– Etter en deilig frokost i Oslo ble vi kjørt til Halden av Kenneth, Anitas sønn. Avgang fra turistkontoret klokka 12.30, skriver Gretha Skaug og Anita Henriksen i en tekstmelding til Fosna-Folket.
Den første etappen av vandringen Norge på langs gikk langs vestsiden av Femsjøen.
– Etter cirka tolv kilometer ble vi stoppet av Anne Marit Torby. En fantastisk dame som ordnet både overnatting, dusk og mat til oss. Elghakk og øl smakte, forteller de to fosningene.
Dag to, tirsdag, gikk ferden videre til Strømsfoss, der de overnattet nede ved elva. Onsdag våknet de til gråvær og regn, med støle kropper.
– Kjenner at vi lever. Klar for marsj til Ørje. Gleder oss til asfalten tar slutt, er siste melding så langt fra de to spreke damene fra Ørland og Bjugn.
Under kan du lese reportasjen som ble laget før avreise:
Egentlig hadde de ikke tenkt at andre enn familien og deres nærmeste venner skulle kjenne til den eventyrlige fotturen de la ut på i går. Bak gleden over endelig å komme i gang ligger det nemlig en liten frykt for at de av en eller annen grunn ikke skal komme i mål, og må avbryte vandringen etter eller annet sted langs riksgrensa.
- Vil du gå Norge på langs?
Det var for et par år siden at Anita Henriksen tilfeldig møtte tremenningen Gretha Skaug på Prix-butikken på Opphaug i Ørland. Anita hadde med god grunn lenge hatt en drøm om å gå Norge på langs, og spurte om Gretha kunne tenke seg å bli med på noe sånt. Begge trives de best ute i naturen. Fra da av har de begge hatt denne turen i hodet. Nå er det alvor, og kroppen skal settes på prøve i månedene framover.
Felles skjebne
- Du skjønner, vi har noe felles ut over å være tremenninger, sier Gretha rolig der vi sitter i stua hjemme hos familien Skaug på Ottersbo i Ørland. På bordet er det kaffe og kake. I sofaen sitter de to vandrerne sammen med ektemennene Tore Henriksen og Svein Inge Skaug.
- Vi har begge mistet en sønn, fortsetter Gretha. Brått, voldsomt og uvirkelig.
Det utenkelige
Vi skrur tiden tilbake til 17. oktober 1991. Snart 17 år gamle Arnt Erik Skaug er ferdig tidligere enn vanlig med skoledagen ved Fosen videregående skole i Botngård. Han løper, og rekker akkurat rutebussen for å komme seg heim til nabokommunen Ørland. Da bussen passerer Ramberget ved Tinbua i Bjugn skjer det nesten utenkelige. Ei steinblokk løsner, og raser med voldsom kraft gjennom taket på bussen. To unge mennesker blir skadet. For Arnt Erik er hodeskadene av et så alvorlig omfang at han dør på sykehuset noen få dager senere. Dagen før begravelsen ville Arnt Erik fylt 17 år. Tilbake på Ottersbo i Ørland sitter mor Gretha, far Svein Inge og søsken med sorgen.
Afghanistan
Årene går. 23. juli 2007 er spesialsoldat Tor Arne Lau-Henriksen en av flere norske soldater på et rekognoseringsoppdrag sammen med afghanske styrker i Lowgar-provinsen i Afghanistan. De havner i skuddveksling, og Tor Arne blir skutt på kloss hold av en eller flere ukjente. Livet står ikke til å redde for den erfarne soldaten som blir 33 år. Hjemme i Norge sitter soldatens kone og lille datter. Og mor og far. Sorgen oppleves bunnløs. I desember 2007 blir Tor Arne Lau-Henriksen kåret til «Årets navn» av avisa VGs lesere.
I sønnens fotspor
Egentlig er det ikke skjebnefellesskapet Anita og Gretha har tenkt å snakke om når de får besøk av lokalavisa. Samtidig er det sånn at uten tapet og sorgen de har felles, så hadde det kanskje ikke blitt noe av den lange vandringen Norge på langs. Selve riksgrensa er 2.531 kilometer lang, men det er på kartet. Til fots vil strekningen bli lengre.
- Tor Arne både gikk og padlet Norge på langs, forteller Anita. Da sønnen var 24 år gikk han fra Halden til Grense Jakobselv. I det store og hele den samme ruta som mor Anita og Gretha nå legger ut på.
