Fosna-Folket har snakket med Steinar Bones og Johannes Hovstein som var bassist i bandet. Ifølge Hovstein er Fjelltun det eneste festlokalet i Leksvik som fremdeles er oppe og går. Han forteller at lysten til å dra på spilling fremdeles er der, et halvt århundre etter at de startet bandet.

Spillemenn

Johannes Hovstein var seinere med på å stifte blandadansbandet Jostos sammen med Bjørn Lysvand, Steinar Bones og Tore Dretvik.

– Det heter en gang spillemann, alltid spillemann. Vi tviholder på plekter og gitar, forteller Bones. En av deres siste opptredener var i Rissahallen for en del år tilbake. Den gangen ble de invitert av Arve Vårvik fra Rissa Ungdomslag. Han var en av dem som sørget for at de fikk mange spillejobber i Rissa de aktive åra. Den gangen var de sammen med flere fosenband fra Rissa, Ørland og Bjugn. Vårvik var også gjest da de hadde sitt 30-årsjubileum i 1994.

Historien

Steinar Bones har laget et skriv der han sammenfatter historia til bandet.

«Det begynte i 1961 da Johannes Hovstein sammen med Dagfinn Hagen, Georg Johansen og Jarle Dahl starta bandet «The Young Ones». På den tida var rock’n roll og Elvis på topp, og gutta likte spesielt gitarmusikken til «The Shadows». Men karrieren til «The Young Ones» ble kortvarig.

SE OGSÅ: Se disse gamle Fosen-bandene

Johannes hadde også kontakt med Arne Dretvik og Tore Dretvik som begge spilte gitar og trekkspill og var levende interessert i musikk og særlig rock’n’roll som han. Planene om et nytt band begynte å ta form.

Rock i mastua

I juni 64 kom Steinar Bones heim fra militærtjeneste i Gardemusikken. Han ville bli med for å spille trompet, men gikk senere over til bassgitar. Bassgitaren hadde han kjøpt brukt av Dagfinn Ellefsen i «Gluntan». Rock & roll og shadowsbandet «The Spacemen» var dermed en realitet.

De første øvelsene ble holdt i mastua oppi Hovsteinan hos Johannes. Rollefordelinga ble tidlig klar, da Arne hadde ei fantastisk rytmehand som var stødig som bare det og Johannes hadde sansen for solospill, mens Tore fulgte på med rytmegitaren eller trekkspillet. Steinar bytta mellom trompeten og bassgitaren.

Kjøpte oljekamin

Mastua var øvingslokalet  den første tida og vi øvde minst en gang i uka. Arne og Tore kom på  hver sin motorsykkel med gitarene på tvers foran seg i fanget, enten  det var blankis eller snøfokk, -  et under at det gikk bra. Senere flytta vi øvelsene til Vonheim der Rolf Buhaug fungerte som «vaktmester».  Rolf hadde spilt trommer i Hornmusikken og dermed hadde vi også «trommis» i bandet. Rolf avtalte med idrettslaget slik at vi kunne ha øvelsene på Vonheim men parafin til oljekaminen måtte vi kjøpe sjøl.

Shadows

Navnet «The Spacemen» kom etter et forslag fra Steinar som hadde hørt et «shadowband» med samme navn på et utested i Stockholm.  Navnet hen speiler på romfart som var så toppaktuelt på denne tida.      Et annet svensk shadowband «The Spotnicks» var kjempe populære  både i Sverige og Norge. De hadde antrekk som lignet på romdrakter.  Det måtte vi også ha, og fansen og kjærestene fikk jobben med å sy.

Det ble øvd jevnt og trutt og repertoaret ble stadig større. Et av de første spilleoppdragene var på Forsamlingshuset da Willy Haugen kom heim med bronsemedaljen fra Vinter-OL i Innsbruck i 1964.

«Vonheim»

Det var «Vonheim» som ble hovedarena for bandet den første tida. De første festene som vi fikk betalt for i 1964 var følgende:

21. november fest på Vonheim for fotballavdelinga, honorar 300 kr. 28.november fest på Vonheim for skiavdelinga,  honorar 300 kr. 12.desember fest på Vonheim for handballavdelinga, honorar 275 kr. andre juledag fest på Vonheim for skiavdelinga,              honorar 300 kr. Nyttårsaften fest på Vonheim for Arbeiderungdomslaget honorar 300 kr. I løpet av fem uker og fem fester hadde vi til sammen spilt inn 1 475 kroner.

Instrumenter

Behovet for nye instrumenter og nytt forsterkerutstyr gjorde seg fort gjeldende og da var det greit å ty til Bokreditt og kjøp på avbetaling. På utstyrsfronten var det stadige utskiftninger, utstyret ble mer og mer proff etter hvert som kvaliteten på musikken økte og oppdraga  kom. Johannes kjøpte seg ny Fender Stratocaster, Steinar kjøpte seg Framus bassgitar. I november 1965 var vi hos Sørlie Musikk på Steinkjer og kjøpte Philicorda elektronisk orgel og to stk. Wox gitarforsterkere. Sene ble det kjøpt Shure mikrofoner og Davoli sangforsterker med ekkomaskin og romklang og to nye høyttalerkabinetter.

Utenriks

Høsten 1965 reiste Rolf Buhaug til sjøs, han hadde fått hyre på en båt som gikk i utenriksfart. Dermed måtte han forlate bandet og den siste festen med Rolf som trommeslager var i Fjelltun den 31. juli 1965. Harald Sve som alltid hadde vært bandets faste sjåfør fra første dag, kom dermed inn som ny trommeslager.

