Sarah Finda Gborie Solli ble født i Sierra Leone i landsbyen Kono. Denne landsbyen ble grunnlagt av hennes far, som var pastor i en metodistmenighet. Som så mange afrikanere lærte hun flere språk. Morsmålet er kono, men hun snakker også et beslektet språk kalt mende.
– Nå har jeg ikke snakket det på ei stund, men jeg forstår det godt fremdeles. De som snakker mende og kono bor i samme område og har mye med hverandre å gjøre. Derfor er det ikke uvanlig at mange snakker begge språk. I Sierra Leone snakkes det også et kreolsk språk. Dette er et blandingsspråk basert på engelsk som forstås av de fleste og det brukes som et lingua franca.
Misjonærene
Gborie senior ble som liten plukket opp av lokale misjonærer og ble adoptert av dem. Han var en mende, og mannen som oppdro ham var en av de mange som hadde blitt vervet til en menighet av misjonærer. Som sin fosterfar fikk faren til Sarah en utdannelse. Denne brukte han til å sette preg på omgivelsene rundt seg.
– Min far var på mange måter forut for sin tid, sier Solli.
Foruten å være pastor for den lokale menigheten, engasjerte han seg i næringsvirksomhet. Landbruk var et av områdene han kastet seg inn i.
– Flere ganger mottok han tittelen Master Farmer, Mesterbonde. Grunnen til at han kunne gjøre dette var at han hadde fått en utdannelse.
Fredskorpset
I området der Gborie bodde var det i tillegg til misjonærene også representanter for noe som kalles Fredskorpset. Den norske staten driver også et fredskorps i regi av utenriksdepartementet, men fredskorpset som Gborie tenker på besto av amerikanere. Gamle Gborie senior forsto nytten av å samarbeide med disse utsendingene, og dette skulle seinere få stor betydning for hvordan livet til Sarah skulle utvikle seg.
I Cenan var det, som seg hør og bør, en skole. Denne var det også faren til Sarah som hadde tatt initiativet til, men den ble bygd med hjelp fra fredskorpset.
– Under borgerkrigen ble den revet, og veit du hva, etter krigen ble den bygd opp igjen. Kan du tenke deg hvem som gjorde det? Det var det norske flyktningeråd som sto bak. Hvor ironisk er ikke det, spør datter av den gamle samfunnsbyggeren.
Gborie senor ble for øvrig 105 år gammel. På bildene av ham kan en se at han utstråler autoriet. En høvding, tenker en fort når en kjenner litt av historien bak ham og ser på ham på bilder.
– Han ville aldri høre noe snakk om noe sånt, sier dattera.
Gborie sjøl overlot ansvaret for drifta av skolen til Sarahs adoptivbror, Sahr Ronald Biango.
– Han var den første læreren, forteller hun.
Sierra Leone var en britisk koloni, og derfor var også skolesystemet i landet lagt opp som det britiske. Sia Sarah gjorde amerikaner av seg på åttitallet, har imidlertid systemet endret seg veldig.
– Jeg kjenner det ikke igjen lenger.
Amerika
På åttitallet fikk Sarah en henvendelse som skulle forandre livet hennes radikalt. En niese av henne hadde engelsk syke, og gjennom fredskorpset ble det ordnet med ur til Amerika for å få jentungen under behandling. Engelsk syke kalles også rakitt, og er en tilstand der kroppen får for lite vitamin D. Grunnen til at den kalles engelsk syke i Norge er fordi barn i industriområder i England var utsatt. Der var smog og tåke i den forurensede lufta, og dermed fikk de ikke nok solskinn. Uten sol må vitaminet tilføres gjennom kosttilskudd. I Afrika er ikke mangelen på solskinn noe åpenbar årsak, og niesas beinbygning skulle underkastes nærmere undersøkelse av amerikanske leger. Sarah ble med som niesas eskorte.
Nytt liv
Vertsfamilien til Sarah var Rony og Judy Hines. De hadde ingen barn sjøl, og da Sarah ble gravid med David, sin førstefødte, tok de seg av henne som om hun skulle ha vært deres egen datter. Rony var sivilingeniør og gikk bort i 2005. Judy er gift på ny. Det var hennes amerikanske vertsfamilie som spurte henne om hun kunne tenke seg å gå på college, eller universitet som vi europeere pleier å kalle det.
– Rony ble som en far for meg. Han betalte for utdannelsen min av sin egen lomme, forklarer Sarah. En gang kom Rony til Sarah og sa til henne at hun sannsynligvis kom til å oppleve at noen ville dømme henne på grunn av hudfargen.
