– Jeg husker veldig godt den første saken jeg skulle lage som sommervikar i Fosna-Folket. Det var noen som hadde startet opp med utleie av redningsvester på Brekstad. Det var et kjempebillig tilbud for å prøve og få folk til å tenke mer på sikkerheten i båt. Leie av redningsvest for en dag for fem kroner. Jeg kom i skade for å skrive at det var redningsvester til utlån og ikke utleie. Forskjellen på fem kroner og gratis, utleie og utlån viste seg å være kjempestor, sier Kirsti Husby.

Hun trivdes ikke så godt i lokalavisa fordi hun ikke synes hun fikk virket som journalist helt til. Veien til journalisthøyskolen hadde vært lang, først fire år ved NTNU og utdanning som lærer, og da hadde hun nok alderspoeng og studiepoeng til å komme inn på journalistutdanningen på Volda.

Drømmen hadde vært å bli journalist hele tiden. Som det konkurransemennesket hun er, fant Kirsti ut at hun bare måtte jobbe knallhardt videre. Når hun først var kommet inn, måtte hun stå løpet ut og se om hun mestret yrket når hun hadde fullført den toårige utdannelsen.

Lærerfamilie

Kirsti er født i Trondheim, men familien flyttet til Egersund da hun var to. Faren var nyutdannet lektor, og familien flyttet etter den første jobben som lærer etter endte studier.

En ledig stilling ved Fosen Videregående i 1976 gjorde at familien Husby bodde i Botngård under hele Kirstis oppvekst.

– Vi bodde i samme huset siden da. Det er bygd på etter hvert, men huset er det samme, sier hun.

I fjor solgte foreldrene huset, og det siste av familien er flyttet ut av Bjugn.

– Det er litt artig at det er Bjugn-ordføreren som nå bor i huset jeg vokste opp i. Jeg er stolt av å være bjugning. Det er klart jeg er bjugning når jeg har hatt hele oppveksten i Botngård fra jeg var fire og ut videregående. «Du kan ta veita ut av Bjugn, men ikke Bjugn ut av veita» som en annen Adressa-journalist bemerket her om dagen, sier Kirsti og ler.

– Men det er klart jeg er bjugning. Jeg reiser litt sjeldnere til Fosen nå enn når foreldrene mine bodde der, men mange av mine beste venner er også bjugninger. Selv om noen av oss har flyttet til Trondheim er det klart at Bjugn er det vakreste stedet, sier hun.

Kirsti i barneårene Foto: Privat

Bodde i Bjugnhallen

Kirsti husker Botngård som et flott sted å ha barndommen i. Fra familien flyttet til området kalt lærergata (alle lærerne bodde der), til hun gikk ut videregående og flyttet ut, skjedde det store omveltninger i sentrum.

– Det var mye byggeaktivitet og boligfelt som kom til. Det har skjedd utrolig mye også etter at jeg har flyttet. Det er artig å se at det skjer så mye. Man merker kanskje endringene bedre når man mer eller mindre regelmessig kommer på besøk. Det har skjedd masse i Botngård, Bjugn og på Fosen over mange år, sier hun.

Familien Husby er en friidrettsfamilie der både mor og far var aktive utøvere.

– Jeg var mye i Bjugnhallen. I perioder bodde jeg nesten der. Jeg drev med fotball, friidrett og håndball. Høydehopp var favorittøvelsen i friidrett. Etter hvert måtte jeg velge mer hva jeg hadde tid til å være med på. Det å være sammen og vinne som lag var utrolig gøy, og da var håndball tingen.

– Vi tapte av og til også. En av naboene sa at han så det på ganglaget når jeg kom hjem og vi hadde tapt en håndballkamp. Botngård var en flott plass å vokse opp i, med masse venner. Dette var tiden før det var egen videregående skole i Åfjord, så det var mange som flyttet på hybel i Botngård.

