Historiker Daniel Johansen har røtter på Fosen både fra farsida og morsida. Han har markert seg som en aktiv bidragsyter i debatten om framtida til Trondheim sentrum sett i et kulturhistorisk perspektiv. Her er det han skriver om Ørlands kommunesentrum:
Ørland kommune har sammen med arkitekter fra Asplan Viak utviklet en revidert sentrumsplan for Brekstad. Jeg vil hevde at denne planen i positiv forstand går på tvers av den tradisjonelle norske tettstedsplanleggingen.
Hva er det så med planen som peker mot framtiden? For det første inneholder planen en ambisjon om fortetting som ikke er vanlig i norske tettsteder. Vi har ganske enkelt for god plass i Norge. Dette gjelder derimot ikke for Brekstad, men potensialet for fortetting er enormt. En illustrasjon på dette er at det på Solsiden i Trondheim bor like mange mennesker som i hele Ørland kommune. Solsiden har i dag et mindre bebygd areal enn Brekstad.
En av grunnene til at Brekstad må tenke annerledes enn andre tettsteder er at det er omringet av dyrket mark og verneområder. Dette er temmelig identisk med realitetene for de fleste småbyer i for eksempel Danmark hvor både jord- og naturvernet er langt strengere enn i Norge. Det er derfor ikke uvanlig å finne bebyggelse i fire eller fem etasjer langs gatene i danske kommuner som er sammenlignbare med Ørland i størrelse.
En av grunnene til at europeiske småbyer ofte inneholder opptil flere restauranter, vertshus og kafeer enn det som er vanlig i Norge er nettopp befolkningskonsentrasjonen. Flertallet av innbyggerne i kommunen bor i gangavstand fra tilbudene. Da bruker de dem også mer. Den nye sentrumsplanen berører den viktigste målsettingen man bør ha for utvikling av Brekstad: Begrensningene jordvernet legger må sees på som en mulighet til å skape noe unikt, ikke bare som et problem.
Planen tar også opp i seg noe de fleste andre kommunesentra i Norge mangler, nemlig et ønske om å styrke opplevelsen av det unike ved stedets omgivelser. Midt i sentrum av Brekstad ligger det viktigste fuglefeltet på Ørlandet og en av de viktigste i landet.
Brekstadfjæra ble ikke et verneområde fordi det på 1980-tallet ble regnet som den eneste mulige vekstsonen for næringsbygg. Sentrumsplanen har skissert opp alternative arealer for næringsutvikling og skaper derfor følgende to muligheter: For det første kan Brekstad som den eneste tettsted i landet få et opplevelsesområde for unik natur midt i sentrum. Dette kler i så fall Ørland kultursenters opphøyelse til nasjonalt våtmarksenter godt. For det andre unngår man at sjøfronten - det første inntrykket man får av Brekstad fra havet - blir en ørken av småindustri og haller bak en utfyllingskant. Man unngår også at de fineste, sjønære sonene på Brekstad kun har liv mellom ni og fire, og dør etter arbeidstid. En spasertur i fjæra i Botngård illustrerer godt dette poenget - i negativ forstand.
Et annet utradisjonelt fokusområde planen har er et ønske om å styrke historisk identitet. Den planlagte Fru Ingers Plass med Astrid Dahlsveens statue foran rådhuset er en komponent i dette. Like viktig er det at de planlagte, nye tverrgatene på Brekstad skal peke mot Austrått og ha tårnet på borgen som siktepunkt. Dette binder det gamle og det nye sentrum sammen visuelt, og synliggjør Ørlandets historie fra fortid til nåtid. Ambisjonen om å bevare de gamle meieribygningene, og bankens ambisjon om nybygg på deler av samme tomt refererer også til Ørlandets utvikling. Banken oppstod i 1849 fordi leilendingene under herregården hadde blitt seleveiere og trengte finansiering. De samme selveierne opprettet eget meieri i 1878. Året før hadde meieriet på Austrått brent og godset var solgt ut. Banken og Meieriet på Brekstad forteller historien om det nye, selveiende Ørlandet. De viser til stedets bevegelse inn i moderne tid og markerer det nye sentrum. Planen inneholder et ønske om at utviklingen av meieritomta tar opp i seg fortellingen om selveierne og begynnelsen på det moderne Ørlandet. Her er banken en nøkkelaktør.
Det vanligste argumentet mot fortetting, mot arkitektonisk satsning og langsiktig planarbeid er påstander om at man skremmer bort investorer dersom man stiller for harde krav. Norske tettsteder utenfor de største byene er som regel sulteforet på vekst, og sier derfor ja til nært sagt alt uten krav til utforming. Ørlandets store fordel i dag er at kommunen etter basevedtaket er hensatt til en langsiktig, garantert vekstsituasjon. Om så hele eurosonen kollapser vil forsvaret fortsatt pumpe milliarder inn i Ørland og garantere for jevn tilflytting og vekst de neste ti årene - eller lenger. Dette gir en helt unik mulighet til å stille krav til form og utvikling av Brekstad. Det sentrumsplanen ikke diskuterer er estetiske spørsmål. Ørland kommune kan sammen med de viktigste næringsaktørene velge investorer og utbyggere på øverste hylle. De kan stille krav som ellers bare finnes i norske storbyer til hvilken standard arkitekturen som skal prege det nye Brekstad skal ha. Denne unike situasjonen må utnyttes til å skape noe enestående.
Sentrumsplanen for Brekstad er meget god og fremtidsrettet, men har fremdeles noen hull og vil ikke kunne realiseres uten at alle parter samles om den. Kommunen, luftforsvaret, næringshagen, sparebanken og Austrått innovasjon må samordne sine tiltak, ønsker og ambisjoner for hvordan arbeidet med å forme det nye Brekstad skal være. Lykkes de med dette samarbeidet vil Brekstad kunne bli en by ikke bare i navnet men også i gavnet. Fortsetter den tradisjonelle kjeklingen mellom partene har man forspilt en 1000-årsmulighet.
Daniel Johansen,
stipendiat i kunsthistorie
på NTNU