– Jeg har vært med på at butikken på Nes ble lagt ned. Meieriet ble lagt ned. Båtanløpet til Namsosbåten ble lagt ned. Butikken på Hellem ble faset ut. Skolen og butikken på Oksvoll ble lagt ned. Delvis har jeg hatt en rolle i det. Det har vi alle som har bodd på Nes, men spesielt vi som har hatt verv. Det krever et enormt engasjement for å stå imot strukturendring. Alle vi som bor i små lokalsamfunn må være bevisst på å ta vare på sammfunnet så det ikke går bort, sier Tore Hellem.

I det samme kjøkkenet på Hellem gård, der faren og bestefaren til Tore drev før ham, er Hellem klar på at røttene og identiteten hans henger tett sammen: bonde og bygdeforkjemper, sportsinteressert og samfunnsengasjert, sentraliseringsmotstander – og ihuga forkjemper for en sammenslåing av Ørland og Bjugn.

Engasjement

I dag sier Hellem at han har trappet mye ned fra når han var på sitt mest aktive i samfunnslivet. Det er «bare» en håndfull saker han er aktiv engasjert i, og da mer fra utsiden. Det er slutt på de dagene han var kommunepolitiker og satt i flerfoldige styrer, verv og foreninger.

Fortsatt er Pårørendeutvalget i Bjugn, som ble etablert i 2010, men som har ligget brakk det siste året, viktig for Tore.

– Det er en pågående jobb med å revitalisere utvalget, sier Hellem.

Ellers er landbruk, samferdsel, kommunesammenslåing, byggestil, å ta vare på bygdene og at vi engasjerer oss i samfunnet der vi bor, som står på Tores samfunnsagenda. Og de kreative ideene og innfallene som må prøves ut.

– Strukturendringene på bygda har vært voldsomme. Bruker vi som bor på bygda nærmiljøet vårt godt nok? Deltar vi nok? Vi må være så ærlige at det må en gedigen dugnad til for å være med på å endre strukturene i samfunnet og være med på å forme stedet vi bor, sier han.

For å se hvordan tankene har kommet dit og hvordan perspektivet er forenlig med en stor støtte for å slå sammen Bjugn med naboen i sør-vest, sier Tore vi må tilbake til oppveksten og så ta turen gjennom de store samfunnsomveltningene på bygda.

Tore sitter på trehesten som treåring Foto: Privat

Oppvekst og odel

Tore ble født i 1949, like før moren Edel fylte 18. Faren Per Hellem var odelsgutt og den lille familien bodde sammen med Pers foreldrene på familiebruket Hellem gård på Nes, som den gang fortsatt var egen kommune.

– Jeg var påsatt med en tanke om at jeg var odelsgutt. Karriereveien og -stigen var lagt for meg. Oppveksten har i alle fall preget hodet mitt. Jeg kom inn på lærerhøyskolen og måtte ta et valg på om jeg skulle følge den veien jeg var født inn i, eller ta en annen vei. Jeg takket nei til plassen, men det ble likevel ikke til at jeg tok en formell landbruksutdannelse, sier han.

Livet langs Hellemsveien og i resten av landbrukssamfunnet på Nes var noe annet enn det er i dag. Nes var et samferdselsknutepunkt der meieriet lå like ved kaien til Namsosbåten. Vegg i vegg med meieriet lå landhandelen, og Nes handelslag hadde ytterligere en butikk på den andre siden av bygda. Bussen kom morgen og kveld til holdeplassen ved Posten ikke langt unna båtekspedisjonen. Trafikken holdt liv i begge butikkene og meieriet.

Moren Edel og faren Per sammen med Tore som konfirmant i 1964. Foto: Privat

I barneårene til Tore var Nes fortsatt egen kommune. Han og de andre barna ble fanget opp av det som i dag er Nes idrettslag og spilte fotball, drev litt med terrengløp og litt friidrett.

– Vi drev også litt med vinteridrett, men ski og skøyter var ikke min store interesse. Det som kanskje var mest revolusjonerende jeg fikk være med på i oppveksten var TV-ens inntog. Vi hadde todelt stue der min farfar hadde finstua i den ene enden. Sammen med en i gata kjøpte han den første TV-en i bygda. Møblene i finsuta ble ryddet vekk og benker ble lånt fra ungdomshuset så vi kunne sette opp en tribune. Den store begivenheten var VM i skøyter i 1963. Oi, sier han. Øynene er enda litt mer energiske enn ellers.