Håndball har vært en av de store hobbene til Kirsti. Her er hun nummer to fra venstre i øverste rekke. Foto: Privat

Journalistspire

På videregående gikk Kirsti på språklinja. Hun tok et freelancekurs hos lokalavisa sammen med en kompis som kunne ta bilder. Hun skulle skrive.

– Det var det første møtet mitt med journalistikken. Det ble noen saker, men ikke så mange. Jeg hadde lyst til å bli journalist allerede på videregående, men hadde ikke håp for å komme inn på journalisthøyskolen. Det gikk bra på skolen, men ikke 5,9 i snitt bra, sier hun.

Den første jobben som redaktør kom like etter.

– Jeg ble redaktør for russeavisa, noe jeg ikke er spesielt stolt av. Jeg får heller bli lærer tenkte jeg, sier Kirsti.

For å bli enda flinkere i fransk, flyttet Kirsti til Frankrike for å jobbe som au pair. Fransk lærte hun, men hun beskriver oppholdet som ikke spesielt hyggelig.

I stedet begynte hun å studere ved NTNU og tok utdanning i fransk, i nordiske språk og i pedagogikk. Etter fire år ved NTNU var hun utdannet lærer.

– Jeg var egentlig ferdig utdannet. Jeg så at jeg hadde alderspoeng og nok studiepoeng til at det så ut som jeg ville komme inn på journalisthøyskolen i Volda. Jeg søkte og kom inn. Det er det beste som kunne skjedd, selv om starten var mindre enn lovende.

Senere har hun også tatt videreutdannelse i strategi og ledelse.

Foto: Privat

Sa opp jobben før hun begynte

Etter nedturen i Fosna-Folket ble det ingen journalist-sommer på Husby året etter. Kirsti var guide på Austråttborgen. Der viste hun en gruppe fra Adresseavisen rundt.

– Jeg sa jeg var journaliststudent og hadde veldig lyst til å prøve meg i Adressa. De sa det var veldig vanskelig å få jobb der, men kanskje mulig å få praksis i slutten av studiene.

Hun fikk plass som praktikant i Adressa som del av studiene i 1998, og er blitt der siden.

– Jeg tok det ikke som noen som helst selvfølge at jeg skulle få tilbud om jobb i Adressa i det hele tatt og hadde søkt på mange journalistjobber. Jeg hadde til og med sagt ja til fast jobb i Bergensavisa. Det gikk vel tre uker etter at jeg hadde takket ja, før en av sjefene i Adressa foreslo at jeg skulle si opp den faste jobben og heller ta et års vikariat i Adressa.

I ettertid sier Kirsti at det kanskje var det rette valget, men at det var vanskelig å si opp før hun begynte når det var gått så lang tid som tre uker etter at hun hadde takket ja.

– Jeg var veldig innstilt på at det var her jeg ville jobbe. Kanskje det var litt sånn at jeg var yngre og kanskje var fornøyd med et vikariat også. Her var det om å gjøre å prestere i et år, så fikk jeg tenke på fast jobb senere.

Fra journalist til leder

Vikariatet som økonomijournalist ble etter hvert til fast jobb i Adressa. Hun byttet avdeling til nyhetsredaksjonen og ble reportasjeleder for avdelingen fra 2002.

– I Adressa gikk lederne på åremål. Det var mange flere mannlige enn kvinnelige journalister i hele bransjen, også hos redaksjonen på Heimdal. Før lederstillingene skulle lyses ut på nye åremål, samlet ledelsen alle de kvinnelige journalistene og ba oss om å vurdere å søke, sier Kirsti.

Tiden var en annen, og kjønnsbalansen er nå mye jevnere både i Adressa og bransjen som helhet. Kirsti sier ledelsen klart forsto at om man skulle lage en avis for kvinnelige lesere, og også menn, så måtte man ha inn kvinner i alle ledd i avisen.

