Norge har en lederrolle i utviklingen av F-35

Først kommer F-16 med en lyd som vi er vant til. 20 sekunder etterpå smeller det i brystkassen når F-35 passerer oss.

TEKNOLOGI FRA F-22 RAPTOR har blitt overført til F-35. 

ROGER INGEBRIGTSEN slo av en prat med kaptein Terje Vik som er den første norske flyteknikeren på plass fra Ørlandet. 

EN REKKE gamle militære fly er plassert ved inngangspartiet til basen, i tillegg til flyene på museet. 

SR-71 BLACKBIRD er blant de mange veteranene som er utstilt på museet på basen. 

ROGER INBRIGTSEN er overbevist om at F-35 er det beste valget, her i samtale med Matt Hayden. 

Nyheter

Majoriteten av det norske folk er nå kjent med at Norge skal gå til innkjøp av F-35, Lockheed Martins nye kampfly, tilsammen 52 maskiner. Det siste som det nå jobbes med i forhold til levering er at to treningsfly skal leveres i 2015, to i 2016, mens resten av flyene trolig vil komme i perioden 2017 til 2024. De fire første vil være i USA i treningsperioden.

Fosna-Folket var for en tid tilbake tilstede på Edwards Air Force Base i Antelope Valley i California hvor vi opplevde F-35 på nært hold, dette etter at det norske Forsvarsdepartementet inviterte norsk presse til visning. Basen befinner seg tre timers kjøring fra Los Angeles og om lag 45 minutter fra byene Palmdale og Lancaster som hovedsakelig er bygd opp med utgangspunkt i flyindustrien, i første rekke av selskapene Lockheed Martin, Boeing og Northrop Grumman. Begge byene som i dag har rundt 150.000 innbyggere kan skilte med en kolossal folkevekst de siste årene. Palmdale har vokst med 80.000 mennesker på 20 år.

Snø i «Sunny California»
Før turen opp til Antelope Valley opplever vi «vinter» i Los Angeles med 15 varmegrader, sol, glamour, champagne og silikon- og botoxdoldiser i Hollywood.

- Snør det fremdeles, spør minibussjåføren på telefon med et eller annet menneske på turen opp gjennom dalen mot militærbasen.

- Er han dopa, lurer vi, før vi ved ankomst på hotellet må innse at sjåføren snakka seriøst. På vei inn til det enkle hotellet i en by som heter Lancaster, nabobyen til Palmdale, oppdager vi at flere biler har et lite lag med snø. Lancaster befinner seg 700 meter over havet, mens nabobyen er 100 meter høyere. Rekordvarmen i Lancaster ble satt i 1960 med 46 varmegrader, men det lengre ned på gradestokken ble registrert minus 17 grader i 1984. Landskapet rundt oss er sletteland og ørken, tørt og goldt. Noen kilometer fra stedet vi befinner oss rager høye fjell med en natur som er atskillig mer spennende.

Spesiell veteran
Kvelden før vi drar til basen møter vi på hotellet Embassy Suites i Palmdale hvor vi treffer representanter fra Forsvarsdepartementet i Norge og fra Lockheed Martin.  James Latham, sjef for det norske F-35-programmet hos flyprodusenten, er en av dem. Før du treffer en kar som dette i begynnelsen av 60-årene er det lett å forvente nærmest en mur av taushet om det meste, men etter en stund opplever vi at han er det motsatte, - både åpen og hjertelig. Ved middagsbordet gløtter han forsiktig på snusboksen til en journalistkollega, Ragnar Bøifot fra avisa Fremover i Narvik, som er på plass fordi Evenes er aktuell som framskutt base i Nord-Norge. 

- Kan jeg, spør han og tar tak i boksen. Med det samme tror vi at han kommer med en beskyldning om hasjsmugling. Men neida, etter å ha lukta på varen til Ragnar tar han en boks ut av egen lomme og gir til ham.

- This is for a lady, humrer Ragnar, indikerer at det ikke er for sterke karer og ser på Latham som innrømmer at den norske er sterkere på smak. Via andre denne kvelden blir vi mer kjent med mannens bakgrunn. Amerikaneren er pilot med 5000 timer bak spaken, har deltatt i 383 kampoppdrag i Asia og satt i fangenskap i Vietnam i seks måneder etter at han ble skutt ned. Latham har også ledet «Thunderbirds», US Air Force's legendariske demonstrasjonsskvadron.

Norske behov i førersetet
Latham framhever at Norge har en lederrolle i utviklingen av F-35.- At Norge har valgt å gå til innkjøp av fire øvingsfly understreker lederollen. Med dette som bakgrunn har andre land valgt å henge seg på Norge, sier han. Han er også klar på at Norge har vært en aggressiv og krevende forhandler, og sikter da til både økonomiske og tekniske forhold.