– Da må du huske at det ikke er alle som er slik, minnet Rony henne på. Etter litt om og men fant Sarah fram til universitetet Pacific Lutheran i Washington state.
– En må være påpasselig med å si at det er i staten Washington. Mange forveksler det med hovedstaden Washington, som ligger i en helt annen stat, sier Sarah.
David kommer
Da David kom til verden, bodde de i Lewiston i Idaho. Den personen som sørget for at Sarah hadde kommet dit i første omgang, var Elba, mor til Rony. Elba var en av medarbeiderne i det amerikanske fredskorpset som hadde kommet til landsbyen til Sarah for å arbeide.
–Her fant hun ut at hun hadde hudkreft, og da mente hun det var best å vende heim til USA, forteller Solli.
Under sitt opphold i Sierra Leone ble Elba så inntatt i ei lita jente. Denne jenta var Sarahs niese. Gjennom Elbas kontakter ble det ordnet med et behandlingsopplegg ved Schriners Hospital for crippled Children i Spokane i Washington state.
– Det er et non profitt tiltak, forklarer Solli.
Legene fant for øvrig fort ut hva som feilte jentungen, og det tok ikke mange måneder før hun ble veldig mye bedre. Et av tiltakene som legene forskrev var tilførsel av vitamin D.
– Det er enkelt, men det er viktig. Jeg som er så mørk i huden må være påpasselig med å ta vitamintilskudd sjøl, ettersom det er så lite sol her i Norge, forklarer Sarah.
På ball
Langt unna staten Washington hadde en ørlending skaffet seg et stipend for å bygge på utdannelsen sin i USA. Han hadde gått to år ved Trondheim Økonomiske Høyskole, TØH, og hadde fått plass ved Pacific Lutheran. Det var Arne Martin Solli.
Som freshman kom Sarah i snakk med ei venninne som hadde blitt invitert på fest hos noen utlendinger. Stedet de skulle på het The Barn, eller låven på norsk. De kaltes nordmenn, et folkeslag Sarah aldri hadde hørt snakk om tidligere. Venninna hadde ei mor som fulgte opp dattera si, og hun sa seg villig til å være barnevakt for David mens de var på fest. De bestemmer seg for å dra på party hos dette eksotiske folkeslaget fra den andre sida av Atlanteren.
På denne festen treffes Sarah og hennes tilkommende ektemann, og de begynte å date hverandre.
Sarah avanserte fra freshman til sofmore, fra sofmore til junior, fra junior til senior og endelig, i 1992 tar hun sin eksamen og får sin bachelor.
– Jeg jobbet ved sia av studiene, og jeg var snar til å skaffe meg en jobb da jeg var ferdig, forklarer sosialarbeideren.
Alenemor
Arne Martin fikk raskt et godt forhold til David.
– Du veit, det var tider da vi to holdt på å gli fra hverandre, men kontakten mellom David og Arne var der hele tida. Han ble som en far for ham og David kaller ham «daddy», sier mora.
David er nå nærmere tretti år, og allerede som guttungen avslørte han et talent for å komme opp med morsomheter. Han begynte som standupkomiker, og dette driver han med på ennå. Nylig flyttet han fra San Fransisco til Los Angeles. Her har ha etablert seg med en lovende tekstforfatter for andre artister. Mellom annet har han opptrådt på Conan. David fikk med seg konfirmasjonen til Martin tidligere i vår.
Arbeidslivet
Den første arbeidsplassen var ved en institusjon der hun hadde vært i praksis som student. Lønna var 6 dollar og nitti cent i tima.
– Jeg kommer aldri til å glemme den jobben, sier Sarah med ettertrykk.
Lønna var dårlig for en som hadde fire års utdanning fra et anerkjent universitet, men det var en begynnelse.
At hun fikk David trur hun var et lykketreff.
– Det at jeg hadde ham gjorde meg mer ansvarsbevisst. Han var i day care da jeg var på jobb, og jeg måtte lese etter at han hadde sovnet. Det var hardt, men det førte også til at jeg ble mer bevisst på at jeg måtte lykkes.
Lønna steig
Ett år etter at hun begynte i den første jobben, skiftet hun beite. Lønna var det dobbelte av hva hun fikk på den første plassen. Livet begynte å bli langt bedre for ettbarnsmora.
– Jeg tenkte at jeg var rik, minnes Sarah.
Mens det sto på som verst med studier og etablering i arbeidsmarkedet, fikk Solli velmente råd fra enkelte. Noen mente hun burde sende David til Sierra Leone for å la ham vokse opp blant slektninger der.
