Gjennom sin jobb i utrykningspolitiet er han et kjent fjes for de fleste fosninger. Energinivået er relativt høyt hos den familiekjære politibetjenten, som gjerne skulle ha sett at døgnet hadde flere timer.
- Pleier å si at jeg har AD/HD
- Kom inn, kaffen er nytraktet til ære for deg!
Øystein Braseth står i døråpningen. Det er en stille morgen, hvis man ser bort fra vinden og ruskeværet utenfor. Resten av huset har dratt av gårde på jobb og skole, og Øystein venter på kollega Thomas Sand for å starte arbeidsdagen.
Han skjenker i kaffe og slår seg ned i godstolen. Bestefar kan alt, står det på koppen hans. Både Øystein og kona Sissel har barn fra tidligere forhold, og etter hvert har det også blitt barnebarn. Det er normalt sett mye liv i familiens hus på Monstad i Åfjord, akkurat slik Øystein foretrekker det.
- En tidligere kollega av meg pleide å si at jeg har AD/HD. Den perfekte dagen for meg er å stå opp svintidlig om morgenen og dra på gåsejakt med gutta. Så er det tilbake til resten av huset våkner, før vi drar på tur til et fiskevatn sammen. Tilbake igjen på kveldstid er det grillparty på altanen. Jeg maler som ei katt når hele gjengen er rundt meg, forteller Øystein.
- Bleieteknikken sitter
- Fordelen med å ha begynt på med flere kull er at bleieteknikken sitter. Jeg tar gjerne bleieskiftarbeidet når barnebarna er på besøk. Jeg har aldri lurt meg unna det, sier han.
Kanskje er det også det at han vet hvor tungt det kan være å savne sine kjære som gjør at han setter ekstra stor pris på at han nå har dem i nærheten.
- Farmora bor i Egersund, dit flyttet også mine to eldste i en periode. Det ble noen år med reiseutgifter, og jeg fikk ikke truffet dem så ofte som jeg skulle ønsket, forklarer han.
Må ofte ut og bort
Som guttunge gjorde Øystein stort sett det han skulle på skolen.
- Men ikke særlig mye mer enn det. Var det noe som foregikk så var jeg med, og fantes det noe «gæli» å gjøre så gjorde jeg det.
Det fantes ikke noe videregående skole i Åfjord da Øystein var ung. Som 16-åring flyttet han derfor heimefra for å gå på videregående skole i Bjugn, og etter det har han bodd blant annet i Trondheim, Oslo og Mosjøen. 26 år gammel returnerte han til Åfjord, bygda han sjøl hevder han aldri blir lei av.
- Man må ofte ut og bort for å se hvor godt man har det heime. Vi har en fantastisk del av Norges kyst her ute. Jeg kan vanskelig se for meg noen verdens ting vi ikke har her i Åfjord, sier han.
Det var også her Øystein fant sin Sissel, som vaks opp i huset bare noen hundre meter unna der han selv bodde. Sissel er litt yngre enn Øystein, så det var først etter at de ble voksne at det ble en naturlig link mellom dem, forklarer Øystein.
- Hun er ekstremt tålmodig
- Vi giftet oss i 2013 her i Åfjord. Da hadde vi bodd i lag så lenge allerede, vi kunne like godt gifte oss, sier Øystein.
Han er takknemlig for tålmodigheten han finner hos kona. Med en hendelsesstyrt jobb blir det ofte lange dager og seine kvelder, og når han egentlig skulle vært på vei heim så kan det fort være at det skjer noe uforutsett som gjør at dagene bli lengre enn planlagt.
- Hun er ekstremt tålmodig. Jeg er også mye borte fra heimen når det står på som verst under jakta, og da må jeg bruke resten av året på å ro meg inn, samle plusspoeng. Men jakta er en stor del av meg, jeg kunne ikke gjort det noe annerledes, sier han.
1000 fiskekaker og slakting av gris
Med interesser som jakt og fiske, blir det også lagd mye mat fra bunnen av hjemme hos familien.
- Vi laga «feskmat» en fredagskveld her forleden, da endte vi opp med rundt 1000 fiskekaker av 40 kilo seifilet. Vi holdt på til langt på natt, da var vi slitne.
De gode, solide tradisjonene er viktige for ham, og han vil at også ungene skal lære hvor maten kommer fra. Sjøl er han tredje generasjon som hvert år slakter gris fra Tårnes, nabogården der hans far vaks opp.
- Ungene har også fått bli med på slaktinga, det er viktig for meg at det ikke går i glemmeboka. Av grisen steiker jeg leverpostei, koker sylte og bruker rumpa og ørene. Far min tar seg av syltelabbene, så koker vi blodpølse og steiker blodpannekake av blodet, det er egentlig bare magen og tarmene som blir hivd, forklarer Øystein.
