42 minutter etter at Ottersbo tar av fra rullebanen, forsøker Ledang å kontakte Ottersbo og flyet for å advare ham om tett tåke som er på vei inn fra vest. Det er null respons. Ikke en lyd fra Ottersbo og flyet. Ti minutter senere velter tåka inn over Ørland flystasjon. Sikten reduseres til 1,5-2 kilometer. På det dårligste er den nede i 8–900 meter. De gode flyforholdene er i ferd med å bli elendige.
I tårnet forsøker flygeleder Ledang gjentatte ganger å komme i kontakt med flyet med registreringsmerke LN-VIE, men han får ikke noe svar. Flyet er utstyrt med radiosender, radiokompass og nødpeilesender. Men kontrolltårnet registrerer ingen signaler fra flyet etter at det tar av.
Flyet de leter etter, er et fransk-produsert småfly. Det er bygd i 1966, ut av i Reims i Frankrike. Basert på opplysninger om tilsvarende fly, er det sannsynlig å tro at flyet veier omkring 634 kilo uten passasjerer, drivstoff eller bagasje, såkalt «tom vekt». Maksimalt tillatt avgangsvekt for denne typen fly, er 1 043 kilo.
Klokka 15:27, nøyaktig én time etter at Ottersbo letter fra rullebane 34, er flytiden utløpt. Dette iverksetter automatisk en rekke rutineaksjoner. Sjefsflygeleder Jarle Lund blir tilkalt, og klokka 15:55 blir det erklært nødssituasjon.
I de påfølgende dagene søkes det i det aktuelle området på Fosen samt andre steder i Trøndelag. I alt deltar fem fly og to eller tre helikoptre fra Forsvaret, samt tre sivile småfly, i søket. Også sivile og militære båter skal etter hvert bistå.
Letingen
– Jeg hadde akkurat gått meg en tur, ut til Ytre Dueskaret, da Jarle Lund ringte fra kontrolltårnet. De spurte om jeg visste hvor Olaf var, siden vi var kompiser og var mye i lag, sier Skilleås.
De to kompisene var i telefonkontakt nesten hver dag. Men ikke denne. Det kommer etter hvert inn en rekke observasjoner fra lokale som mener å ha sett flyet. Konsentrasjonen av disse gjør at et område omkring innflygningen til flystasjonen identifiseres som et sannsynlig kræsjsted. Ingen av de tidlige observasjonene fører til funn; verken av pilot, fly eller vrakdeler.
– Vi kjørte rundt med bil og leita etter han, og snakka med folk som hadde sett ham. Vi noterte ned klokkeslettene for når han var observert, sånn at vi kunne tegne opp og forfølge ruta han hadde flydd, sier Skilleås.
Et redningsteam fra Sea King scrambles, og ankommer etter hvert Ørland flystasjon. Flere er venner og bekjente av Olaf. De er villige til å gjøre alt for å finne kompisen, men tiden er i ferd med å løpe ut.
Mange mener å ha sett Olaf Ottersbo, men ingen kan finne ham. Hva har skjedd?
Kona
Hjemme på Vik passer kona Agnes dyrene, slik hun ofte gjør mens Olaf lever ut eventyreren i seg, to tusen fot over henne. Ansvaret for gården faller stort sett på henne. Når hun kikker opp fra gardstunet, kan hun ofte se en blåhvit prikk som krysser himmelen.
– Han hadde ikke noe særlig interesse for gårdsbruk. Faren min var meget forbannet for at han for og fløy bestandig. For det hendte jo at kyrene slo seg løse, og da var det naboene som måtte komme til for å hjelpe, mens Olaf fløy over oss. Det var jo trasig sånn da, men jeg vil ikke si at han rømte fra pliktene.
Agnes Sundli, som i dag er 77 år og gift på nytt, sier at hun har gruet seg fælt til dagen i dag. Det er bare noen dager siden det var nøyaktig førti år siden Olaf forsvant, men hun har valgt å snakke med Fosna-Folket fordi hun ønsker at historien skal bli fortalt, slik at også barnebarna skal få høre om bestefaren.
Gamle papirutklipp er med på å friske opp minnene. Hun forteller mens hun skummer gjennom noen av sidene.
– Jeg leste ikke aviser på den tida, så det er mye av dette jeg ikke har lest. Og så var det jo noe på radio også, ble jeg fortalt. Den stod jo på i fjøset, jeg likte alltid å ha den på. Men da det kom noe nytt om ulykka, slo jeg den av.
Ny motor
Hun har fortsatt mareritt hver gang hun leser om at det skal gjøres et eller annet søk ute i Trondheimsfjorden.
– Jeg husker godt den dagen. Jeg var hjemme. Olaf skulle prøve ut en ny motor, som han hadde satt inn i flyet. Før han dro sa Olaf til meg at «når du er ferdig med etterstellet i fjøset, så må du legge deg på sofaen og hvile deg, for i ettermiddag skal vi kjøre oss en tur til Britt og Snorre Skilleås».
Olaf sier ikke til Agnes at han skal fly. Han skal bare «stelle» flyet. Penger og sjekkhefte ligger igjen hjemme. På flystasjonen ombestemmer så Olaf seg.
«Pappa»
Agnes' datter Gerd Karin Smevold var på en båt, på vei til Danmark, da ulykken skjedde. Det var knapt en uke siden hun hadde dratt hjemmefra. Hun fikk meldingen via radio.
– De sa det var et privatfly fra Ørlandet som hadde styrtet. Og da var det jo ikke så mange å velge i. Jeg brøt helt sammen, sier Gerd Karin.
Bekreftelsen på at det var Olaf som førte flyet fikk hun senere på dagen, via telefon.
– Jeg håpte i det lengste at det ikke var pappa. Men da hadde det jo vært noen andre i stedet.
Rykter
Foreldrene til Olaf ville ikke ha noen minnestund. Til sin død var de overbevist om at sønnen fortsatt var i live. Det gjorde det problematisk for Agnes.
– For å drive gården videre, trengte jeg en dødsattest. Den var ikke så enkel å få av sorenskriveren. For de trodde jo at han var spion, og at han hadde stukket til et annet land. De sa det rett opp i fjeset på meg. De spurte om han hadde med seg mye penger, og om han hadde passet sitt hjemme. Det hadde han jo, og pengeboka lå på kjøkkenbenken.
Agnes virker oppgitt når hun tenker tilbake på ryktespredningen og bygdesladderen som oppstod.
Det har gått over førti år siden hun så ham sist. Hun lurer på om mannen skal lande snart. Grava har hun aldri gått til. Det er fordi den ikke finnes.
– Jeg får meg aldri til å si at Olaf er død. Han er bare borte. Det er så rart.
NB: Del 2 publiseres over helga.
Se video her: