- Mamma sa bestandig; «Dette er livet. Vi må videre». Det er ord jeg har tatt med meg, sier May Elin Larsen når hun underveis i intervjuet kommer inn på vanskelige ting. Det kommer noen tårer. Å tenke tilbake på livet er ikke bare enkelt, men mange gode minner dukker også opp.
Mye ansvar
May Elin er født i Råkvåg og vokste opp i en søskenflokk som etter hvert telte fem. Å vokse opp i det lille samfunnet mener hun var helt supert.
- Nærhet, tetthet, alle kjente alle. Det var trygghet, konstaterer hun.
Hun vokste opp med en mor som var hjemmeværende og en far som nesten aldri var hjemme. Han var ute på fiske og veiarbeide.
- Mamma var ankerfestet mitt. Pappa ble nesten som en fremmed fordi han var så sjelden hjemme.
May Elins mor var mye syk, gjennom hele livet. Noe som kom til å prege May Elins barndom i sterk grad.
- Jeg husker da jeg var rundt fem år. Mamma var skikkelig syk. Det ble mer ansvar på meg. Jeg følte at jeg måtte hjelpe til, sier hun.
Ansvaret for den yngste broren som da var to år falt mye på May Elin som var bare et barn selv.
- Jeg ble en slags barnepike for ham.
Årene gikk med til skole, leik og mye ansvar hjemme.
- Jeg husker en gang jeg var innom mormor og fortalte hva jeg hadde gjort den dagen. Hun svarte at «hvis du ikke har gjort mer enn du husker, må du gjøre mer». Det var bare å stå på. Ingen vits å klage. Sånn var det.
May Elin forteller om en fantastisk tante og onkel. Et par som skjønte hvordan det var å være henne og som hun hadde god trøst hos når ting var vanskelige.
- Mamma var veldig flink med symaskin, strikking, veving og hekling. Og vi hadde alltid åpent hus. Det var alltid folk hos oss. Mange sorger og gleder havna inne hos oss på Myran. Men, det ikke alle tenkte på var at vi var jo også en familie, sier May Elin ettertenksomt.
Det året May Elin gikk på framhaldsskolen var moren 42 år.
- Hun trodde hun var kommet i overgangsalderen. Så viste det seg at hun var gravid, og helsa ble enda dårligere enn den hadde vært før.
Den vinteren «litjtupp» kom til verden ble slitsom for May Elin.
- Jeg sto og vaska barneklær hver eneste dag. Det var mye snø og kaldt. Det ble ikke mye tid til lekser, minnes hun, og eksamen ble ikke akkurat noe å snakke om.
- Pappa sa jeg ikke trengte skole og utdanning. Jeg kom til å bli stående ved kjøkkenbenken.
I utgangspunktet syntes May Elin at det var forferdelig at det skulle komme enda et barn.
- Men, hun ble en stor glede, smiler hun.
For å tjene litt penger var det ikke så mange muligheter den gangen.
- Jeg var avisbud fra jeg var 15 år. Sykla som sommeren og sparka på vinteren. Det hendte på vinters tid at mamma tok deler av ruta for meg, når jeg var «speika» og kald. Sommerstid gjorde jeg unna ruta på 1 ½ time. Vinters tid tok det lengre tid.
I tillegg hadde May Elin sommerjobb på kjøkkenet på sjukeheimen. Og hun hadde helgevasken hjemme hos bestyreren.
Kristendommen
May Elin vokste opp med kristendommen. Noe som også kom til å prege henne sterkt. Selv om det tok mange år før hun selv betegnet seg som personlig kristen.
- Mamma ble kristen da jeg var tre år, og besteforeldrene mine på begge sider var kristne, men ikke far. Jeg var med på kristne møter og foreninger fra jeg var liten, minnes hun og beskriver hvordan hun den dag i dag ser for seg bestefaren.
- Han var snekker, bygde båter. Plutselig kunne han gå ned på kne ved båten og be. Jeg ser ham også for meg gående nedover til Ebenezer-møtene med bibelen under armen. Når jeg tenker på det i dag var det en trygghet. Hvor trygt jeg hadde det i et bygdesamfunn hvor alle var sammen.
May Elin tror hun ble tøffere enn de fleste på grunn av alt ansvaret i ung alder. Hun betrakter seg selv som voksen allerede som 13-åring, og hun trivdes og syntes det var stas å være sammen med eldre folk.
- Jeg syntes de var interessante å snakke med. Jeg fant trygghet i dem.
Samtidig føler hun at alt ansvaret hun hadde på grunn av morens sykdom, gjorde at hun mistet mye leik og moro i barndommen.
- Jeg følte litt på det da, og det har kommet igjen i ettertid. Jeg husker hvor fint jeg og broren min hadde det en gang når vi satt på loftet og klipte ut bilder fra blad, for deretter å lime dem inn. Mamma lagde lim av vann og hvetemel, minnes hun.
Kjæresten
Bare 16 år gammel kom Andrew inn i hennes liv. Han kom kjørende fra Fevåg til Råkvåg i sin store amerikanske Bel Air sammen med noen kamerater en kveld.
- Samme kvelden ble vi kjærester. Vi var sammen i et halvt år, så gjorde jeg det slutt. Jeg begynte å tenke. Jeg var jo bare 16 år, og det var altfor tidlig å få en kjæreste, minnes May Elin.
Men Andrew var ikke den som ga opp. Han tok seg stadig kjøreturer fra Fevåg til Råkvågen.
- Det gikk bare et halvt års tid så var vi kjærester igjen, ler May Elin. Siden den gang har de vært sammen. Forlovelse ble det nyttårsaften 1970 og i 1971 ble det giftermål.
- Da hadde jeg allerede med meg ansvar i magen. Jeg ble mor før jeg var fylt 19 år.
Etter giftermålet ble det flytting til hjemgården til Andrew i Fevåg, der de fremdeles bor.
- Ikke forsto jeg da hvilken fantastisk mann jeg hadde fått, sier May Elin, og feller noen tårer igjen. Denne gangen i takknemlighet.
Innen hun var 21 var hun tobarnsmor.
Å bo på gård medfører gjerne fjøsstell, men May Elin hadde ingen tanker om det.
- Jeg sa det til Andrew før vi giftet oss at jeg kan ikke gifte meg med deg, for jeg kan aldri bli gårdbruker, men svaret jeg fikk var at bare jeg ville bli hans skulle jeg få slippe det.
Men, etter hvert begynte hun å gå i fjøset, og fikk med tiden ansvaret for melkekyrne.
Som den utadvendte personen hun er ble hun raskt kjent med folk i Fevåg, og var med i husmorlag, bondekvinnelag, helselag, bingo, og det som var.
En okse og ei ku
Førerkort ble det også, i 1983. May Elin smiler.
- Andrew sa jeg skulle få ei ku og en okse om jeg kjørte opp. Altså summen av det ei ku og en okse var verd. Jeg klarte det med bare nesten ei ku, ler May Elin.
Og det å få førerkort var viktig.
- Det er noe av det gjeveste jeg har gjort. Det gjør noe med selvfølelsen din. Og så var det viktig i forhold til å kjøre ungene hit og dit.
Så ble hun gravid med barn nummer tre og livet endret seg.
Ni lange år
- Jeg var syk under hele svangerskapet. Hadde store smerter. Da fødselen kom varte den i tre døgn. Dagen etter var det som om jeg fikk en svart sekk over hodet, forteller May Elin. Og sånn skulle det bli i ni lange år.
- Livet ble satt tilbake. Jeg slet med angst, uten å få hjelp. Det var grusomt. Jeg kunne ikke være alene, og jeg taklet ikke store forsamlinger. Jeg kjempet kampen 24 timer i døgnet i ni år.
I dag kalles dette fødselsdepresjon. Den gang visste man ikke hva det var.
Kun én lege forsto, og satte av tid til å snakke med May Elin. Doktor Bjørg Sivertsen på legekontoret i Rissa.
- Jeg fikk alltid dobbelttimer. Jeg fikk nervemedisin, men den tålte jeg ikke. Men, doktoren forsto at jeg trengte å prate, minnes hun.
Hun kunne sitte oppe med angst hele natten.
