Kongeørn (vitenskapelig navn Aquila chrysaetos) er en av de mest
velkjente rovfuglene som forekommer på den nordlige halvkule. Som alle ørner
tilhører den haukefamilien (Accipitridae).Kongeørna har en kroppslengde på 80 – 95 cm og et vingespenn på
190 – 225 cm. Hannen er mindre enn hunnen, og veier 2,8 til 4,5 kg, mens hunnen
veier 3,8 til 6,6 kg. Klørne er i overkant av 5 cm lange (gjelder indre og
bakre klo). I stup kan kongeørna oppnå en hastighet på ca 150 km/t. Kongeørna
har flere underarter.Den voksne kongeørna er mørkebrun med gyllengul isse og nakke,
og er utfarga etter om lag seks år. Kongeørna er forplantningsdyktig etter
fem-seks år og paret holder sammen i et livslangt forhold. Ungfuglen har lyse
felt både på under- og oversida av vingene. Det er vanlig at folk forveksler
kongeørna med den mye mindre fjellvåken, som har lysere vinger med en
karakteristisk mørk flekk under vingeknoken.Det er seks anerkjente underarter av kongeørna, som varierer
litt i størrelse og fjærdrakt.- Aquila c. chrysaetos (Linnaeus, 1758) – Nominatformen. Eurasia
med unntak av Den iberiske halvøy, øst til Vest-Sibir. - Aquila chrysaetos
canadensis (Linnaeus, 1758) – Nord-Amerika.- Aquila chrysaetos kamtschatica Severtsov, 1888 – Øst-Sibir,
fra Altajfjellene til Kamtsjatkahalvøya. Ofte inkludert i A. c. canadensis. - Aquila chrysaetos daphanea
Severtsov, 1888 – Sørlige Kasakhstan øst til Mansjuria og sørvest til Kina,
langs Himalaya fra nordlige Pakistan i vest til Bhutan i øst.[1]- Aquila chrysaetos homeryi Severtsov, 1888 – Den iberiske
halvøy og Nord-Afrika, øst til Tyrkia og Iran. Aquila chrysaetos
japonica Severtsov, 1888 – Japan og Korea.Kongeørna er tro mot reviret og bruker samme reir år etter år.
Enkelte år kan de stå over hekkinga, andre år kan de bruke reservereiret som de
har et annet sted. Havørna og hønsehauken kan også ha reservereir. Reiret
legger kongeørna helst på ei hylle med overheng i en bratt fjellvegg, eller i
toppen av ei stor gammel furu eller gran. Reiret kan veie opptil 700 kg.Rovfuglene starter ruginga når første egget er lagt. Det andre
egget legger de to eller tre dager senere. Det blir derfor en aldersforskjell
på ungene, og bare den som ser på de voksne når de kommer med mat får
servering. Den minste blir kuet av den største, og sulter som regel i hjel. På
denne måten vokser det som regel opp en unge i hvert reir. Rugeperioden varer i
40-45 dager og ungen blir i reiret i 70-80 dager.I 1846 ble det innført skuddpremie på kongeørna i Norge, og
bestanden gikk kraftig tilbake. Først i 1968 ble kongeørna fredet og i dag er
bestanden stabil. I 2002 regnet man med at det hekket mellom 850–1200 par i
Norge.Kongeørna er i ferd med å øke i antall i sørvestlige Norge.
Gjesdal og Bjerkreim kommune har en sterkt økende bestand. Om en vandrer litt i
innlandet i disse kommunene, og i bratte fjellskrenter, kan en ofte treffe på
kongeørna. Fuglen er en typisk åtseleter, men fanger også småvilt/dyr opp til
størrelse med hare/rådyrkalver selv. Jaktteknikken som kongeørna bruker, er at
den stuper ned mot byttedyret. Når den er nede, (oftest på ryggen av byttet)
griper den tak med klørne og løfter byttet sitt opp, ved hjelp av nedslagsfart
og vind. Kongeørna endrer vinkel på vingene og stiger opp i lufta med byttet i
klørne. Er byttet for tungt, kan ørna slippe det mot berghyller eller
steinurer. Da vil byttedyret bli skadet, og kongeørna kan drepe det, og spise
noe av det på plassen. Er det tilgang på selvdøde dyr, røver ravn og kråker
dette. Da kommer ofte ørna og overtar åtselet. Etter at ørna har spist seg
mett, kan den sette seg til i høyden og iaktta åtselet. Om andre rovdyr prøver
å overta det, kan det ofte resultere i at ørna tar til vingene, for så å
skremme bort inntrengeren.Selv om kongeørna har status som «nær truet» i den norske listen
over rødlistede arter,[2] blir den fortsatt etterstrebet av ulike interesser.Kilde: Wikipedia
