På et lite bord i stua står en liten engel og et tent lys ved siden av bildet av en ung mann. Sindre vil alltid være hos dem likevel.
For et og et halvt år siden stoppet verden for familien Karlsen. Sønnen og broren Sindre kolliderte med en elg på vegen mellom Leksvik og Mosvik. Han ble hardt skadet i sammenstøtet, og han døde senere samme dag på St. Olavs Hospital i Trondheim av skadene han fikk i ulykken.
- Tøffe tak
- Som mor trodde jeg jeg hadde en viss peiling på hvordan det ville være å miste et barn. Men det kan ikke beskrives hvordan det føles. Den som ikke har vært utsatt for det har ikke peiling på hvordan det er. Vi mistet huset vårt i en brann i 2006, og syntes det var en tragedie. Det blir ingenting mot dette, sier Randi.
- Det har vært tøffe tak. Jeg greier ikke å beskrive hvordan det føles, sier Asle.
Tidlig om morgenen den 8. september i 2015 skulle Sindre kjøre fra kjæresten i Leksvik til Verdal hvor han nettopp hadde fått fast jobb som maskinkjører.
- Jeg snakket med ham på telefonen bare fire minutter før ulykken ble meldt. Det sies at man vet ikke hva morgendagen bringer, men vi vet heller ikke hva det neste minuttet bringer, sier Randi.
Fikk ikke kontakt
Ikke lenge etter at ulykken skjedde forsøkte et av Sindres søskenbarn å ringe til ham, uten å lykkes. Han hadde fått høre at det var skjedd en ulykke og ville forsikre seg om at Sindre ikke var innblandet.
- Sindres søskenbarn ringte til oss og fortalte om ulykken og at han ikke hadde fått kontakt med ham. Vi prøvde også å ringe, men fikk ikke kontakt. Da satte vi oss i bilen og kjørte utover mot Leksvik. Da vi kom fram til ulykkesstedet, så vi at det var bilen til Sindre. Ambulanse, politi og brannvesenet var på stedet, men Sindre var sendt med helikopter til sykehuset, forteller Asle.
Han og kona Randi og datteren Christine kjørte deretter til St. Olavs Hospital.
- Vi er veldig fornøyd med hvordan vi ble møtt på sykehuset. Det var en slik ro over måten vi ble behandlet på, og vi fikk være hos Sindre til han døde fem minutter på fem om ettermiddagen, sier Randi.
Sindre hadde mange venner, og når et ungt liv blir revet bort er det mange som vil vise den døde en sist ære.
- Det har aldri vært så mange folk i Mosvik-kirka. Jeg spekulerte på om føttene ville greie å bære meg denne dagen, men på et vis gjorde de det. Jeg fikk også en voldsom hodepine, men det har blitt bedre nå. Søvnproblemer har jeg også fått, forteller Asle.
I ei boble
Livet må gå videre selv om Sindre er død. Asle er yrkessjåfør, og familien driver gård med 130 vinterforede sauer.
- Det som vi er i ei boble. Ting blir borte. Det er trasig, rett og slett. Man skulle tro man kan se framover, men jeg …, sier Asle og blir stille og må gni seg litt i øynene.
- Plutselig kommer minnene og ulykken tilbake som et slag i magen. Og jeg synes det er ekkelt når telefonen ringer seint om kvelden eller tidlig på morgenen, sier Christine.
Hun bor et annet sted i Mosvik, men har tilbrakt mye tid sammen med resten av familien etter den tragiske septembermorgenen i 2015.
- For hver gang vi hører om ei ulykke går det kalt igjennom oss. Vi vet hva de må igjennom. Jeg må si som en mor sa til oss: Sorgen forsvinner ikke, men den blir mildere med årene, sier Randi.
Fikk hjelp og omsorg
Sauesankinga var nettopp begynt da livet stoppet opp for familien Karlsen. Da trådte bygdefolket til.
- Det sagt mye om sladder og bygdedyr i små bygder, men vi har fått stor hjelp og støtte. Her har folk stilt opp. Jaktlag, idrettslag og naboer med Per Ola Hovd i spissen tok ansvar for sauesankinga. Han tok også avgjørelsen om hvem som skulle sendes til slakt, og han sørget for kontakten med slakteriet. Naboene tok også andreslåtten for oss, forteller Asle.
- Og folk kom med mat til oss. Man trenger noen som tar ansvar i slike situasjoner, legger Randi til.
Christine har også fått føle ekstra omsorg.
- Man ser litt hva slags venner man har når noe sånt skjer. På begravelsesdagen var det noen som «brøt seg inn» og ryddet og vasket i leiligheten min, og de satte igjen ei skål med godteri på bordet, smiler hun.
Takk til presten
Familien tok over gården i 2006, og med tiden var det meningen at Sindre skulle overta ansvaret for driften. Slik blir det ikke.
- Vi har snakket om at vi bare skulle ringe til Nortura å be dem komme og hente sauene. Men så fant vi ut at vi skulle tenke oss om litt. Men det er enkelte ganger jeg bare må snu på gårdsplassen og gå inn og sette meg igjen. Jeg greier ikke tanken på å ta på meg kjeledressen for å gjøre noe arbeid, sier Asle.