- Etter hvert skjønte jeg hvilken fantastisk mann jeg hadde fått. Andre folk sa jeg måtte ta meg sammen. Det gikk jo ikke, og det kom så langt at jeg var redd for at jeg kunne komme til å skade ungene mine. Noe doktoren beroliget meg med at det kom jeg ikke til å gjøre. Men, folk rundt meg skjønte ikke hvordan jeg hadde det. Hvis folk hadde sett hvor mye tårer det var i julebaksten min de ni årene…
Ble kristen
Så kom dagen da depresjonen forsvant som dugg for sola.
- Svigerfar inviterte meg med på et sangmøte med Freddy Kristoffersen i Rissa kirke. Mamma var også med. Der satt jeg da på kirkebenken, mellom min frelste mor og min ufrelste svigerfar. Det var akkurat som om noe begynte å arbeide i meg. Jeg ba til Jesus om å få oppleve det samme som mamma gjorde. Da jeg gikk ut kirkedøra var livet mitt forandret, forteller hun.
- Det var mørkt men jeg så vår og lys, selv om dette var på høsten. Det var gladsang inni meg.
Etter et par uker, mens hun sto ved kjøkkenbordet begynte hun å tenke. Hvor i all verden var det blitt av angsten?
- Jeg ringte mamma, og fortalte at jeg ikke hadde angst lenger. Mamma svarte at du fortalte jo at du tok imot Jesus. Han har flyttet inn i deg, og tatt angsten din, sa mamma, forteller May Elin.
Det skjedde mye i May Elins liv på 80- og 90-tallet. Svigerfaren, som hun hadde et fantastisk godt forhold til døde i 1987.
Senere gikk faren bort. Han ble dårlig og døde på operasjonsbordet. Bare fire måneder senere døde moren, bare 67 år gammel. I tillegg mistet May Elin begge de to eldste brødrene sine på 90-tallet.
- Familien begynte å bli liten. Det var mange tunge år. Det preger et menneske. Og så må du samtidig være sterk for noen hele tiden.
- Hvis jeg skulle lagt meg på en sofa for alt det vanskelige i livet hadde jeg blitt liggende, sier May Elin, men hun kom alltid i hug morens ord: Dette er livet. Vi må videre.
Minner fra Råkvåg
I mange år etter at moren døde har hun vært preget av det.
- Når jeg kjørte over Tørrabben og så ned på Råkvåg måtte jeg stoppe. Da rant tårene. Jeg så for meg mamma som satt og venta med kaffe og håndarbeid. Da var det godt å finne reservefamilien i Petra og Nils, smiler hun.
Selv om hun har mange fine minner fra Råkvåg ble ikke bygda den samme etter at moren døde.
Men det finnes mange gode minner derfra også. Blant annet utstillinga.
- Jeg fikk være med på slutten av åtti-tallet og begynnelsen av nitti-tallet. Det var stas for ei gardkjerring, sier May Elin. Hun minnes også med glede tilbake på julemessene i bedehuset hvor flere damer hadde utstilling mange år på rad.
Nå er det svigermoren som får besøk i Råkvåg. Hun bor på aldersheimen der og May Elin og Andrew besøker henne to ganger i uka.
Innsamling
Egentlig hadde May Elin lyst til å gå mer skole enn det ble til.
- Jeg følte at jeg ikke hadde fått fullført noe. Jeg hadde veldig lyst til å gå bibelskole, men det ble ikke noe av det.
Hun har tenkt tanken mange ganger senere; hvorfor tok jeg meg ikke tid til en utdannelse?
- Jeg kunne tenkt meg og jobbet med folk.
Da kom tanken om innsamling til de som nesten ingenting har.
- Jeg er glad i folk. Jeg er interessert i hvordan folk har det. Jeg har interesse for liv. Levd liv, glede og sorg. Det ligger hjertet mitt nær. Så satt jeg og så på Visjon Norge, og tenkte; hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Slik startet det, forteller May Elin.
I starten samlet hun inn for andre som hadde innsamlingsaksjoner, men så ringte hun Visjon Norge for å høre om de kunne hente i Trøndelag.
- Jeg fikk ja, og da ville jeg sette i gang. Det er første gang jeg har sett Andrew betenkt. Han var bekymret for hvordan jeg skulle greie det økonomiske med å få et lass med varer ned til Drammen.
I dag har ekteparet sendt 16 fulle lastebiler siden oppstarten i 2009. Nå samles det inn til bil nummer 17. Den er øremerket Albania.