- Du er litt over gjennomsnittlig glad i god mat og drikke?
- Ja, jeg er usannsynlig glad i god mat og drikke, og forsøker å kjøpe minst mulig ferdigmat på butikken.
- Må kunne litt om alt
Det å være mest mulig selvhjulpen er noe Øystein også viderefører til ungene.
- Jeg er vant til å være selvhjulpen, og synes det skal være et særpreg med oss bygdefolk. Man må kunne litt om alt, ikke alt om noe. Det er viktig for meg å ikke sy puter under armene på ungene. Det kommer alltid til det punktet der verden vil kreve sitt av dem, hvis de da ikke har den riktige balansen så knekker de som byggaks i vinden, sier Braseth.
- Usedvanlig hang til keltisk musikk
For å koble av etter en lang dag, hører Øystein gjerne på god musikk. Det er særlig når han skal utføre én spesiell oppgave i huset at høyttalerne får kjørt seg.
- Jeg har en usedvanlig hang til keltisk musikk, irsk og skotsk, forteller Øystein.
Artister som Clannad, Moya Brennan, Enya og Allan Stivell setter følelsene i sving hos ham.
- Da kan jeg grine av ei låt fordi det er så fint. Jeg har bestandig vært fascinert av keltisk musikk, men jeg hadde en periode da jeg var guttunge da jeg hørte mye på Bob Marley. Jeg hadde alt som var utgitt på LP.
- Har du det fremdeles?
- Mye av det er blitt lånt bort til folk jeg ikke husker hvem er. Men nå er jo alt er digitalt. Stakkaren borti hjørnet der får kjørt seg, sier Øystein, og peker på anlegget.
Han fortsetter:
- Jeg har én fast oppgave i huset, det er å vaske badet. Jeg misliker det så inderlig kraftig. Da spiller jeg musikk på full dunder.
- Bare én fast oppgave..?
- Ja, jeg skjemmes litt av det, men jeg gjør jo alt mulig annet ellers i hverdagen. Badet vårt har to servanter, og når vi er så mange som freser gjennom badet så blir det seende ut deretter. Jeg skjønner ikke hvor alt støvet kommer fra, sier Braseth.
På den grønne øya
Han har kjørt Irland på kryss og tvers, og er fascinert av landets historie så vel som musikken.
- For fire år siden fløy vi til Dublin, leide bil og kjørte tvers over til Galway bay, et sted som går igjen både i historien og i irske sanger. Vi kjørte til sørvestspissen, Slea Head Drive. Det er fantastisk fint der nede, og for et folkeslag. Det føltes som om man alltid hadde kjent dem, og vi fikk til det fulle se hvorfor de kaller det den grønne øya, forteller han.
Trafikken i Irland kunne Braseth derimot helst ha sett at var litt annerledes.
- Det var ikke en eneste bil som kjørte på riktig side av veien, det var håpløst. Det første som møtte oss ett er at vi hentet ut leiebilen var en tredelt rundkjøring, og når du da i tillegg skal kjøre på feil side.. Da ble jeg svett og skjelven, litt småstressa. Det var et underlig spetakkel, minnes han.
Ei solid bok
Øystein har bodd et år i Darfur i Sudan i forbindelse med FN-tjeneste. I et muslimsk lokalsamfunn der alle hadde lest sin hellige skrift, bestemte han seg for at han også skulle lese sin egen religions hellige skrift.
- Jeg har nettopp fullført ei rimelig solid bok, sier Øystein, og løfter opp et eksemplar av Bibelen.
Det skulle gå noen år før han gjorde, men nå er boka lest fra perm til perm.
- Det er ei fascinerende bok, det må jeg si. Den er bedre enn forventet.
- Drikking, hor og dreping
- Jeg bodde i et muslimsk lokalsamfunn med sharialov. Der hadde de alle lest sin hellige bok. Jeg skjemtes litt over at jeg ikke hadde lest den hellige skriften som tilhører min religion, det ville jeg ikke ha på meg, og derfor bestemte jeg meg for å lese bibelen.
- Er du en religiøs mann?
- Jeg har barnetrua mi, og den får ingen lov å tøyse med. Jeg tror på det som står i Bibelen, og det har jeg rett til å gjøre. Sognepresten vår, Kristian Kjenes har stimulert meg. Han forfekter den kristne trua på en forbilledlig måte, en flott fyr. Vi er heldige som har ham, jeg håper vi får beholde han.
- Det snakkes mye i lignelser i Bibelen, da var det lett å ty til ham for å få vite hva som menes, han har det tindrede klart. Jeg ble litt rystet over det som sto i Det gamle testamentet, det var drikking, hor og dreping som ikke lignet grisen. Det var litt Texas i det gamle testamentet, de kjørte showet!
