Leif, med kallenavnet «Spoon», er en kjent skikkelse i det lokale kulturlivet. Interessen for jazz har han båret med seg fra ung alder. Like lenge som klarinett har vært hans instrument. I sofaen hjemme på Ottersbo i Ørland sitter pensjonisten lett henslengt. Uforskammet sprek, samfunnsengasjert og med klare meninger om rett og vrangt.
La oss skru tiden tilbake til 1946. Vi er på Sandvollan i Nord-Trøndelag, den gang egen kommune men fra kommunereformen på 60-tallet en del av Inderøy. På småbruket i Tømtåsen kommer attpåklatten Leif til verden.
- Vi var fire søsken, det vi si senere i livet oppdaget jeg at vi var fem, sier Leif Skei.
Fattig og rik
Oppveksten på et småbruk i etterkrigstida var ikke preget av materiell velstand. Det var hardt arbeid, men også samhold og tid til leik for de yngste.
- Arbeiderpartiet hadde makta, også i Sandvollan kommune, men alle bidro. Også de med store gårder. Fattig og rik bygde opp samfunnet i lag. I 1953 sto nyskolen i bygda ferdig.
Leif Skei var bare fem-seks år gammel da han fikk bli med på en busstur til Falstadskogen på Ekne. Guttungen fra Sandvollan som hadde lekt viltert i skogen, fikk se stedet der tyske okkupasjonsmyndigheter gjorde om en internatskole til SS-Strafgefangenenlager Falstad. I årene 1941 til 1945 var 4500 fra 13 ulike nasjoner fanger i leiren, de fleste politiske fanger. Våren 1942 startet drapene på fanger. Uten rettssak brukte ledelsen for leiren skogen som åsted for henrettelser av fanger. De første var jøder, senere fulgte drap på samvittighetsfanger fra ulike land. Falstadskogen ble dødens skog.
Kvaen som rant
- Jeg husker at kvaen rant fra hull i barken på trærne, hull som alle var rundt halvannen meter over bakken. Det gjorde et sterkt inntrykk, for jeg skjønte hva som hadde foregått, sier Leif Skei. Hullene kvaen rant fra var etter de vilkårlige henrettelsene i skogen. Flere hundre mennesker ble henrettet i skogen før krigen var over. De fleste havnet i massegraver.
Men Leif har mest gode minner fra oppveksten. Med krigen tett innpå, så ble det også krigsleik. Noen var fiender, andre forsvarte fedrelandet. Under leiken kunne det av og til melde seg en motordur fra himmelen. Unge Leif var like fasinert hver gang et fly passerte over tretoppene.
- Jeg var betatt av flyene som passerte når vi leikte. Det var nok der lysten til å fly kom for alvor.
Årene går. Det nærmer seg tiden for vernepliktjeneste. Leif Skei er ikke blant de største og sterkeste som skal forsvare landet. Men han har en klar formening om hva han aller helst ønsker seg ut av militærtjenesten.
«Det ordner seg nok»
- Etter sesjon ble jeg innkalt til Steinkjersannen, jeg som allerede før det hadde søkt flyskolen. Jeg møtte opp i vakta på Steinkjersannen, der en storvokst offiser sto og så ned på meg. Jeg fikk fram at jeg hadde søkt flyskolen, og ikke infanteriet. «Ha, ha, det ordner seg nok», svarte han i vakta.
Der og da fikk Leif Skei inntrykk av at offiseren på «Sannan» nok ikke ga tenåringen fra Sandvollan stor sjanse for å bli flyger.
Men ungdommen var fast bestemt, og ville nå målet. Dermed kunne Leif Skei, fortsatt i tenårene møte opp ved Luftforsvarets flyskole på Værnes. Året var 1965.
Drømmen oppfylt
- For meg var dette en drøm. Det var lysten til å fly som var motivasjonen, forklarer Skei. Flyskolen på Værnes fungerte som et uttakskurs for de som ville bli flygere i Luftforsvaret. Først rekruttskole, så flyperiode. For unge Skei gikk det som han ønsket. Trønderen må ha imponert både med evner og innsats for i 1966 skulle ferden gå videre. Langt bort fra småbruket på Sandvollan.
Neste stopp blir Saskatchewan i Canada.
- Midt på prærien, unge Skei skal for første gang få sitte i et jetfly!
På basen i Saskatchewan er det kanadiskbygde «Tutor», et enmotors jetfly, som brukes til utdanningen av flygere. Royal Canadian Air Force bestilte flytypen høsten 1961, og modellen var i bruk som skolefly helt fram til år 2000. At flytypen fortsatt brukes til luftakrobatikk vitner om en god konstruksjon. Men i løpet av de 13 månedene han er i Canada, så får Skei også stifte bekjentskap med det større og sterkere jagerflyet T 33 T-bird, konstruert av Loockheed.