- For vår egen del
- Vær så snill, ikke skriv at vi gjør dette for våre døde sønner, sier de to damene. Dette er en tur de har oppriktig lyst til å gjennomføre, først og fremst for egen del. Det er en drøm de legger ut på. På samme tid er det tydelig at de regner med at smerten og sorgen over tapet av et barn vil være et tema som dukker opp når de skal vandre sammen i flere måneder. Og, alle de gode minner de har hver for seg og sammen.
Tar permisjon fra jobb
Begge to har tatt fire måneder permisjon fra jobb. Etter 28 år som badevert er Gretha Skaug ansiktet alle forbinder med svømmehallen på Brekstad. Sammen med mannen Svein Inge Skaug har hun også sørget for at et utall unge har fattet interesse for dykking.
Anita er utdannet sosionom, og pendler mellom jobben i Rørvik i Vikna og boligen i Ervika i Bjugn der hun bor sammen med mannen Tore Henriksen.
- Litt privatliv
I helga var de to voksne damene opptatt med de aller siste forberedelser til turen. Alt de skal ha med må bæres i ryggsekk. Det betyr egentlig å sørge for å ha med minst mulig, om ikke sekken skal bli ei tung bør. Hver eneste dag er målet å gå 20 - 25 kilometer. Klarer de det, så er de i rute. I tillegg til klær, proviant og sovepose, så har de med hvert sitt lille telt.
- Så kan vi få litt privatliv om natta, som de sier. Og skulle det ene teltet gå i stykker, så får de krype sammen i det andre.
Uten prestasjonsangst
- Vi skal gå så lenge det ikke skjer noe som stopper oss. Vi er også enig om at dersom den ene må gi seg, så kan den andre fortsette, sier Grethe.
- Målet er at begge skal gjennomføre turen, kommer det kvikt fra Anita. Begge er det skjønt enige om at de ikke har noen form for prestasjonsangst, tvert i mot gleder de seg til å ta beina fatt etter lang tids planlegging.
- Ytterpunktene i livet
De er også klar over at det vil by på utfordringer å skulle gå tett sammen over så lang tid som de planlegger.
- Vi har ting å snakke om. Og får kjenne på ytterpunktene i livet, kjenne at vi lever, sier Anita Henriksen.
- Jeg ser fram til møtet med Finnmarksvidda, det er den store «gulrota» mi, sier Gretha. Familien bodde der i årene 1975 - 1977, og hun har gode minner fra den tiden.
Vil følge våren
- Da mødrene våre var unge, så syklet de sammen rundt Trondheimsfjorden, forteller de to turgåerne som har gode minner fra den gang de vokste opp sammen i Ervika. Nå er det en langt lengre tur som venter.
- Vi skal i størst mulig grad unngå bilveier, men helst følge terrenget og stier. Med start i sør satser vi på å følge våren nordover.
Litt «luksus» underveis
De er forberedt på at det blir vekslende terreng, og ikke minst vekslende vær underveis. Det siste ser de ikke mørkt på.
- Vi blir ikke værsyke.
Underveis har de også sett seg ut noen turisthytter som ligger lagelig til. Da kan det bli ei og annen natt i skikkelig seng, og kanskje kommer de også til dekket bord. Den «luksusen» vil de unne seg underveis.
- Mor som sponsor
- Kanskje er det også noen som vil gå litt sammen med oss, sier de. De regner også med å treffe andre turgåere på sin vei nordover i landet.
- Du må også få med at min mor er med å sponser turen for min del, forteller Gretha Skaug. Om det ikke koster noe å vandre i terrenget, så har de tross alt tatt ut måneder med permisjon, noe som gjør den lange vandringen i realiteten koster dem en høy sum.
Ønskes lykke til
Ektemennene, som nå blir gressenkemenn i månedene som kommer, ønsker damene lykke til på den lange vandringen. De vil om ikke annet holde sporadisk kontakt med fruene på tur. Begge damene har med seg en mobiltelefon, men for ikke å lade ut batteriet vil de trolig slå på telefonene til tider som er avtalt. Kompass er også med, og turkart satser de på å kjøpe underveis. Skulle de tatt med kart for hele strekningen ville det blitt alt for tungt.
- Vi er priveligert
- Er det noe dere frykter før start?
- Ingen ting, sier Anita.
- Jeg vil ikke møte bjørn eller ulv, kommer det fra Gretha.
- Vi er privilegert, som kan gjøre dette, konkluderer de. Nå er de i gang med en vandring for livet!