– Det gikk vel en liten faen i meg som gjorde at jeg sendte inn en søknad. Jeg fikk først tilbud om å bli leder i en annen avdeling, men jeg var veldig klar på at det at arbeidet med nyheter som var min store interesse. De tok et modig valg når jeg ble reportasjeleder for nyhetsavdelingen. Det hadde ikke trengt å gå bra det.

Nå som leder selv, tenker Husby på hvordan man må fange opp å la nye ledertalent få prøve seg.

– Jeg mener man må tenke mer langsiktig på ledelse. Når noen søker sin første lederjobb har de ingen ledererfaring fra før. Den erfaringen får de heller ikke før de får sin første jobb som leder. Da er det nok viktig at man gradvis bygger opp ledertalenter ved å gi ansvar for prosjekter og muligheter til å lede i perioder.

Redaktør

Kirsti ble ansatt som nyhetsredaktør i avisa i 2006. Hun hadde da vært reportasjeleder for nyhetsavdelingen i fire år.

- Jeg husker at det var veldig spesielt å bli nyhetsredaktør. Du spurte hvilket yrke jeg har og selv om jeg har jobbet som redaktør i mange år, føler jeg meg som journalist. Jeg var veldig nervøs da jeg fikk jobben. Vi var i ferd med å gå over til tabloidformat, og det var store endringer som skulle gjennomføres.

- Å være nyhetsredaktør er en også stor og utfordrende jobb. Å skulle gå inn der å jobbe overordnet med de daglige prioriteringene og langsiktige innholdssatsninger var en helt ny rolle. Jeg var nok mer uforberedt på ansvaret da enn jeg er nå.

For siden 2006 har Kirsti vært den stedfortredende sjefsredaktøren. Hun vet hvilken jobb hun går til, selv om det nå er hun som har ansvaret selv.

- Det betyr ikke at jeg ikke er ydmyk og har respekt for jobben, og at jeg kommer til å møte utfordringer jeg aldri har vært borti før. Men jeg har bedre oversikt over hva jeg går til, sier Kirsti.

Styrer kursen

Sjefsredaktøren i en avis er ansvarlig for alt som publiseres. Sjefsredaktøren vil være med på å gjøre vurderinger i konkrete saker sammen med de andre redaktørene og journalistene. Kirsti forteller at hun nå trer inn i en rolle der hun ikke er like nær alle sakene i det daglige, men at fokuset på journalistikken fortsatt vil stå helt sentralt.

- Hva gjør en sjefsredaktør? Man har for eksempel eksterne oppgaver som ikke går rett på avisarbeidet, men som handler om å representere mediehuset utad. Som sjefredaktør er man en del av ledergruppa, man sitter i konsernledelsen og man jobber mye med strategi og utvikling. Sjefsredaktøren er den som peker ut retningen for redaksjonen, sier Husby.

- Stø kurs betyr kontinuerlige justeringer. Leseren er det aller viktigste, og i den tiden vi står i nå, med der bransjen står overfor store endringer, må vi passe på at vi utfører samfunnsoppdraget vårt på best mulig måte. Samtidig må vi lage stoff som engasjerer leserne for å kunne beholde posisjonen som den viktigste nyhetsleverandøren for folk i Midt-Norge.

Tid og oppmerksomhet

I en tid der vi omkranses av personlige tilpassede underholdningstilbud som er tilgjengelig når vi måtte ønske, er konkurransen om tiden vår stor.

- Vi må ha tro på at vi er konkurransedyktige om folks oppmerksomhet og tid. Vi må lage innhold leserne ikke får noe annet sted og som de er villige til å abonnere for. Det er ikke noen andre som kan stille de kritiske spørsmålene og gå etter makta i Trøndelag på den samme måten vi gjør i Adressa. Utviklingen med en økning i antall abonnenter de siste to årene viser at samfunnsengasjementet er der og at vi fortsatt spiller en viktig rolle for folk.