«Det er din skyld, alt sammen»
Første stopp ved retur til Norge var Sola i Rogaland, der det ble ytterligere timer i lufta med T-bird.
- Men jeg hadde søkt meg hjem til Trøndelag. En høstdag 1967 var vi fire flygere, en frivillig og tre beordret, som ankom med båt til kaia på Brekstad. På land sto det en jeep med blafrende presenninger og ventet på oss. Det var da en av de andre flygerne, som kom fra Sørlandet, sa til meg: «Det er din skyld alt sammen, Skei!».
Men om førsteinntrykket var at de hadde kommet til en øde og forblåst utkant, så endre det seg. Også for sørlendingen som kom med hjertesukket ved ankomsten.
- På Ørlandet fant han seg kjæreste, og de giftet seg.
I 1967 var F-5 Freedom Fighter, produsert av amerikanske Northrop, flytypen som ventet Skei og hans flygerkolleger på Ørlandet. Et tomotors jagerfly som på den tiden var noe av det billigste på markedet, men som Norge hadde råd til. Det var slutt på Marshallhjelpen.
- Det var først da jeg kom til Ørlandet jeg egentlig ble fullstendig klar over at jeg fløy et våpen, sier Skei. Men motivasjonen var som den skulle, blant annet etter besøket i Falstadskogen.
F-5 ble hans flytype helt fram til F-16 kom til Ørlandet i 1985.
Safety first
I tiårene etter krigen var jagerflyger et risikofylt yrke. Ulykker skjedde, piloter mistet livet. Noe som preget alle.
- Dette var ikke et daglig tema. For oss var det alltid «safety first». Vi hadde regelverket i boka. Ei bok der nesten hver eneste setning var basert på en dødsulykke. Sikkerheten lå i ryggmargen, forteller Skei. Det var heller ikke rom for bråkjekke bajaser i yrket, de ble forsøkt luket ut tidlig i utdanningsfasen.
- Om du påstår at du ikke har høydeskrekk, så er det en grunn til ikke å bli flyger. Alt handler om at du må forstå hva som er farlig.
24. september 1999, i sitt 54 år, fløy Leif Skei sin siste tur som fartøysjef med jagerflyet F-16.
- Jeg tror ingen slår meg på alderen som fullt operativ jagerflyger, spøker Skei til dagens piloter. Sjøl så han mange slutte, for å gå over i godt betalte stillinger i sivil luftfart. Andre avsluttet flygerkarrieren og valgte det Skei omtaler som A4 kontorstillinger i Luftforsvaret. Sjøl kan Skei se tilbake på 33 år i cockpit i jetfly. Rundt 5000 flytimer ble det som jagerflyger. En usedvanlig lang karriere i lufta.
- Savner du flygingen?
- Minnene er topp, men jeg har ikke tatt i ei stikke etter at jeg sluttet. Jeg ser meg ikke tilbake. Nei, jeg savner ikke flygingen. Eller...jo, litt da!
Etter avsluttet karriere i lufta ble Skei, etter eget utsagn, brukt som et slags orakel når det dukket opp spørsmål.
- Det er viktig å ha folk i alle aldre i miljøet, også flymiljøet.
Demokratiets forsvarer
Om det først var ved ankomst Ørland at Leif Skei tenkte over at han satt med kontrollen over et mektig våpen i lufta, så var han tidlig bevisst på viktigheten av et sterkt nasjonalt forsvar. Oppveksten i etterkrigsårene ga en lærdom i så måte. Unge Skei ville forsvare demokratiet.
- Jeg visst at vi måtte ha evne til å forsvare oss, det er det som gjør at vi slipper krig.
I løpet av sin lange karriere som jagerflyger deltok Leif Skei aldri i skarpe oppdrag. Det er han glad for. Han har sett hva det kan gjøre med mennesker og kolleger å måtte bruke våpen mot mål som også betyr at man rammer andre mennesker.
Leif Skei er ingen politiker, men han har alltid sett seg selv som sosialdemokrat. Samtidig skiller han mellom lokalvalg og stortingsvalg. I lokalvalg er fokuset større på personene som står på listene, men når det kommer til stortingsvalgene så er det partiprogrammene som veier tyngst. Med en sosialdemokratisk grunnholdning er han ikke bare glad for utviklingen i samfunnet, heller ikke når det kommer til alle operasjoner norske militærstyrker i dag kan bli satt inn i. Men behovet for et sterkt forsvar og internasjonalt samarbeid som bevarer og styrker de demokratiske prinsipper har han forståelse for.
