Våren 1984 gikk over i historien som en særdeles spennende og begivenhetsrik livsfase for oss som gikk ut av Fosen videregående skole det året. I tre år hadde lærerne forsøkt å forberede oss på det virkelige liv utenfor skolestua. Dette var under den kalde krigen. Observasjon av russiske fly eller fartøy var, om ikke dagligdags, så opplevde en stadig at slike episoder kom i nyhetene. Denne våren hadde det kommet inn flere meldinger om mistenkelig maritim aktivitet i farvatnene utenfor Osen. Marinen sendte ut fartøy for om mulig å få fatt på det en trodde var en sovjetisk ubåt.
Russen
På gutterommet hos «blæstschæf» Torstein Harbak på Uthaug satt en gjeng med tilknytning til russestyret og diskuterte løst og fast. Til stede var undertegnede, Tom Antonsen, Arne Martin Solli og Roar Larsen. Den mulige sovjetiske krenkelsen av norske farvatn noen mil nordover kom på bane. Harbak mente det måtte la seg gjøre å utnytte dette i PR-øyemed. Han så for seg at en kunne produsere en svær oppblåsbar sak med periskop, hammer og sigd og kirylliske bokstaver. Den skulle lages etter modell av den sovjetiske U 137, eller S 363 som var den hemmelige sovjetiske benevnelsen, som havnet i havsnød ved Karlskrona i Sverige. Dette skjedde 27. oktober 1981. Ubåten i Whisky-klassen og den uheldige kaptein, Anatolij Gusjtjin, ble helt ufrivillig verdensberømte.
Realismen
Russeavisredaktør Roar Larsen så potensialet både i å lage en sak til russeavisa og til å vekke oppmerksomhet. Han foreslo at en dempet ambisjonene noe med hensyn til byggverkets omfang. En ville ikke havne i en situasjon der en konkurrerte med den lokale skipsindustrien, var argumentet. En skisse kom på bordet. Et spinkelt reisverk skulle bygges. En diskusjon rundt hvordan en skulle holde dette flytende, endte med at Solli anbefalte at en festet noe kork brukt på garn som var igjen etter morfaren på Uthaug. Den improviserte byggekomitéen gikk enstemmig inn for å bygge farkosten. Kasserer Sissel Monsvold i russestyret ble knegått for å punge ut med penger til materialer. Hun fikk, av sikkerhetsmessige årsaker, ikke vite hva pengene skulle gå til.
Byggeperioden
Solli og Larsen viste seg som handlingens menn og i løpet av kort tid begynte byggverket å ta form foran boligen til Erling og Laila Solli på Rønne. Presidenten måtte motstrebende gå med på å fortelle at byggverket skulle brukes til en slags russespøk. Dagen før den store dagen ble rammeverket satt på en traktorhenger og gjort klart til transport. I fjæra på Uthaug lå ei skeis, delvis ferdig trutnet, klar til å fungere som oppholdssted for Larsen, Solli, Harbak og undertegnede.
Tanken på å ro farkosten var forkastet, og undertegnede fikk i oppdrag å låne en påhengsmotor. Far min hadde en firehesters Toma som kanskje kunne egne seg til formålet. Å få låne den var imidlertid enklere sagt enn gjort. Mitt faderlige opphav forlangte å få vite hva den skulle brukes til. Sjøl om han kunne være streng, var han slettes ikke uten humoristisk sans. Derfor buste jeg ut med hele plana. Til min glede svarte han: –Dette skulle dere ha sagt fra om tidligere, så kunne dere fått enda mer hjelp. Dere får sjølsagt låne motoren.
Operasjon ubåt
Avtalen var at russepresidentens bror, Lars Erik Solli, nå best kjent som advokat, skulle kjøre traktoren ned i Sjøgata etter folk var gått til ro. Ventetida ble for noen av oss tilbrakt på kjøkkenet hos Harbak. Her ble det bøttet nedpå mengder med kaffe for å skjerpe sansene og holde seg våken. Da jeg spurte Harbak om han hadde noe kjeks for å roe ned belgen, kom han i stedet med et glass fibertabletter. De fikk gjøre nytten.
Ut på natta kom Lars Erik med «ubåten». Lettbåten som skulle være oppholdssted, var preget av å ha ligget på land i lange tider. Med russepresidenten, russeavisredaktøren og blæstchæfen om bord var det så vidt fribord og vatnet strømmet inn i sprekkene i den gamle skeisa.