– Jeg vurderte aldri å gjøre. Da borgerkrigen brøt ut, var jeg glad for det. Hvis han hadde blitt en av dem som hadde blitt drept, ville jeg aldri ha tilgitt meg sjøl.
Svingninger
Jobben som såkalt mental care health manager, leder for mental helse, hadde hun i tre år. Institusjonen, som var privat, begynte å slite med økonomien. Det ble oppsigelser, og Solli skiftet beite igjen. Fremdeles bosatt i Washington fikk hun en jobb innen fagfeltet comprehensive mental health. På norsk blir dette noe slikt som omfattende mental helse. Jobben gikk ut på å legge til rette for eldre pasienter med ulike mentale lidelser.
– Det var blant annet personer som var bipolare som jeg hadde med å gjøre, forklarer sosialarbeideren.
– Hvorfor valgte du å bli sosialarbeider?
– Det var både fordi jeg liker å jobbe med mennesker og fordi det var fagfelt jeg var garantert å få en jobb innen. Da var det enten dette eller sykepleie. Sykepleie ville medført skiftarbeid, og det er ikke så gunstig når du har barn, derfor ble jeg sosialarbeider. Plana var egentlig å reise heim, men slik skulle det ikke bli. Som person er jeg utadvendt og liker å ha kontakt med folk, men jeg liker ikke at fokus rettes mot min person. Da foretrekker jeg heller at det rettes den andre vegen. Det er mange ting du kan gjøre med en slik utdannelse. Du kan få jobb hvor som helst. Da Arne Martin fikk jobb i Colorado som branch manager hos Federal Express i Denver, ordnet jeg meg fort en jobb der.
På prærien
Paret kjøpte et hus med seksten mål tomt langt ute på prærien utenfor Denver. Sarah ble director of social services på et pleiehjem.
– Washington hadde jeg bare vært konsulent. I Colorado hadde de sosialarbeidere på sykeheimer også, forklarer hun.
Paret fikk Martin i 2002. I 2006 ble Arne Martin forflyttet til San Francisco. Et trekk Sarah egentlig ikke hadde noe imot.
– Vi bodde langt ute på landet. Det var ingen naboer, ingen ting.
Nytt kontinent
Deler av møtet med samfunnet på det tredje kontinentet Sarah bor på, har vært vanskelig.
– Som innvandrer kan jeg, hvis jeg er heldig, få en jobb der jeg får vaske kontoret som mannen min jobber på. Det til tross for at jeg er utdannet på samme universitet som ham, sier Solli med tydelig irritasjon.
Møtet med mange av dem som bor her har heller ikke vært like enkelt. Mange ganger har Sarah vært nødt til å minne seg sjøl om ordene til Rony: Husk at ikke alle er sånn.
Gjennom kontakter begynte hun å jobbe på Jafs.
– Jeg gjorde det ikke for pengene. Det var for å få trening i å snakke norsk. Det er utrulig vanskelig for en person som kommer hit å komme i kontakt med folk. De ser deg ikke for den du er, men som en som er så dum at du ikke snakker norsk en gang. Så de vil ikke snakke med deg. Men hvordan skal vi lære norsk da?
Møtet med NAV-systemet har heller ikke vært noen udelt fornøyelse. En gang ble hun sendt til NAV i Trondheim, bare for at damen hun der møtte kunne fortelle at hun ikke kunne hjelpe henne hun heller.
– Det hadde hun ikke trengt å få meg helt til Trondheim for å fortelle meg, sier Sarah.
Barneflokken vokser
David fikk lov til å være enebarn i ganske mange år før han fikk konkurranse. Etter hvert har han imidlertid fått rikelig. Sarah og Arne Martin giftet seg i 1999. De tok til seg ungene Grace og Susan. Så kom altså Martin og deretter fødte Sarah Anders og Stein. Det er de tre yngste som bor sammen med foreldrene på Brekstad.
En av grunnene til at de kom hit, var at foreldene til Arne Martin bor her.
– De er så fabelaktige besteforelde som det går an å få. Slik har de vært hele tida mot alle barna, også mot David. De har alltid behandlet ham som sitt eget barnebarn, fra første gang vi var her på besøk i jula 1990. Han er deres eldste barnebarn, og de har ikke glemt ham en eneste bursdag siden. Guttene sykler stadig til Rønne for å besøke dem. Det er en stor berikelse for barna å få vokse opp i nærheten av slike besteforeldre, sier Sarah.