1964: omveltning

Året var 1964 og kommunesammenslåing sto på agendaen over hele landet. 747 kommuner ble etter hvert til litt over 450. Ideen var at kommuner ikke skulle ha mindre enn 2.500 innbyggere. Det hadde Nes med sine 1.107. Fra 1. januar 1964 ble Nes, Bjugn, Jøssund og den nordre delen av Stjørna slått sammen til den nye Bjugn kommune.

– Begge butikkene i Nes hadde livets rett til 1964. Da sluttet Namsosbåten å gå. Meieriet gikk ut av drift i løpet av året, og vi var del av en ny kommune. Det var store omveltninger på gang men bildet med det lokale tradisjonelle bygdesamfunnet holdt seg lenge på Nes. Vi ville beholde identiteten og samholdet, og det gikk inn mot tusenårsskiftet. Det var kanskje 15 års aldersspredning på mange av oss. Det hadde lite å si tidlig, men forskjellen på noen og 30 og 50 er stor, sier Tore.

Tore har med seg sportsinteressen til i dag. Han har syklet Trondheim-Oslo fem ganger. Foto: Jakob Ellingsen

– På fridager er det mange av oss som drar på cafe på formiddagene i Botngård. Jeg er 67 og de fleste er rundt min alder. Det er tydelig at vi har et veldig behov for å gå på den plassen for å få med oss det sosiale. Det kan ha en sammenheng med det tidligere bygdelivet og det tette samfunnet vi alle levde med, men som nå er blitt borte, sier han uten vemod i stemmen. Det er samfunnsengasjementet som våkner.

I 1964 var det 32 melkeleverandører med kvoter på Nes. Nå er rundt halvparten igjen, flere av de gjenværende kvotene er i samdrift og melkebilen har fem hentepunkter i området.

– Vi må ha holdninger som demmer opp for det som skjer. Men vi må være realistisk innstilt. Bedre kommunikasjon utfordrer de små regionsentrene. Med bro eller tunnel over fjorden, blir Fosen et sommersted. Vi må tenke oss nøye om for hvor og hvordan vi utformer de nye trafikkløsningene så konsekvensene og endringene blir planlagte og slik vi ønsker at utviklingen skal være.

Jula 1959

Samfunnsengasjementet og interessen for samferdsel strekker seg kanskje tilbake til en tragisk episode i jula 1959. Tore var ti og familien satt ved matbordet fjerde juledag.

– Jeg hadde kusma. Broren min var halvannet og satt i et fang og spiste. Han satte en nøtt eller nøtteskall i halsen og døde ved siden av meg. Det tok like lang tid å komme til Oksvoll der en drosje kunne kjøre ham til legen som å kjøre til legen. Gutten var død før han kom frem. Det var en del av tidens muligheter og begrensninger. Det er i hodet hele tiden.

Den tiårige Tore bodde hos tanten og onkelen i en periode som avlasting, eller for å bli skjermet i sørgeperioden.

På jobb i melkebilen. Foto: Jakob Ellingsen

Bonde og melkebil

Det ble som sagt ingen lærerutdanning på Tore. I stedet flyttet han til Brekstad for å drive med værvarsling på flystasjonen. Sammen med Maj-Lis fra Lysøysund, fikk Tore en ny odelsgutt i Hellemsfamilien i 1975. En ny kårstue sto ferdig bygd på hjemgården i 1976, og den nye familien flyttet inn i Tores barndomshjem. Der bodde de til de tok over gården i 1981.

– Det har vært en viktig del av livet å drive gården så godt som mulig. Når jeg går med foten ut døra, gjør jeg det som bonde, sier han.

Sammen med nabogården bygget de fellesfjøs, som sto ferdig i slutten av 2006.

– Jeg har vært med på mye, og da er det også klart at ikke alle planene og ideene blir slik man hadde tenkt. Allerede i begynnelsen av 2009 var det game over. Jeg og Maj-Lis hadde klart oss uten nytt fjøs, men vi ville legge til rette for den neste generasjonen. Vi hadde hele løypa klar, men fjøset ble oppløst og solgt. Det drives eksemplarisk i dag og vi er passive med. Det er klart det tærer på å gå fra å være direktør i eget bruk til å bli tilkallingshjelp.