Bandet måtte også ha vokalister og Anita Melhus og Paul Waterloo kom med i løpet av 1965. Anita var med i bandet da vi på nyåret i 1966 deltok i nordtrøndersk mesterskap for popband. Paul var i militæret på Trandum i 1965/66. En gang sponset vi flybillettene til Paul slik at han kunne være med oss på et spilleoppdrag på Heimtun i Rissa.

Heimtun

«The Spacemen» hadde mange spilleoppdrag også utenfor Leksvika og Rissa stod ofte på kjøreplanen, enten på Heimtun eller på Skogly. Det lokalet hvor vi kanskje trivdes best var nok Heimtun. Her var det «stinn brakke» og «stormende jubel» så godt som hver gang vi spilte. Nyttårsaften 1966 topper statistikken med godt over 500 festglade rissværinger. Arne Vorvik, som var formann i Rissa Ungdomslag ringte stadig vekk og hadde følgende spørsmål: «Kolles e d me dåkk guta, kainn di kom å spæll åt oss igjen snart».

Vinterføre

Vinteren 1965/1966 ble en vinter med veldig mye bilkjøring. Veien mellom Leksvik og Vanvikan var stengt pga. et stort ras i Oldervika, og eneste muligheten for å komme seg ut av bygda var om Mosvika. Det ble ei skikkelig travel jul på oss da vi først skulle spille på Vonheim 2. juledag, på Heimtun i Rissa 5. juledag og så på Vonheim igjen den 6. juledag. For å komme til Rissa måtte vi kjøre om Steinkjer, Hjellebotn, Malm, Follafoss og heile Verrastranda utover. Vi brukte mellom 3 til 4 timer kjøring hver vei til og fra Heimtun og vi starta hjemmefra i tretida på ettermiddagen for å rekke ferga i Kjerringvika kl. 16.00.

Bandbussen

Det var ganske mye snø denne jula og veien mellom Rissa og Follafoss var dårlig brøyta da vi skulle hjem om natta. Det gikk ikke bedre enn at Folkevognbussen med alt utstyret kjørte utfor veien, rulla rundt på taket og sklei som en kjelke flere meter nedover mot en bekk og stoppa ved en telefonstolpe. Ingen ble skadet, verken mannskap eller utstyr, men vi ble stående der i bare «nylonskjorter og småsko» i minus 16 grader,- vi var ikke akkurat kledd for en slik anledning. Heldigvis kjørte vi med to biler og slapp å stå ute i natta å fryse mens vi venta på hjelp.

Kranbil

Vi fikk ringt til Falken Redningskorps og i halv 6-tida kom det kranbil fra  Steinkjer som dro bussen opp på veien og fikk satt den på hjulene igjen. Heldigvis fikk vi start og vi kjørte videre som om ingen ting hadde hendt. Regninga fra Falken kom seg på kr. 501,50 mens vi den kvelden fikk 500 kroner i honorar. Vi slapp med skrekken men gikk i minus med kr. 1,50.

Da vi kom til Steinkjer på formiddagen var vi innom Åsmund Hovstein og fikk sjekka at alt utstyret var i orden til ny spilling igjen samme kvelden.

Tjuvnaglene

En episode som vi ikke glemmer ifra Heimtun er da vi ble frastjålet to gitarer om natta da vi holdt på å laste bussen. Heldigvis var det noen  som hadde sett to mistenkelige «hjelpere» som brått stakk av i en bil. Vi tok opp jakta på bilen og fant den ganske raskt, sperra veien og fikk stoppa den. Arne spratt ut og løp bort til bilen, hogg tak i slipset til bil- føreren og drog han halvveis ut gjennom sideruta og sa: «Vi vil sjå i bagasjerommet ditt». Karene i førersetet sa at de ikke hadde noe som angikk oss der, men de to ungjentene i baksetet hadde blitt skremt av opptrinnet og de skumle leksværingene. Gråtkvalt ba de kjærestene sine gi oss lov, og ganske riktig, der lå de to savnede gitarene. Kjeltringene som egentlig jobba som tømmerhuggere borti Sverige var hjemme en tur og så sitt snitt til å skaffe seg ekstrainntekt på salg av pent brukte gitarer.

Popmesterskapet

På nyåret 1966 deltok vi i Nord-Trøndersk Mesterskap for popband i Steinkjer Samfunnshus. Vi gjorde det skikkelig bra og kvalifiserte oss til finalen som skulle gå noen uker senere, - vi fikk faktisk flere poeng enn Hans Rotmo og The Valley Boys senere kjent som Vømmøl Spellmannslag. Da vi skulle stille opp i finalen måtte vi selvfølgelig fikse litt    på utseende og da ble venterommet i Kjerringvika «Styling Studio». Vi hadde med oss et «Crew» av kjærester og hårsveisen til Johannes ble tupért og sprayet etter alle kunstens regler mens vi andre stylet oss med Brylcreme. På finaledagen var det bitende kaldt og vi rakk ikke å stemme gitarene før vi gikk på scenen.

Fiasko

Det ble skikkelig fiasko med ustemte gitarer og falske toner og vi fikk ikke vist hva vi var gode for. Vinner av finalen var Stein Ingebrigtsen med bandet «The Hitmakers». På andreplass kom «Rockets» fra Verdal  og på andreplass «The Spacemen». På heimturen om kvelden ble vi enige om at hadde vi bare tatt oss tid til å stemme gitarene på forhånd så ville resultatet blitt noe helt annet.

Høsten 1967 reiste Harald til sjøs, han hadde også fått hyre på båt i utenriksfart og dermed ble vi uten trommeslager. Det resulterte i at bandet etter hvert gikk i oppløsning. Det meste av forsterkerutstyr og mikrofoner ble solgt, kun noe utstyr beholdt vi sjøl hver for oss.     Dermed slutter historien om «musikkbandet med det inkje-seiande namnet The Spacemen», slik Johan Moan beskrev det i en avisartikkel.»