For livet handler om tid og prioritering, også for en sjefsredaktør. Kirsti jobber mye.

- Akkurat nå er jeg inni en bolk der mye handler om jobb og familien. Jeg ble spurt om jeg har hobbyer og ble nesten svar skyldig. Jeg har interesser, det er ikke det. Med en niåring og en tolvåring, handler mye om å følge små mennesker som forelder. Jeg vil være en ansvarlig forelder. Spørsmålet er alltid om man er god nok, sier hun.

- Jeg reflekterer mye over hvor travelt det er. Jeg leste en avisartikkel nylig der juni ble beskrevet som helvetesmåneden for foreldre. Enda verre enn desember med alle avslutningene. Så leste jeg debattfeltet og det er tydeligvis ikke stuereint å si det. Spørsmålet er om man kan ha fem pølsefester i stedet for ti. Det ville kanskje vært bra for både foreldre og barn, spør Husby.

Her sitter sjefsredaktøren i Adresseavisens sjefsstol med utsikt over Nidelven. Foto: Jakob Ellingsen

Bjugnstauder

Kirstis samfunnsengasjement og nyhetsinteresse er det ingenting å si på. Som stolt bjugning er hun selvfølgelig opptatt av kommunesammenslåingen på Fosen. Spesielt den mellom Ørland og Bjugn.

- Det skjer så mange viktige og spennende ting på Fosen som har ringvirkninger ikke bare lokalt. Næringslivet, Ørland flystasjon, vindkraft rundt Åfjord. Her er det mye som vil ha betydning for mange og være interessant for hele Trøndelag, sier sjefsredaktøren.

Fosen-patriotismen stopper ikke i sinnet, men forplanter seg også til hagen.

- Pappa har vært veldig opptatt av hagen. Da de flyttet i fjor tok jeg med meg bjugnstauder hjem til Byåsen. Om jeg hadde hatt litt bedre tid ville jeg vært opptatt av hage. Selv om hagen min ligger i herdighetssone sju, den nest tøffeste sonen i landet, gror staudene godt. Jeg sjekker dem hver dag, sier Kirsti.

Comeback kid

Håndballkarrieren i Bjugnhallen resulterte i et avrevet korsbånd. Men sportsgleden var der, og konkurranseinstinktet er det fortsatt ingen ting å si på.

- Jeg tok med meg håndballen da jeg flyttet til Trondheim for å studere også. Vi ble norgesmestre for universiteter til og med, uten at jeg skal ha noe mye av æren for det, sier Kirsti.

- Det ble litt bedriftshåndball i Adressa også, men jeg måtte legge opp igjen da jeg fikk trøbbel med det andre kneet. I fjor vinter synes jeg det hadde gått så lenge siden jeg hadde merket noe til knærne, så jeg tok sjansen på et lite comeback enda en gang. Jeg vet jo at korsbåndet er revet av, sier hun.

- Jeg var med på tre-fire kamper før jeg fikk et kraftig overtråkk. Det var også forskjell på å spille i 2. divisjon når vi hadde spilt i 5. divisjon sist gang jeg var med for Adressa. Livet går i faser, og nå er jeg inne i en fase der det er en del jobb.

- Jobben som sjefsredaktør kom brått på. Det er viktig å legge en god plan fremover. Jeg må tenke litt på innholdet i den planen i sommerferien. Det gjelder å være langsiktig for å løse de utfordringene vi har i dag. Vi må også få gjennomført viktige prosjekter som allerede er godt i gang.

- Er det et problem at jobben også er hobbyen?

- Det blir kanskje litt sånn at man får stereotypien som en som er gift med jobben. Stempelet er litt ukult. Interessene er der, de ligger bare litt på vent i påvente av bedre tid, sier Kirsti Husby.

Når man har stått på toppen av Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro, synes det mulig å ta opp interessen for fjellturer når tiden igjen er moden.

På toppen av Kilimanjaro Foto: Privat