- På skolen kalte de meg «proffen». De fikk jo rett i det, men det er litt fortærende! Det lå ikke akkurat i kortene, ettersom jeg var gravid med eldstemann da jeg gikk ut av gymnaset i 1984. Det var spesielt en av lærerne mine som var frustrert over det. Læreren mente jeg kunne ha en lysende karriere, og foreslo i ganske direkte ordelag at jeg skulle ta abort. Jeg sa så klart «nei». Det kommer godt med å være egen og sta noen ganger, sier Kristin Melum Eide på hjemmekontoret på Eide i Bjugn.
Det var på ingen måte en selvfølge, ei heller en ambisjon for Eide om å bli akademiker, eller sitte som beslutningstaker i styret for landets største universitet. Fritid sluttet hun med som småbarnsmor og fulltidsstudent.
Stor søskenflokk
Kristin er nest yngst av åtte søsken. Hun vokste opp på et småbruk på Asserøya i Vallersund i Bjugn. Pappa Gunnar var linjeformann og la strøm over hele Fosen. Han satt i herredsstyret i gamle Jøssund kommune før kommunesammenslåingen til nye Bjugn i 1964.
- Alle visste hvem jeg var. Det var forferdelig mange i Bjugn og Ørland som kjente faren min. Når arbeidslaget var ute, var de ofte innlosjert på nærmeste gård. Ellers så visste de hvem jeg var lillesøster av. Jeg hadde for eksempel ei søster som jobba på skolekontoret, en bror som spilte i UFO og en bror som var lærer. Alle søsknene mine er blonde eller mørke, mens jeg hadde rødt hår og fregner. Man slipper ikke unna med noe tull når man har en masse eldre søsken. Man blir arrestert. Det er kanskje derfor jeg sjøl også har veldig lite tålmodighet med påtatt stakkarslighet. Men: alle har lov til å ha en dårlig dag, eller om man har virkelige problemer. Det er jo noe helt annet, sier Eide.
Med seks eldre søsken lærte Kristin seg å lese i tidlig alder.
- Jeg lærte å lese av meg selv, da jeg var fire. Jeg skrøt av det til storesøster Solfrid som var heime på ferie fra Oslo, og leste stolt en snutt for henne fra ei barnebok. Hun var skeptisk og mente jeg hadde pugget teksten, så hun fant fram VG fra veska si, og bad meg lese i den. Hun konstaterte at joda, Kristin kunne lese.
På Sandneset skole ble etter hvert noen gamle grammatikkbøker gravd frem som Kristin fikk bruke etter at hun var ferdig med det hun skulle gjøre i norsktimene.
- I sjetteklassen fikk jeg bruke noen gamle grammatikkbøker som var fra et sted mellom krigen og sekstitallet. De lå helt oppunder taket på lagerrommet. Det viste seg at det ville bli formende for min karriere, sier Eide.
Trebarnsmor
Eide var som nevnt gravid med sitt første barn da hun fullførte videregående i 1984. Hun hadde funnet sin store kjærlighet, Hans Eide. De etablerte seg på gården på Eide hvor Kristins svigerforeldre bodde, et par kilometer fra kommunegrensen til Ørland.
- Jeg var trebarnsmor da jeg var 23, og hadde jobbet som lærervikar en del. Jeg er ingen god husmor. Jeg kan å bake, men resten er det verre med. Jeg hadde lyst til å ta utdannelse så jeg kunne bli lærer. Jeg hadde jo lyst til å være flink til noe. Mamma Sylva mente at nå var det for sent, det gikk ikke an. Og det var jo riktig at jeg ikke hadde det beste utgangspunktet da jeg tenkte på utdannelse i 1990. Det ble ekstremt viktig for meg med utdanningsmulighetene ved Ørland hovedflystasjon i den situasjonen, sier Kristin.
Stasjonen fylte opp klassene med søkere fra utenfor gjerdet. Dermed kunne hun studere på Fosen.
- De hadde «forberedende», exphil. Her kunne jeg prøve ut å være student uten å ta opp studielån eller måtte flytte på hybel på andre siden av fjorden. Jeg kjente ikke noen som hadde gått på universitetet og fikk en gylden anledning til å teste ut hvordan nivået var. Tenk om jeg var en gedigen flopp etter å ha vært husmor i sju år, sier Kristin.