- Jeg ble i perioden 2005 til 2006 overbevist om at F-35 var det beste flyet, sier Latham og trekker fram at norske krav har utfordret forskningen på teknologien til flyet og sikter spesielt til behovet for overvåkning. Han peker blant annet på at F-35 med sin radar- og sensorteknologi kan se gjennom skydekke fra en høyde på flere tusen meter og at målet kan identifiseres med en margin på en fot. - Dette blir viktig for å ta avgjørelse i kamp om det som skjer akkurat nå, forklarer han, og peker på at stealth-teknologien også blir unik med F-35. Stealth kan beskrives som et samlebegrep for en rekke teknikker som gjør det vanskelig å oppdage fly. I samtale med Fremover-journalisten som bor på samme hotellet som Fosna-Folket slår vi fast at ingen andre medier som er på plass på Embassy Suites planlegger å publisere en sak dagen etterpå i Norge. For å være i forkjøpet blir vi enige om å fotografere hverandre og få fram det unike med at vi er de første fra media i et annet land enn USA som skal besøke Edwards Air Force Base. Vi er samtidig enig om at det er spesiell måte å gjøre det på, men slår fast at det i seg selv er unikt at de to lokalavisene er på plass i USA.

I krigen
Tilbake på hotellet rundt midnatt skriver vi ut saken. Klokka er da 09.00 i Norge, ni timer før California-tiden. Etter to timers søvn, klokka fem, står vi opp igjen for å være på basen klokka åtte. I en leiebil er vi på plass på Embassy Suites, før vi kjører flere biler i kolonne til den legendariske basen. Før vi starter tilbyr forfatter og VG-journalist Tom Bakkeli at vi kan kjøre sammen i bilen hans. Basestrukturen i Forsvaret er noe av samtaleemnet. Bakkeli har skrevet mang en sak om kampen mellom Bodø, Evenes og Ørland. Det samme har Bøifot som også har tilegnet seg en god kompetanse på området. VG-reporteren har vært i konfliktområder på Balkan, i Afrika, Midt-Østen og Afghanistan. Gjennom årene har han også hatt muligheten til å følge norske spesialstyrker og hemmelige operasjoner. Bakkeli har i tillegg til VG-jobben utgitt flere bøker, sist thrilleren «Terrorjegerne», som på mange måter er aktuell for miljøet omkring Ørland hovedflystasjon og alle andre som har hatt en befatning med Forsvaret gjennom årene.

Gedigent
Et goldt og kjedelig ørkenlandskap møter oss på veien til basen. Desto mer spennende er fjellkjedene som omkranser det mytefulle og legendariske flystasjonsområdet. Etter at vi har passert hovedporten til basen, fortsetter turen i noen minutter uten at vi knapt ser en eneste bygning og skjønner dermed at dette handler ikke om flystasjoner på størrelse med Ørland og Evenes. Her snakker vi om firefelts motorveier og enorme avstander til flyplass å være. At den lengste flystripa er 12 kilometer lang, 270 meter bred og at det er 16 rullebaner på hovedbasen, forteller kanskje litt. Den lange stripa kan forklares med at romfergene har brukt basen til testing. Samtidig har så sant som alle fly fra USA blitt testet på anlegget. Basen brukes til både forskning, utvikling, montering og flytesting. Basen har også stått for service og modifikasjoner av romfergen, B-2 Spirit, F-117 Nighthawk, F-35 Lightning II, SR-71 Blackbird og Lockheed L-1011 Tristar. Plassen ble også brukt av astronauten Neil Armstrong som en av 12 testpiloter da han prøvde ut X-15 og Chuck Yeagers testtur med Bell X-1 hvor han var den første piloten i verden som brøt lydmuren. I nyere tid er det pengesluket F-22 Raptor og nettopp F-35 Lightning II som er blant de mest omtalte flyene som er testet på basen.Testpilotoppdragene kan ikke beskrives som ufarlig. Siden 40-tallet har 260 omkommet under testing.