Hjerte for jazz
Parallelt med at han trofast har tjent Luftforsvaret, så har musikk vært en trofast følgesvenn. Ikke all slags musikk, men gamle evergreens og gjerne swingjazz.
- En eldre bror var spellemann, og øvde hjemme i stua. Jazz var datidens popmusikk. Jeg ble med i hornmusikken, og at jeg fikk utdelt en klarinett var vel egentlig en tilfeldighet.
Sjøl om klarinetten var med også under utdanningen, så ble det fart i karrieren som spellemann først etter at Skei ble ørlending.
- På brakka var det en kar som ofte satt og spilte evergreenslåter på trekkspill, forteller Skei. Det viste seg at den musikkglade karen het Ola Kvåle, og var idrettsoffiser på flystasjonen. De to fant raskt tonen.
Namsosingen Åge Midtgård var sambandsmann på Ørlandet, og mer enn snittet habil som trompetist. Tidlig på 70-tallet trommet Skei og Midtgård sammen til et lokalt Dixie-orkester. Som regel var de åtte mann, Skei hadde allerede fått kallenavnet «Spoon», og navnet på bandet ble L. Spoon Tradband. Formålet var at medlemmene skulle spille musikk de likte og ha det artig sammen. Men ryktet om L Spoon spredte seg utover landsdelen, og det resulterte i mange oppdrag rundt om i begge trøndelagsfylkene. Og publikum møtte opp, enten konsertlokalet var i Trondheim, Namsos eller Steinkjer.
Klarinetten
- Det er flere jagerflygere som spiller klarinett, slår det Leif Skei. I tur og orden ramser han opp navn, det siste er Morten «Dolby» Hanche, den første nordmann bak spakene på kampflyet F-35. Hvorfor klarinetten ser ut til å fenge mange flygere er derimot vanskeligere å finne en forklaring på.
Fortsatt er det jazz som gjelder når Leif Skei snakker om musikk.
- Man blir vel ved den musikken man liker. Da Duke Ellington en gang fikk spørsmål om hva jazz er, svarte han følgende: «Jazz er demokrati», kommer det fra Leif Skei.
- Duke bygde nok svaret på slavenes håpløse forhold, hvor de på bomullsmarkene fikk fram sine følelser gjennom sang og musikk, etter hvert også jazz.Ikke rart flygeren er en ivrig forsvarer av musikksjangeren.
Musikkinteressen har nok Skei også ført videre. Begge hans sønner er musikere. Den ene har valgt slagverk, mens den andre landet på saksofon.
- Du forventet ikke at de skulle følge i flygerens fotspor?
- Jeg sa til de at om de ville fly, så måtte de bli flygere. Som musiker og spellemann har du ikke råd til å fly.
Har det i fingrene
Leif Skei vil alltid være jagerflygeren med den lange karrieren i lufta. Spellemann er han fortsatt, og fremdeles litt aktiv blant annet i storbandsammenheng. Men han har nok en lidenskap. Det er å skape ting i snekkerverkstedet. Ikke grovarbeid, men gjerne finere gjenstander. Hjemme i stua har han flere møbler som har sjøl har skapt. Fingerferdighetene er der, både med flystikka, klarinetten og snekkerverktøyet.
I kaffekoppen kommer bunnen til syne. Fra stuevinduet hjemme hos familien Skei er det flott utsikt over fjorden. Store vinduer slipper lyset inn i den trivelige stua. Spørsmålet har ligget der lenge.
Om livet, og døden
- Opplevde du ingen kritiske situasjoner i løpet av alle årene som jagerflyger?
Leif Skei tar en tenkepause, men blikket nesten forteller at historien ligger der. Skei er ikke den som føler behov for å trekke fram egne prestasjoner, ei heller at det nesten gikk galt en gang tidlig i yrkeskarrieren.
Tid og sted er ikke det vesentligste for det som skjedde. Men Leif Skeif var i lufta med et jagerfly. På bakken var det besøk av en delegasjon, da Skei får spørsmål om å foreta et «lowpass». Han flyr langs rullebanen og legger flyet opp-ned. I svimlende hastighet ser han bakken nærme seg, og forstår at han ikke rekker å snu flyet, men skyver flynesa oppover. Leif Skei vet at dette vil ende helt galt, at han vil treffe rullebanen med flyet opp-ned.
- Der og da visste jeg at jeg skulle dø. Jeg gikk ut av min egen kropp og inn i dødsskyggens dal. Så lyset. Jeg tror ikke på Gud. Jeg vet. Derfor kan ingen predikant få makt over meg. Det er bare å glede seg, folkens!