Fiber
Kaffen, spenninga og disse fordømte fibertablettene var begynt å gjøre sin virkning, og jeg var den eneste som hadde småsko. Jeg bestemte meg for å bli igjen på land som observatør, og presidenten utnevnte meg like godt til «politisk kommissær», i god sovjetisk ånd. Fra før av bar jeg tittelen «hoffskald». Med et par drag hørte jeg Toma-en putre i gang inne i bak landbruksplasten som dekte reisverket. Med ustø kurs satte de ut på fjorden i retning Nes. Vi hadde håpet at stuntet kanskje ville vekke litt oppsikt. Det eneste vi til da hadde oppnådd var å vekke Tore Haugen som bodde i Sjøgata der vi sjøsatte farkosten. Haugen fikk en slags forklaring og en forsikring om at vi straks var ferdige. Han gryntet et svar i halvsøvne og gikk og la seg igjen. Jeg drog heim til Harbak for å lide meg gjennom bivirkningene av det uvanlige kostholdet jeg hadde tydd til i de små timer mens vi ventet. Jeg har til dags dato til gode å røre en fibertablett igjen etter denne natta.
Soloppgang
Manøvrene til den svarte farkosten lignet ikke på noe jeg tidligere hadde sett ute på fjorden. Ramma med landbruksplast var festet til skeisa med tamper foran og bak. I teorien skulle overbygget følge bevegelsene til båten, men i praksis var det ikke så enkelt. Det ville helst bestemme kursen sjøl. Når den stigende sola begynte å steike på landbruksplasten, begynte det å ble vel hett inne bak duken. Varmen var imidlertid å foretrekke framfor et meteorologisk fenomen som ørlandsklimaet er vel så kjent for, vinden. Med noen velrettede stikk ble det laget hull i plastduken slik at karene fikk friskluft og litt bedre sikt. Plasten var delvis gjennomsiktig. På lang avstand skinte den som ei termopanrute der den etter hvert havnet nesten oppi fjæresteinene på Nes. Alt var stille, guttene ante fred og ingen fare. Russespøken så ikke ut til å ha slått an. De budde seg på heimtur. Da kom et av Forsvarets redningshelikopter flygende.
Alarmen går
Som sagt hadde vi håpet på å oppnå en viss PR-effekt med dette stuntet vårt. For å være på den sikre sida kjørte jeg et par runder opp og ned Sjøgata utpå morgenkvisten. Det var en Volvo med ekstra forgasser og defekt eksosanlegg. Håpet var å trekke folks oppmerksomhet mot vinduet slik at de kanskje ville kaste et blikk ut på fjorden og oppdage noe uvanlig der ute. Ingen ting så ut til å skje. Så parkerte jeg ved der de store drivstofftankene sto før i tida. Der har i dag har Grøntvedt Pelagic sitt anlegg. Her sto det også en annen bil, og fram og tilbake oppå berget ved gikk en kar i brun skinnjakke. Han hadde blikket festet mot lysglimtene fra en ukjent farkost nesten på den andre sida av fjorden. Ukjent for ham, men ikke for meg. Jeg syntes å dra kjensel på mannen. Var det ikke sjølveste lensmannen som sto der nistirret over fjorden? Jeg bestemte meg for å gi meg til kjenne og legge fram hele saken.
–Ehem, så jeg med en stemme som sikkert hørtes pistrete og rar ut. Mennesket reagerte ikke på tiltale. Ehem, hei du, prøvde jeg igjen, men fikk ingen respons. Jeg bestemte meg for å kjøre til Nes for å se hvordan kameratene i ubåten hadde det.
Myndighetene slår til
Alt for få minutter etterpå var jeg nede i fjæra på Nes, der prøvde jeg å tjuvlåne ei skeis for å ro ut til kameratene ute på fjorden. Den jamne nessar må nok være mer tjuvaktig eller mistenksom enn oss uthaugsinger, for skeisa jeg hadde blinket meg ut var låst fast med hengelås og kjetting. Jeg kom ikke lenger med mitt forsett, for der kom helikopteret. Et øyeblikk var jeg redd farkosten skulle velte. Et parlamentærflagg i form av noen underbenklær som skulle forestille fargen kvitt ble heist på en åre. I land hadde en besluttsom politietat rekvirert båt. Bandittene skulle bringes inn og avhøres! Ifølge kameratene mine fikk båten en hard medfart når de stevnet inn mot havna på Uthaug. Mens jeg sto tom for bensin på Nes, hadde nyheten om hendelsene gått ut på riksnettet. NRK, VG, Dagbladet, Aftenposten, Arbeiderbladet og sannsynligvis flere andre riksmedier var på pletten for å lage sak. Adresseavisen, Arbeideravisa og Fosna-Folket ville sjølsagt også ha sin lokale vri på historien. PR-stuntet virket!