Hun tok sikte på å bli adjunkt med norsk, tysk og pedagogikk som fagområder. Det var aldri noe alternativ å flytte på hybel.
- Svigermor bodde på gården og var med glede dagmamma for småguttene. Takket være henne reiste jeg inn til byen på forelesninger en eller to dager i uka. Jeg hadde tenkt å bli lærer på en av skolene på Fosen og valgte å ta hovedfag i samme slengen, så jeg kunne bli lektor. Teoretisk grammatikk var det eneste språkemnet som var på samme dag som litteraturfag, og ved å velge det sparte jeg en reisedag til Trondheim. Nå er det grammatikkteori som er spesialtfeltet mitt. Så tilfeldig er det her i verden.
Doktorgrad
Kristin sier at det var som småbarnsmor og fulltidsstudent, at hun sluttet med å ha fritid. Hybel i Trondheim var fortsatt uaktuelt, og hun dagpendler stadig til Trondheim, slik hun gjorde under hele studietiden.
- Det var veldig travelt, jeg leste mye på natta. Jeg hadde åtte timer i uka hvor barna var i barneparken i forsamlingshuset Kongsvoll. Det var da jeg liksom skulle studere for alvor, men det var også ofte da det var kaffeslabberas i bygda. Svigermor var enormt viktig. Hun tok seg med glede av mitt sosiale liv. Det var bestandig noen på besøk hos henne rett over veien på gården. Hun hadde et veldig gjestfritt og sosialt hus, så jeg kunne alltid stikke innom og treffe noen, sier hun.
Kristins veiledere under hovedoppgaven ville at hun skulle søke på doktorgradsstipend. Nordiske språk var fagområdet, og teoretisk grammatikk spisskompetansen.
- Hva skulle jeg vel med en doktorgrad i Bjugn? Det var det mange som spurte om, og det var et helt legitimt spørsmål. Jeg har tenkt mye på det.
Hun forteller at det er minst tre gode grunner til å ta en doktorgrad.
- Det er en kvalifisering, for det første. En doktorgrad gjør at man får tilgang til andre typer av jobber. To: Man produserer et forskningsresultat med unik ny kunnskap man ønsker å dele med verden. Og tre: man har en kremjobb i tre år der man fordyper seg i et område. For mange er alle tre tingene på plass. Jeg tenkte at for meg fikk det holde med to av tre, selv om jeg ikke ville få særlig bruk for graden etterpå, sier Kristin
- Jeg var den første doktorgradskandidaten til begge veilederne mine. De hadde derfor store ambisjoner på mine vegne. Det er nemlig en milepæl på karrierestigen å veilede noen til doktorgrad. De sendte meg ut på foredrag og konferanser før jeg visste hvor skummelt det egentlig var. Terskelen var fjernet før jeg visste at den var der, sier Eide. Men av og til kommer det fremdeles over meg at jeg bare er «ei skitveitj frå Asserøya». En gang på Island fikk jeg den store skjelven og var nær ved å besvime av ren og skjær prestasjonsangst, og det mens jeg stod på talerstolen. Da måtte jeg ta meg sjøl i nakken og riste opp meg sjøl litt, mentalt: «Du har da vel for søttan ikke reist helt til Reykjavik for å stå her og skjemme deg loddrett ut!» Det hjalp, og jeg fikk masse skryt for foredraget etterpå, så jeg tror det ble bra likevel.
Godt forhold til tilfeldigheter
Kristin forteller at hun har et godt forhold til tilfeldigheter. Etter at doktorgraden var ferdig, oppsto det behov for noen som kunne lære dataingeniører norsk og engelsk grammatikk. En gruppe ved NTNU utviklet det som nå er automatisk bussruteopplysning på norsk. Man skriver inn spørsmål og datamaskinen svarer. Kristin kunne grammatikken.
Etter prosjektperioden på to år sto akademikeren igjen uten jobb. Hun hadde en monografi det kunne komme mange publiseringspoeng ut av, men ingen stilling for å fullføre arbeidet.