I gamlefjøset på Hellem gård. Foto: Jakob Ellingsen

Tore sier veien blir til mens man går. Etter et intermesso som bussjåfør, fikk han tilbud om å kjøre melkebil i 2011.

– Jeg var heldig og kom borti det riktige miljøet. Jeg er veldig begeistret for jobben og miljøet der. Jeg kjenner kundene, treffer masse kolleger og snakker mye jordbruk. Deet er en givende del av nedtrappingen etter et aktivt liv på vei mot pensjonistenes rekker etter hvert.

I møte med storparten av melkeleverandørene både i Bjugn og Ørland, føler han utviklingen i landbruket på kroppen.

– Jeg husker en samtale i bondelaget en gang på 80-tallet der vi kunne se skriften på veggen. Vi snakket om at det kanskje ble slik en gang at samdriftene ble så store at vi kom og sto ved samme gård og pumpet melk i et kvarter. Sånn er det blitt i dag. Heldigvis er det en del ungdom som er interesserte i å fortsette. Men det blir færre melkebønder sakte men sikkert.

Mye bruk til melking på Hellem. Nå ny stuelampe. Tore sier å være bonde er en del av identiteten hans. Foto: Jakob Ellingsen

– Jeg har en idé

Flere stereotypier og fordommer om bønder er bakt inn i den norske kulturen. Uttrykk som bondsk og bondekultur brukes ofte nedsettende. I rapporten «Stolthet tross fordom» fra 2006, er konklusjonen at bønder ikke lar fordommer påvirke yrkesstoltheten.

– Like før år 2000 tok vi opp lån og begynte å grave for å legge ut hyttetomter. Vi var litt skeptiske på hvordan vi skulle markedsføre hytter på Nes, men Ben Wahl hadde startet noen år før oss. Det er blitt rundt 20 hytter av det. Maj-Lis er jeg er glade i å danse og vi har solgt minst tre hyttetomter på dansegulvet, sier Tore med et smil.

Han forteller at trangen ofte kommer til å gjennomføre kreative ideer og innfall. En bok til å skrive ned påfunnene har han ofte parat.

– Det er ofte jeg har en idé jeg bare må prøve ut. Høsten 2015 støpte vi en plate på der den gamle båtbryggen sto. Vi satt en gapahuk der som er tilgjengelig for allmenheten. Vi har kalt den «Hellemsbrygga». Skiltet er på vei. Nå har jeg tanker om jeg ikke skal få til en liten kai uti sjøen og kanskje strøm også, sier han.

Hoppe i høyet

Kona Maj-Lis forteller om en helt spesiell episode der ektemannens kreative åre virkelig strømmet.

– Jeg mener det var under rekreasjon i badekaret ideen kom. Tore sa vi burde leie ut låven så folk kunne bokstavelig talt hoppe i høyet. TV Norge kom og filmet og vi hadde to skuespillere som hoppet i høyet, sier hun lattermildt.

– BBC tok kontakt da de var i Oslo. Da trakk vi oss. Vi fikk en enkelt forespørsel fra noen som ønsket å leie låven, men da var vi dessverre bortreist. Uansett ble det til at vi fikk hedersrosen fra Adresseavisen for utspillet i 1998. Filmen ble vist på TV Norge og det ble masse engasjement ut av det, sier Tore.

– Men det er klart det blir mange tapte slag som følge av de kreative utfallene. Jeg hadde et ønske om å etablere en akevittklubb sammen med Jan Børge Harsvik på Kysthotellet. Vi var forholdsvis nære men det ble ikke noe av, bare for å ta et eksempel på ting som ikke når helt opp.

Maj-Lis og Tore er stolte av å ha mottat både Sølvteina, Tines plakett for levering av elitemelk i 20 år og andre utmerkelser for god gårdsdrift. Foto: Jakob Ellingsen

Kommunepolitiker

Som kandidat langt nede på Senterpartiets liste, gled Tore Hellem inn i kommunestyret i Bjugn i 1983. Der ble han værende i 18 år, og også som representant i Formannskapet lenge. Hellem var engasjert i det meste i lokalsamfunnet Nes og hadde blant annet verv i Nes idrettslag, Nes handelslag, bondelaget, grunneierlaget, Fosenpotet, FK Fosen, foreldreutvalget ved Oksvoll skole og mye mer.