Arrestert
Når en er russ er skikken, eller kanskje heller uskikken, at både tilsnakk av politiet, og enda bedre arrestasjon, gir knute i dusksnora på russelua. Far min var ikke så inne på knuteregler, men da jeg kom meg heim, takket være en skvett bensin jeg bomma fra Steinar Dybfest, fikk jeg beskjed om å vær så god å komme meg utover til Brekstad og bli arrestert. –De sitter i avhør nå, de sa det på Trønderradioen, fikk jeg beskjed om. Ute på lensmannskontoret var avhøret i gang.
–Der er han, bryter de tre arrestantene ut i kor når jeg kommer inn på lensmannskontoret. Som gode kamerater angir de meg sjølsagt, slik at jeg skal få min del av viraken. Jeg kommer bråkjekt inn og proklamerer at de ikke kunne anholde noen. Det finnes da vel ingen lov mot å dra ut på fjorden i en litt uvanlig farkost?
–Ikke det? Her har du det, sier en litt morsk politimann til meg, og peker på ei side i Norges Lover. Der slås det fast at den som forstyrrer den offentlige ro og orden og sørger for at myndighetene må rykke ut, gjør seg skyldig i en forbrytelse som kan gi bøter eller flere måneders fengsel. Kjennskapen til loven gjør sitt til å dempe min lyst til å bli arrestert, og temaet kommer heller aldri på bane. Her ender strengt tatt min befatning med saken. Jeg ble ikke en gang kalt inn som vitne.
Rettssak
Avhøret tar hele formiddagen. Slitne etter å ha utholdt lensmannsbetjentenes enfingerbehandling av skrivemaskinen, blir delinkventene endelig permittert og sluppet løs blant allmennheten igjen. Ingen fare verken for gjentakelse eller bevisforspillelse. Lett oppspilte får de ovasjoner og hurrarop av lærere og medelever når de kommer på skolen. De får resten av dagen fri.
Det utferdiges ei bot på 1000 kroner til hver av de tre som var på fjorden natt til 30 april. Karene nekter å betale, og den unge fremadstormende advokat Christian Wiig tar hand om saka. Påtalemyndighetene prøver seg først med påtaleunnlatelse, men det går ikke de siktede med på. Det ville være det samme som å innrømme at de har begått en forbrytelse. En av vitnene er Ivar Hopen. Han blir spurt om hva han har sett den dagen. I rettssalen forteller han at han har varslet politiet om det som var ute på fjorden. Han hans beskjed til øvrigheta er at de kan ta det med ro. Det er ingen russisk ubåt dette!
I høyesterett faller endelig dommen utpå høsten. Det finnes ingen presedens for slike saker. Ingen straff utdeles. Samtidig faller den salomoniske dom, sjølsagt beskrevet i korrekte juridiske termer, at om noen for ettertida prøver seg på noe liknende, da skal de få svi.
Etterskrift
Russetida ble et kjempeløft for alle med røde luer denne våren. På hvite russefrakker fra hele landsdelen var ubåter gjennomgangsmotiv. Det sies at det sjelden har vært begått så lite ugagn og jævelskap av russ fra Fosen som dette året. Både i årets syttendemaitog og ellers oppførte de seg nærmest eksemplarisk. De hadde liksom ikke noe mer å bevise.
Hvordan har det gått med de tre herrene i ettertid? Så vidt jeg veit fikk ingen problemer med sikkerhetsklarering i Forsvaret på grunn av affæren. I ettertid har det kommet fram at både de uniformerte der og innad i politiet så det humoristiske i situasjonen. Blæstschæf Harbak lever et tilbaketrukket liv og har en lederstilling i Telenor på Østlandet. Der har han arbeidet som avdelingsingeniør de siste 25 åra. Russepresident Solli har en mastergrad i økonomi fra USA, har vært logistikkoffiser for de norske styrkene på Balkan, fartstid fra sjefsjobber innen ymse logistikkvirksomheter i USA og jobber nå som næringskonsulent i Ørland kommune. Den tidligere russeavisredaktøren har en doktorgrad som han tok i Denver i USA. Han jobber i SINTEF og har nylig vært med på å etablere whiskybrenneri på øya Myken i Nordland.
Den akterutsteilte fjerde nattevakt har i det minste fått gleden av å fortelle historien om ubåtaffæren til etterslekta. De sjeldne høvene der vi møtes, diskuterer vi hva som skulle til for å overgå denne russespøken. Vi har ikke kommet på noe godt svar ennå.