Streng sikkerhet
Før vi får adgang til den «hemmelige F-35-hangaren» blir avtalen utsatt et par timer, ukjent av hvilken grunn. I mellomtiden får vi tid til et besøk i museet på basen hvor vi kommer tett på mange legendariske fly og helikopter.Når vi endelig slipper inn i hangaren får vi svært strenge fotoregler å forholde oss til og beskjed om å bare se, ikke røre. Allerede da vi var i Norge fikk vi blant annet ordre om å sende inn serienummer på alle kameraene vi tok med oss til USA. Testpilot og assisterende direktør for testingen av F-35, Matt Hayden, er en av de første vi møter i hangaren.- Alt går som planlagt med utviklingen, sier han, inderlige klar over at internasjonal presse har kritisert den annonserte forsinkelsen av utviklingsprosessen. Idet vi tusler i kø på anlegget blir vi litt forbauset over arbeidsplassen. Flesteparten av de ansatte er kledd i sivil, noen av dem ser nærmest ut som nerder bak datamaskiner. På sett og vis virker det litt rotete, uten en følelse av at vi er inne i et område som er høyteknologi i verdensklasse. PC-ene som brukes ser ut som maskiner mange har på gutterommet i Norge.

På plass fra Ørlandet
Tilbake i selve hangaren, etter en briefing på et møterom, hører vi en stemme bak oss.- Er Fosna-Folket også her da, sier en mann med østlandsdialekt, idet vi ser en smilende kaptein Terje Vik. Den erfarne flyteknikeren har jobbet på Ørland hovedflystasjon siden 1991. Nå har han vært stasjonert på testbasen i to år, og skal være i halvannet år til før han returnerer til Ørland hovedflystasjon som den første virkelige norske flytekniske eksperten på F-35. Vik bor på sammen med sin familie på basen i tjenestetida.Han forklarer at den største forskjellen på F-16 og F-35 er stealth-egenskapene. Samtidig peker han på at F-35 har alt integrert i «flykroppen».- Flyet er ikke som F-16 som nærmest ser ut som om de har skibokser, forklarer han og sikter blant annet til at «bomberommene» i maskinen er innebygd.

- Flyet er mer gjennomtenkt i forhold til vedlikeholdet, sier han om flyene som første gang var til testing på Edwards Air Force Base 17.mai 2010.Vik mener at utviklingen av flyene går som planlagt etter at de nye målene som er satt opp.

- På grasrotnivå opplever jeg at alt går etter planen, sier han. Statssekretæren i Forsvarsdepartementet, Roger Ingebrigtsen, kommer også til hangaren en liten stund etter oss.- Det er heldigvis en del feil med F-35. Hvis det ikke har vært feil ville de har vært gammeldags, sier han, og understreker at det nettopp er en oppgave i en testfase å finne feilene.

Smellet
Etter hangaromvisningen blir Ingebrigtsen, andre representanter fra Forsvarsdepartementet og pressekorpset kjørt ut til en av de mange flystripene hvor vi skal oppleve en «take off» med F-35. De fleste i bussen er tydeligvis spent og har ikke vært så nært en opplevelse som dette før. For Fosna-Folket sin del er det lyden fra F-35 vi er mest spent på. Et par hundre meter fra stripa, i en sur vind, venter vi nærmere en time før det begynner å skje noe. I mellomtida har vi blant annet fått med oss en avgang med F-22 Raptor og flere andre fly under testing.

Etter par kilometer fra oss hører vi omsider at noe begynner å skje, mens alle med kamera stiller seg opp, konsentrert og fokusert for å få med seansen. Først kommer en F-16 med en lyd som vi er vant til med et «jevnt trykk» og ikke helt vilt for ørene.  Følgefly er krav under testing som dette. 20 - 30 sekunder etterpå raser F-35 forbi oss. I det den passerer er det ikke så ille, men etter et par hundre meter opplever vi det som et smell i brystkassen, og med et kjenner vi at ørene blir tett. Dette uten at maskinen har brukt etterbrenner. Om det er den mest ille flylyden vi har hørt? Egentlig ikke. F-18 som opererer jevnt på Ørlandet kan oppleves som noenlunde det samme, men da må det sies at vi nettopp ikke har opplevd F-35 med etterbrenner.

Norge henger med
Etter demonstrasjonen fortsetter følget til Northrop Grumman-fabrikken ikke langt fra sentrum i Palmdale. Fabrikken holder til i en av verdenes største bygninger, Plant 42, sammen med blant annet Lockheed Martin og Boeing. Her har også Kongsberg Aerostructure fabrikk, en rammekontrakt med Northrop Grumman som en del av industriavtalen som Norge har med USA. Oppdraget er produksjon av sideror, en framkantprofil av halefinnen til F-35, ulike luker og paneler knyttet til midtskroget, og produksjon av en opphengsmekanisme for luft-til luft missiler.I det vi forlater basen er det en hovedtanke som slår oss, at dette dreier seg om verdensledende høyteknologi som skal havne på Ørlandet. Dermed handler det om atskillig mer enn at det nå går mot tidenes byggeboom på Fosen.