Både han og Randi er svært takknemlig for den støtten de har fått fra prest Ottar Strand i den vanskelige tiden etter Sindres brå død.
- Presten har vært en fantastisk støtte for oss. Han er unik. Han har vært hos oss flere ganger, og vi har vært hos ham. Han er et godt medmenneske, slår de fast.
Det er flere enn presten de mener fortjener en takk i forbindelse med tragedien som har rammet dem.
- Vi er svært takknemlig overfor St. Olavs Hospital. Der ble vi veldig fint tatt imot. Vi setter også stor pris på innsatsen som ble gjort av de første som kom til stedet etter ulykken. De tok seg av Sindre fram til ambulansepersonellet kom. Vi vil også takke alle dem som hjalp oss med sauene og andreslåtten den høsten, og selvfølgelig er vi glade for alle som besøkte oss og kom med mat og gode ord, sier Randi.
- En livsnyter
Sindre var en gutt med mange venner, og han så lyst på livet. Han var glad i å kjøre bil, og han var ikke redd for at han skulle komme ut for noe alvorlig. Han fant på mye rart, blant annet syklet han en gang rundt på taket av sykehjemmet i bygda.
- Han var en livsnyter. Det var aldri et tema for ham at det skulle gå galt. Like før han kolliderte med elgen hadde han gjort en forbikjøring. Han hadde bare tre prosents syn på det venstre øyet, og det kan være årsaken til at han ikke oppdaget elgen før det var for seint. Ulykken kunne ha fått et verre utfall om den hadde skjedd om natta og han hadde hatt bilen full av kamerater, sier Randi.
- Han kjørte en Mercedes stasjonsvogn i E-klassen, og det er noe av det sikreste du kan kjøre. Men det hjalp ikke ham, konstaterer Asle.
Tenker på broren sin
Karoline har lagt seg til rette i fanget hos storesøster Christine. Hun er stille under samtalen rundt bordet, men hun innrømmer at hun tenker mye på broren sin og at hun er redd for at det skal skje noe med de andre i familien. Hun forteller også at hun sover dårlig om natta.
- Jeg er glad for at vi var hjemme den dagen ulykken skjedde. Vi var akkurat kommet hjem fra ferie i Bulgaria. Det ville ha vært forferdelig om vi hadde vært bortreist og vi ikke hadde fått vært sammen med ham på sykehuset før han døde, sier Christine.
Bilkjøring og musikk
Til tross for den store sorgen hun føler over brorens brå død er det en ting hun synes er litt bra når det gikk så galt som det kunne gå.
- Sindre døde mens han gjorde det han likte aller best. Han kjørte bil og hørte på musikk.
Etter ett og et halvt år har familien begynt å venne seg til at Sindre ikke lenger er blant dem, men enkelte ganger blir savnet ekstra sterkt.
- Ved gebursdager og andre anledninger hvor det ville vært naturlig at Sindre hadde vært til stede kommer det veltende. Det nytter ikke å beskrive sorgen og følelsene vi får da. Han hadde mange venner som var her, men nå er det stille på gårdsplassen. Det er så rart. Minnene kommer også tilbake når vi hører musikk vi vet han likte, sukker Randi.
- Ta det med ro
Fosen har vært uvanlig hardt rammet av alvorlige trafikkulykker det siste halvannet år. Sju personer har mistet livet i kollisjoner og utforkjøringer siden september 2015. Noen enkel formel for å bedre denne statistikken finnes ikke, men familien Karlsen har noen oppfordringer til dem som ferdes langs våre veger.
- Ta det med ro, det kan skje alle. Senk farten, og bruk bilbelte. Og så mener jeg vi foreldre gjør en feil når vi låner bort bilene våre til ungene. Vi lar dem få bruke den dårligste og eldste. Den dyreste og sikreste vil vi ha for oss selv. Det skulle vært motsatt. Ungene er jo det mest dyrebare vi har. Og en ting til: Ikke tast på mobiltelefonen når du kjører, oppfordrer Randi.
Hun mener også det må bli mer fokus på alvorlige ulykker.
- Skrekkeksempler
- Dra fram skrekkeksempler. Folk må få treffe folk som har vært i alvorlige ulykker for å høre og se hvor galt det kan gå. Og de må få se bilvrak og ulykkessteder, foreslår hun.
- Ikke drikk alkohol og kjør bil etterpå, er Christines oppfordring.
- Avpass farten etter forholdene og se etter dyr i vegkanten. Selv kjører jeg storbil og sitter høyt og har god utsikt til vegkantene. Det kan være verre i en personbil, så da er det ekstra viktig å være oppmerksom, særlig der man vet det er trekkruter for vilt. En kollisjon med et dyr får også vanligvis mye større konsekvenser for en personbil enn en storbil, sier Asle.
Et lys for Sindre
Den første tiden etter ulykken kjørte de hver dag ut til ulykkesstedet og tente lys for Sindre. Nå er det ikke fullt så ofte de gjør det.
- Hver gang jeg kjører en tur til Leksvik stopper jeg og tenner lys. Det er enkelte som reagerer på at vi tenner lys der når vi har ei grav å gå til på kirkegården. Men jeg synes det er rett å gjøre det. Det er en viktig påminnelse til andre om hvor galt det kan gå, sier Randi.