– Det var heller tilfeldig at jeg kom inn i kommunepolitikken. Jeg ville ikke vært foruten. Ambisjonene mine som politiker svinget. Som partileder for Senterpartiet kunne jeg kanskje hatt en rolle som varaordfører eller liknende, men jeg brukte ikke mye energi på det. Morten Lund, som etter hvert ble stortingsrepresentant, og vår legendariske ordfører gjennom mange år, Alf Nebb, bekledte sjefsrollene ypperlig, sier han.

– Etter Bjugn-saken og som opposisjonspolitiker, synes jeg etter hvert jeg hadde gjort mitt. Storkommunen Bjugn og den rivende utviklingen har sine røtter i kommunesammenslåingen i 1964. Kampen om plasseringen av Fosen gymnas, som nå er Fosen videregående, før oppstarten i 2000 gjorde at det ble dårlig stemning mellom Ørland og Bjugn om det ikke hadde vært det i like stor grad før.

Tore Hellem og Dagfinn Aune har stått sammen om at Bjugn og Ørland bør bli en kommune i mange år. Her fra 2015. Foto: Skjalg Ledang

Bjugn + Ørland = sant

For lenge før tusenårsskiftet hadde Tore og Dagfinn Aune fra Ørland blitt enige om at Ørland og Bjugn burde bli en og samme kommune.

– I disse dager venter vi på en kommuneproposisjon. Den skal komme før påske. I 1963 kom også en kommuneproposisjon. Jeg har en kopi av den her et sted. Det er artig lesning. Det er lett å kjenne mye av sjargongen igjen fra kommunedebatten som går i dag. Jeg mener det var en enkelt stemme om å gjøre at ikke Ørland og Bjugn ble slått sammen den gangen. Det er skjedd enorme endringer i samfunnet på nesten to generasjoner siden tidlig 60-tall, men noen ting står ved lag, sier Tore smilende.

Hellem er ikke for storskala kommunesammenslåing. Tvert imot er han aldeles ikke glad i sentralisering der man kunne gjort ting lokalt og brukt hele geografien der folk bor. Sammenslåing av Bjugn og Ørland blir for ham et unntak fordi alternativet der man står hver for seg kanskje til og med svekker kommunene i ytre Trøndelag.

– Fremsynte folk la til rette for og etablerte det første kjøpesenteret på Fosen i Bjugn. Planer og organisering blir etter hvert til virkelighet og hverdag. Endringene kommer gradvis. Det er krefter som vil samle tjenester og det driver samfunnsendringen. Det skal voldsom innsats til for å stå imot.

Kniving og konkurranse

– Selv med etableringen av Marine Harvest og de omliggende bedriftene på Valsneset vil det gå tid før vi kanskje ser tilsvarende bosettingsaktivitet. Jeg håper at flere ser nytten av å bo tett på arbeidsstedet og at det kanskje kommer flere hoder til Oksvoll, Vallersund og Lysøysund. Men det er nesten ingen reisevei å snakke om, så vi får se hvor folk velger å bosette seg sier Tore.

Han mener grunnene til at Bjugn og Ørland bør slå seg sammen er pragmatiske. Man må unngå å konkurrere mot hverandre der man heller kunne samarbeidet.

– Vekst er bygget opp rundt å øke folketall. Ørland og Bjugn bruker masse ressurser på å konkurrere om bosetningen med hverandre og på hvilken side av kommunegrensen på kartet bedrifter etablerer seg. Er det behov for eller ønskelig å bygge masse både på Hovde Sør og i Ervika samtidig? Er det dyrere enn å bygge først ett sted så det andre? For meg virker det som man gjør store innvesteringer dobbelt opp i stedet for å samarbeide. Det hadde vært mulig om man var samme kommune, sier Hellem dypt engasjert.

– Er det søskenkjærlighet som ødelegger?

– Det er nesten et kunststykke at vi ikke er blitt enige. Jeg er misfornøyd med at det ser ut til å bli tvangssammenslåing. Det burde være helt unødvendig. Vi burde da klare å bli enige om navnet på kommunen, kommunesenteret og et fåtall overordnede ting. Deretter er det naturlig at et felles kommunestyre som representerer hele kommunen og alle bitene av kommunen blir enige. Jeg synes ikke vi gamlepeisene skal lage noen fasit. Vi må bare se til å bli enige så vi kan begynne å jobbe sammen. Punktum.