En del av det folk kommer med har May Elin samlet i bruktbutikk, for å få penger til å sende lastebilene nedover.
I fjor signaliserte May Elin at innsamlingen for deres del var slutt. Det holdt bare noen måneder så var de i gang igjen.
- Jeg kjente ikke hvor sliten jeg var før jeg sluttet. Jeg var jo alene om bruktbutikken og det meste. Nå gjør vi det på en litt annen måte. Folk kan komme og levere når som helst, men vi har en dag langåpent da vi kan treffes.
Det blir heller ikke så mye strikking og hekling som før. Helsa er ikke like god. Men hvor mange kilometer, eller rettere sagt mil med garn May Elin og hennes hjelpere har strikket opp er det ingen som vet, men det må være uendelig mange. Både for å sende nedover, og for å selge for å få penger til å sende hjelpesendingene. Denne gangen ligger allerede 100 hjemmestrikkede bittesmå luer, sokker og votter klare til å bli med på sendingen til Albania.
May Elin er trygg på at alt som sendes kommer dit det er tenkt.
-Visjon Norge sender direkte hele tiden. En kveld fikk jeg plutselig se en stor kasse som var merket «toys May Elin Larsen». Da begynte jeg å gråte.
Hun har ofte de vanskeligstilte i tankene sine.
- Da tenker jeg på hvilket fantastisk land vi lever i her. Hvor velsignet vi er på alle vis. De som ikke klarer å se det, må begynne å få opp øynene. Vi klager på helsevesenet. Vi har et fantastisk helsevesen. Alle får komme inn, enten du har penger eller ikke. Ungene får gå på skole. Jo da, vi har arbeidet opp landet, men vi er priviligerte, påpeker hun.
Politisk engasjert
- Jeg har blitt så gammel nå at jeg kan ta noen kamper som ingen andre vil ta. For eksempel for det ufødte liv. Vi må tenke oss om. Jeg ser verdien i folk som er født med Downs syndrom også, sier May Elin.
Å stå opp for retten til liv, og en del andre ting har gjort at Kristelig folkeparti ikke lenger er May Elins førstevalg ved stortingsvalg.
- KrF er blitt for vinglete. Partiet står ikke fast på det det er tuftet på. Hadde de gjort det ville de hatt mer troverdighet, mener May Elin.
Derfor var det Partiet De Kristne (PDK) som fikk hennes stemme for fire år siden. Det blir det også til høsten.
- Du har ikke vurdert å engasjere deg i lokalpolitikken?
- Jo, men jeg klarer ikke å lese så mye dokumenter lenger.
Framtida
Nå er både May Elin og Andrew pensjonister og uten dyr på gården, men det betyr ikke at de er arbeidsledige. I tillegg til innsamlingen som nok tar mye mer tid enn folk er klar over, er May Elin opptatt av å holde gården «flidd og i orden». Det er knapt et ugress å se i blomsterbedene og utvilsomt ryddig rundt husene. Hagen er et samarbeidsprosjekt for ekteparet.
- Vi trives med å se at det spirer og gror. Dette er vårt rike. Det er her vi koser oss.
- Jeg er utrolig glad i bygda og folket her. Jeg blir lei meg når noen har det vanskelig. Fevåg er ei lita bygd. Alle kjenner alle. Det er mange greie unge folk her. Ungdomshuset var fylt 17. mai. Da fryda jeg meg. På sånne dager har jeg trua på at bygda får leve, sier May Elin som har mye glede i å følge barn og åtte barnebarn mellom 2 ½ og 23 år videre i livet. Og hvor lenge ekteparet vil fortsette innsamlingen til de aller fattigste i Europa kan hun ikke gi svar på.
- Vi er ikke noen «reisere», vi liker å holde oss her. Så får vi se hvor lenge vi klarer å fortsette. Jeg har hatt et godt liv tenker jeg når jeg ser tilbake. En god familie, greie unger og en fantastisk mann. Jeg er glad for at jeg fortsatt kan kalle ham kjæreste når vi er så gamle. Det er en berikelse. Det har vært både bråttsjøer og snublesteiner opp gjennom livet. Det kunne lett gått galt, avslutter May Elin Larsen.