- Mistet tre barn på under et døgn
Året i Sudan gjorde sterkt inntrykk på Øystein på mange måter, og det var mange skjebner å ta innover seg. Kolera, sult og mangel på rent drikkevann tok mange liv, og særlig sårbare var de minste barna.
- Det var tøft å komme fra et av verdens rikeste land og se at to av de minste barna i en familie døde i løpet av natten. Faren deres hadde lagt dem i grava, men han hadde ikke lukket den. Jeg spurte ham om hvorfor, og da svarte han at det var fordi han fryktet den tredje også kom til å dø snart. Det stemte, det tredje barnet døde litt senere, på ettermiddagen. Familien mistet tre av sine fire barn på under ett døgn, forteller Braseth.
- Har ikke handlingsmakt
Et av mandatene som politirådgiver i Sudan var blant annet å overvåke at menneskerettighetene ble overholdt. Det ble de ikke. Det året Øystein var bodde det var det «bare» 6000 drap i landet. Før FN kom inn i bildet var det rundt 100 000 drap årlig, anslår Braseth.
- Hvordan var det å jobbe som rådgiver i FN på den måten i forhold til det å være politi i Norge?
- Det er litt frustrerende, du har ikke handlingsmakt. Du kan ikke gripe direkte inn i en situasjon når den oppstår. Du må bare gi råd, og rapportere etterpå om hva som har foregått, forteller Øystein.
- Fryktelig lettrørt
- Hva vil du si har gjort sterkest inntrykk på deg så langt i livet?
- Det er vanskelig å rangere hva som har gjort sterkest inntrykk, men hver gang jeg har fått et barn så har tårene flommet. Jeg er fryktelig lettrørt, da jeg giftet meg var jeg helt rød rundt øynene og jeg tror jeg skreik under hele seremonien. Det gikk ikke likere til da jeg for første gang fikk holde barnebarna mine i armene, da flommet tårene.
Øystein er åpen og lett å snakke med, og legger ikke skjul på hva han mener. Det mange kanskje ikke vet om han, er at han har et usedvanlig minne for detaljer.
-Jeg kan huske de minste detaljer, kjerringa påstår at jeg har et snev av Asperger. Jeg blir oppgitt når folk rundt meg ikke husker de samme detaljene. Jeg tror det tar opp plass i harddisken som kunne blitt brukt på vesentlig informasjon, men Aspergeren min prioriterer ikke riktig, humrer han.
Provoseres av lokalpolitikere
Selv beskriver Øystein seg som en realist, eller en betinget optimist. Han har stort sett trua på at det skal gå bra, og det skal litt til før han blir sint.
- Jeg ser ikke mørkt på så mye, men jeg blir eitrende forbanna når lokalpolitikere forfekter ei holdning som ikke representerer flertallet i bygda, særlig når det bryter med egne velgere. Det provoserer meg til det ytterste når de ikke fatter og begriper at de er der for folket, og kjører det politiske spillet på en måte som gjør at demokratiske prinsipper må vike, forteller han.
- Hinsidiges all fornuft
Noe som særlig opptar ham for tida er vindkraftutbygginga på Storheia.
- Den mest vanvittige ødslinga med penger i moderne tid. Det er hinsidiges all fornuft, og så på land av alle ting. Uberørt natur ødelegges for alltid, det er en skam for alle som kommer etter oss at vi fratar dem disse områdene på dette viset, sier han.
Det er tydelig at dette er et tema som setter følelsene i sving hos Øystein. Kollega Thomas Sand i utrykningspolitiet kommer inn gjennom døra og får servert en kopp kaffe, før Øystein engasjert fortsetter:
- Tenk at vi raserer fjellene våre for at den tredje verden skal la være å bygge ut kullkraft. Den totale ødeleggelsen, og tjue års drift som sørger for strøm til Kina i 31 timer. Så trur vi i vår naivitet at den tredje verden av den grunn skal slutte å bygge ut kullkraft? Det blir for dumt. Utbyggerne burde hatt så mye ydmykhet at de fant et påskudd som virker sannsynlig, men de har ikke det engang. Jeg synes de undervurderer innbyggerne når de forventer at vi skal tro på dette, sier Braseth.
Thomas begynner å bli rastløs. Kaffen er drukket opp, og UP skal gjøre seg klare for kontroll.
- Jeg tror nok mange har en oppfatning om at vi i patruljen er litt overivrige. Vi gjør det vi blir betalt for, ikke noe mer og ikke noe mindre. Arbeidet mitt er bare noe jeg er nødt til å gjøre for å kunne gjøre det jeg vil på fritida mi, sier Braseth.