- Jeg tok kontakt med mitt gamle fakultet. De hadde et tverrfaglig prosjekt på gang som ikke hadde publisert nok. En felles nordisk evaluering av lingvistisk institutt sa at vi var for svake på teoretisk grammatikk og syntaks, og det var mitt fagfelt. Så mye flaks kan man ha. Jeg hadde akkurat de tingene de så etter, og fikk en forskerstilling. Etter noen år hadde jeg opparbeidet meg rettigheter til fast stilling, og fikk jobb som 1. amanuensis i 2008. Etter 8 måneder var det klart at jeg hadde professorkompetanse og kunne søke opprykk til professor.
- Jeg skjønner at jeg er ekstremt privilegert som er født som kvinne i denne delen av verden. Om jeg hadde startet med studier sju år tidligere, før jeg ble mor, hadde ting vært veldig annerledes. Jeg fikk for eksempel epost i 1994 og kunne slik sende vedlegg med kapittelutkast over fjorden. Det sparte meg utrolig mange reiser frem og tilbake til Trondheim, sier Eide.
Strikkende styrerepresentant
Eide er samfunnsengasjert og er opptatt av hvordan samfunnet utvikler og endrer seg. For fire år siden ble hun spurt om å stille som kandidat til å bli ansatterepresentant i styret til NTNU.
- Jeg ble smigret bare av å bli foreslått og trodde ikke egentlig jeg kunne vinne frem som ansatt ved det nest minste fakultetet på hele universitetet, sier Kristin.
–Jeg trodde ikke egentlig at noen ville stemme på meg.
Hun ble valgt, og i vår gjenvalgt til sin andre fire-årsperiode som en av de 11 som styrer kursen til NTNU. I kraft av vervet får hun unik innsikt i hvordan et universitet drives og hva som beveger seg i Trondheim som teknologihovedstad i Norge.
- Jeg er beryktet for å ha med meg strikketøyet på styreseminarer. Jeg er også den eneste som sitter og strikker på universitetets ledelsesseminarer. Uten dette kjennes det for meg som dårlig utnyttelse av tiden. Ellers sitter man jo gjerne bare og fikler på telefonen. Jeg er faktisk mye mer til stede når man har et håndarbeid for hånden. Det har jeg kanskje fra bestemor Marie. Hun var kjent for å være god på å «nøtt småstonnjen». Bestemor sa gjerne at det egentlig bare finnes småstunder.
Kristin satt i styret da strukturreform for landets høyere utdanning sto på sakskartet, og NTNU ble det første universitetet som slo seg sammen med høyskoler. Eide stemte mot fusjon på lik linje med de fire andre ansatterepresentantene.
-Dagens samfunn og teknologi gjør at mulighetene for fjernstudier blir bedre og det er helt andre muligheter enn det var for ti år siden. Samtidig sentraliserer man utdanningene gjennom fusjoner. Jeg er veldig sterkt imot at man svekker distriktshøyskolene. Det er en viktig arbeidsplass med kompetansearbeidsplasser i distriktene, og det demokratiserer tilgangen til utdanning. Når man ser utdanningsinstitusjonen i lokalsamfunnet, er det en helt naturlig tanke som melder seg at man kan studere, sier Kristin.
Kommunepolitikerne på Fosen er opptatt av hvordan man skal tiltrekke seg kompetanse- og kunnskapsarbeidsplasser til Fosen. I diskusjonen rundt kommunesammenslåing, har tanken om å få statlige arbeidsplasser, som for eksempel et direktorat eller utvalg, vært mye oppe.
- Jeg tror det er to ting som er avgjørende for å få kompetansearbeidsplasser til Fosen. Jeg ser ikke for meg at det er realistisk på kort sikt at man flytter store kunnskapsbedrifter til Åfjord, for eksempel. Men Åfjord er kjempeflinke, og grep tidlig fatt i å legge til rette for å ha hjemmekontor på hytta for de som ukependler eller omvendt ukependler. Det er jo en trend som utvikler seg at man har stor hytte på landet og heller en liten leilighet i byen. Flere og flere kan jobbe fra hytta, og da blir det flere døgn i Åfjord. Man handler der og oppholder seg mer der. Ikke all utvikling må være revolusjon. Man kan koble seg de på trendene som er på tur, og legge til rette for at den flyttbare jobben like godt kan utføres fra Fosen, sier Kristin.
Det andre hun trekker frem er at det er nødvendig med ildsjeler og visjonærer, enkeltpersoner som bare jobber med å etablere kompetansearbeidsplasser og gründervirksomhet.
