Tina er grunnlegger av den frivillige hjelpeorganisasjonen Amadia International og er bosatt på Stadsbygd i Rissa. Nå er hun i Hellas sammen med et hjelpeteam fra organisasjonen for å hjelpe båtflyktninger som kommer til øya. Teamet rapporterer om desperate skrik i natten. Livredde, gjennomvåte mennesker som i mørket ankommer øya, mange av dem barn.

- Bagasje vi ikke kan forestille oss

Nå håper hun at folk får opp øynene for hva som skjer, og at det blir slutt på fremmedfrykten som så mange gir uttrykk for blant annet i sosiale medier.

- Dette er mennesker på lik linje med deg og meg. De har bedre utdanning enn fleste nordmenn, de er uselviske og hjelpsomme. Vi må åpne øynene for hva som faktisk skjer, og gjøre noe i stedet for å støtte propaganda som blir delt på nett. Dette er ikke terrorister.Terrorister kommer ikke via en båt som har 50/50 sjanse til å komme seg helberget til land. Dette er mennesker som flykter fra terroristene med bagasje vi ikke en gang kan forestille oss. Vi må spre kjærlighet og kunnskap, ikke propaganda og fremmedfrykt, sier Asphaug.

Tom Harbakk forteller at han er utrolig stolt over jobben Amadiateamet gjør for å hjelpe. Også han jobber i organisasjonen, og snart reiser han selv til Hellas eller Syria for å lede et nytt team som skal  utføre hjelpearbeid.

- De gjør en enorm jobb der nede. Vi sender et nytt team snart som skal bistå i hjelpearbeidet, sier Tom.

- Har hatt mitt livs verste natt

På sin facebookside skriver Tina følgende om hendelsene teamet opplever:

"I 22 timer har vi vært medmennesker med alt vi har. Vi tok i mot båter, mest barn, eldre og gravide- hvor tre fødte i dag. Jeg har hatt mitt livs værste natt, kropp og hjerte tålte ikke mer. Men viljestyrken drar kroppen videre når man tenker på hva disse menneskene har opplevd. "Are you crying? This is nothing, you should see Syria." Dette er høyt utdannede, smarte mennesker. De trøster, gir av det lille de har og bidrar til å hjelpe selv hvor slitne de er. Nå om natten er alt helt mørkt og vi ser ikke båtene før de er ganske nærme land. Vi hører kun båtmotorene og livredde stemmer inne i mørket. Vi signaliserer med lys så båtene kommer inn på en trygg plass, før vi kaster oss ut i det mørke vannet å henter barn som er livredde og gjennomvåte. Flere båter kommer inn samtidig. Vi måtte dele oss slik at to av oss kunne ta i mot en båt som kom i land litt lengre bort. Vi hørte hysteriske skrik ute på vannet, men oppdager etter å hoppe ut i vannet at menneskene på båten vi drar inn er helt stille. De desperate skrikene er fra en annen båt. Plutselig blir det stille. 5 av 6 båter kom trygt i land denne natten. I natt kom det også handicappede. En av dem, Danash, klarer såvidt å gå. Han har vansker for å ordlegge seg og tar hånd om sitt barnebarn på 8 år. De er alene i verden. Han gjorde alt for barnebarnet sitt, ofret alt hele tiden. Jeg klarer ikke gi slipp på disse to og følger dem helt til morgenen. Danash var redd for å være til bry, han takket for alt og beklaget samtidig. Jeg klarer ikke slutte å gråte, hvilke sjanser har han videre? Hvorfor blir disse menneskene møtt med hat, fremmedfrykt, vold og demonstrasjoner videre i Europa? Jeg finner meg selv i å bli trøstet av de andre flyktningene, for de bekrefter at han ikke vil klare seg lenge. Jeg gråter og feiler til å jobbe mer, jeg blir paralysert og ser ingen håp noe sted. Overalt hvor jeg snur meg er menneskene kalde, de mangler alt, de bærer på grusomme historier, barn som gråter febrilsk men de bærer alle en drøm om at nå er de fri. Etter en stund blir en ny båt dratt i land og jeg får trøst som hjelper meg til å slutte å gråte. En somalisk dame, som jeg hjalp ut av båten, tar meg i hånden. Hun stryker, og holder hånden min hardt hele veien til den provisoriske leiren vi ordnet med i natt. Jeg vil aldri bli den samme etter denne natten. Dette er ressurssterke, flinke mennesker. Vi har gått alene iblandt tusenvis av menn midt på natten. Alle vil hjelpe og bistå. De forteller om sine barn som ble halshogd, koner og mødre som er døde i bombeangrep og sexslaveri. Det kommer også en mann med store skuddskader, men her er lite medisinsk utstyr og leger. Disse menneskene flykter fra en hverdag ALLE ville ha fluktet fra, koste hva det koste vil. De kommer over sjøen lykkelig for å være i live, vi tar dem i mot med kjærlighet og gjør så godt vi kan. Men hva sender vi dem til videre?"