- Vett og forstand er heldigvis jevnt distribuert i det ganske land, selv om utdanningsnivået ikke er det. Det er ingen grunn til at man ikke kan ha kunnskapsarbeidsplasser i regionene. Desentralisering av statlige direktorat, utvalg og liknende er kjempeviktig. Men mye kan også gjøres mens man venter på å få et direktorat eller nye kommunale oppgaver.
Språk og revy
Som språkforsker er det lite overraskende at Kristin er interessert i nettopp språk. Hun tror hun kan ha fått med seg den dikteriske åren fra bestemor Marie som bodde på gården der hun vokste opp.
- Bestemor skrev dikt. Det var rundt 2004 at jeg mente jeg begynte å få tid til å være med på noe på kveldstid. Jeg meldte meg inn i Mølna teaterlag. Jeg insisterte på å få betale årskontingenten for å være sikker på at jeg skulle få bli med på moroa.
- Første årsmøtet viste det seg at det var kun en sak på sakslista. Nedleggelse av laget. Da ble jeg ganske flat. Vi var to som stemte imot, og jeg tror det var seks for. Den andre som stemte mot nedleggelsen var kanskje fjorten år, og noen mente man bare hadde stemmerett om man var over seksten. Da bad jeg om å få se statuttene som tilsa at han ikke hadde stemmerett, og disse ble skaffet til veie. I vedtektene sto det at man bare hadde stemmerett om man hadde betalt årskontingenten samme år. Det viste seg at det bare var jeg som hadde gjort det, så da måtte teaterlaget fortsette.
- Det ble enstemmig vedtatt med min ene stemme. «Straffen» ble at jeg måtte være leder av teaterlaget, selv om jeg var helt fersk og ikke kunne stort om revy. Det er fryktelig artig å være med i teaterlaget. De som er med er litt rare folk, sånn som meg. Så det er stor takhøyde og mye fliring, sier Eide.
Raner Fosna-Folket
I disse tider skriver Kristin på flere bøker, blant annet ei bok om språket på Fosen. Etter planen kommer den ut senere i år. Språkforsker Ola Stemshaug døde før han fikk ferdigstilt doktoravhandlingen sin om Fosenmåla.
- Han la bort verket i 1969, før det ble ferdig. Tor Erik Jenstad, Arnold Dalen og jeg fant ut at vi måtte gjøre noe ut av arbeidet han har lagt ned, ta opp tråden og skrive populærvitenskapelig om språket på Fosen, sier Kristin.
- Det er tre dialekter på Fosen, og de blir likere og likere. Det er ytter-fosensk som snakkes mye i Ørland og Bjugn, inner-fosensk som er i bruk i Indre Fosen og dal-fosensk, som dekker mye av Åfjord, Osen og Roan.
Eide forteller at det nesten ikke er forsket på dialektene fra Fosen.
- Mange har rakket ned på disse dialektene og synes de er for kjedelige til å forskes på. Det er jeg helt uenig i. Vi har en del ting i dialekten som er relativt enestående. For eksempel har vi det som heter adjektiv-inkorporering. Litj-svart-og-kvit-katta, kan vi si. Om man har en stor sort og hvit katt, en liten sort og hvit katt og en tredje katt med en annen farge, kan vi bruke et slikt komplekst ord, der vi tar inn adjektivet som del av substantivet, sier Kristin.
- Jeg bruker Fosna-Folket og raner kommentarfeltene for konstruksjoner. Jeg klipper i avisene og tar mye screenshots fra kommentarfeltene på nett. Det er kjempebra at folk skriver som de snakker. Om ikke jeg dokumenterer hvordan folk snakker på Fosen, hvem andre gjør det, spør hun.
Professoren i nordiske språk forteller at dagens forskning tilsier at alle mennesker har en basisgrammatikk som gjelder for alle verdens språk, uten unntak. Dersom man finner noe som bryter med disse reglene, for eksempel i Fosenmåla, vil det ha betydning for språkforskningen i hele verden.
Og hvem vet, kanskje ditt leserinnlegg, eller din facebook-kommentar skrevet på kav fosensk kan være nøkkelen til å løse uløste gåter rundt menneskelig språk og kommunikasjon. Tilfeldighetene har gjort at Fosen i alle fall har en språkforsker med kompetansen til å oppdage om så er tilfellet.