Hun vokste opp under trange kår i Fevåg hvor de materielle ressursene i heimen var små og måtte deles på mange. Som voksen har hun i rikt monn gitt av seg selv tilbake til samfunnet.
Mistet faren
- Faren min døde av tuberkulose da han var bare 37 år. Han var fisker. Jeg var bare fem år da han døde, og mor ble sittende igjen med seks unger. Jeg var nummer fire i søskenflokken. Jeg vet hvordan det er å ha ingenting, men vi hadde gode naboer som hjalp oss på alle vis. Vi bodde sammen med oldemor Jørgine Brannan på et småbruk med noen sauer og høner, sier Olga Berg.
Nå er det om lag 60 år siden hun flyttet til Rissa hvor hun møtte kjærligheten og ble gårdbrukerkone på Skårvang noen hundre meter fra Reins Kloster.
Tuberkulose
- Når jeg tenker tilbake på tida da faren min døde og tuberkulosen herjet, så var det en forferdelig opplevelse. Folk var så redde for tuberkulose. De gikk omveger i redsel for å bli smittet. Det er i grunnen rart at vi fikk så mye hjelp som vi fikk.
Å være enke med ansvar for seks unger var ikke bare enkelt i etterkrigs-Norge.
- Mor var lausarbeider. Hun vasket for folk, og hun kokte i selskap. Vi ungene måtte hjelpe til med alt. Det stod så dårlig til med oss at hun fikk handle på «lapp». Det gjorde hun bare en gang, for det syntes hun var nedverdigende. Hun var stolt og syntes ikke noe om at andre skulle bestemme hva hun kunne kjøpe.
Da Olga var 14 år giftet mora seg på nytt og flyttet til nytt hus som ektemannen hadde bygd. De fikk to barn sammen.
- Dette ble liksom aldri heimen min det. Heimen min var på Brannan.
Åtte år på folkeskolen
Da Olga vokste opp var det fortsatt skole i Fevåg, og der gikk hun i åtte år.
- Jeg tenkte at det ble sikkert ikke noe mer skolegang på meg, så derfor gikk jeg sjuende ett år til. Jeg trivdes godt på skolen og hadde lett for lære. Alle søsknene mine hadde lett for det. Den gang gikk vi på skolen annenhver dag. Vi hadde så dårlig råd at vi måtte dele på støvlene. Den som skulle på skolen fikk bruke støvlene mens den som hadde fri måtte greie seg uten.
Men det ble litt mere skolegang enn de åtte årene på Fevåg skole. Etter folkeskolen ble det ett år framhaldsskole på Mælan.
Ut i arbeidslivet
Deretter bars det ut i arbeidslivet. Som så mange unge jenter fra Fosen på den tiden fikk hun seg huspost i Trondheim.
- Jeg var hushjelp i to år hos en familie i et velstående hjem. Der lærte jeg mye. Jeg må si det var en god skole.
Etter de to årene i byen dro hun tilbake til Fosen igjen for å ta et år på Fosen folkehøgskole.
- Dette var før skolen ble bygd i Rissa. Vi hadde undervisningen i Heimtun. Nygård og Røset var lærerne våre. Jeg bodde hos bestefar i et lite hus ved Strømmen mens jeg gikk på folkehøgskolen.
Kjærligheten
Etter folkehøgskoleåret fikk hun seg jobb på Kvithyll samvirkelag. På den andre siden av disken møtte hun en kjekk ung mann som het John Berg.
- Han skulle vel kjøpe snus eller skrå til faren sin, tenker jeg, smiler hun.
Nitten og et halvt år gammel ga hun sitt ja i kirka til denne unge mannen og flyttet til hans heimgård og et nytt liv som gårdbrukerkone tok til med kyr, grispurker og 90 mål jord.
- John var tiltenkt som gårdbruker her. Hans to yngre brødre bodde også på gården. Det gjorde foreldrene hans også. Det var tøft å flytte hit. Det var kvinnfolkene som måtte ta støyten selv om det var mange mannfolk som kunne ta i et tak. Det var sånn det var på den tiden.
Etter hvert kom tre gutter og ei jente til verden på Skårvang. Nå sitter Olga alene igjen på gården. I fjøset er det tomt. Jorda er det sønnen, som bor i Verdal, som driver. Han dyrker korn.
Døden
To ganger har døden tatt fra henne det kjæreste hun hadde. I august 2016 døde datteren Jorun av kreft, 50 år gammel. Hun bodde i Oslo hvor hun arbeidet som lærer.
- Det er ikke en sorg som er større enn det å miste en unge. Det er ubeskrivelig. Hun hadde tre barn, og hun ble skilt en tid før hun ble kreftsyk. Hun var dårlig i om lag fire år før hun døde, og i den tiden var jeg mye hos henne. Det er fælt at hun ikke skulle få leve. Jeg fatter det ikke, sier hun og blir blank i øynene.
- Det er bare å innse at livet er hardt. Det er tøft å leve. Jeg regner meg som et kristent menneske. Jeg har tvilt meg fram til den trua jeg har. Det kan ikke være slutt med det livet vi har her. Jesus led også. Han sa at vegen går gjennom ham. Da må jeg tro det.
- Et sårt savn
For halvannet år siden døde ektemannen John, også han av kreft.
- Han led av kreft i åtte år. Han hadde også kols. De tre siste årene var han skikkelig plaget. Han satt og sov det siste året, og jeg lå på sofaen ved siden av. Det siste halvåret han levde hadde han hjemmesykepleien på besøk. De gjorde ikke stort annet enn å sjekke smertepumpa. Og så pratet de med oss. Det var mye hjelp i den praten, sier hun.
- Det er en annen sorg å miste mannen enn et barn. Jeg vil si det er mer et sårt savn det å miste ham som jeg har vært sammen med hver dag i 55 år. Jeg merker det særlig om morgenen. Vi hadde det så trivelig når vi satt rundt frokostbordet og snakket i lag John og jeg.
Ut i arbeid igjen
Etter hektiske år med unger og gårdsarbeid fikk hun seg arbeid på Fosen Mek i 1976.
- Det var en liten halvdagsjobb som kontordame. Jeg var der i seks år. Jeg trivdes ikke noe særlig. Det ble for traurig for meg. Det ble de samme arbeidsoppgavene hel tiden. Det ble ikke noe utvikling for meg, så jeg sluttet.
Noen måneder etter at hun forlot Fosen Mek begynte hun i en deltidsstilling på kirkekontoret i Rissa.
- Det var første gang presten i Rissa fikk kontorhjelp. Det var Olav Hove som var prest, og kontoret var i presteboligen.
Etter om lag ett år på kirkekontoret gikk hun inn i et vikariat i 100 prosents stilling på kontoret for hjemmetjenesten i Rissa. Deretter fikk hun en 50 prosents kontorstilling på sykehjemmet og en kvartstilling som kirkeverge.
- Det ble etter hvert utlyst en 50 prosents stilling som kirkeverge i Rissa. Jeg søkte, men jeg trakk søknaden. Dette var i tida det skulle innføres festeavgift på kirkegårdene. Jeg skjønte at det ville bli en del bråk rundt den saken, og det var jeg ikke lysten på. Det ble Johan Hermstad som fikk jobben. I ettertid tror jeg at jeg hadde greid utfordringene.
«Du får store sko å fylle»
I 1991 ble hun ansatt på skolekontoret i en merkantil stilling med tittelen avdelingsleder.
- Av alle jobber jeg har hatt er det den triveligste. Det var et godt miljø der. Jeg tok over etter Gunvor Kimo. «Du får store sko å fylle du som tar over etter henne», sa lærerne på Åsly. Og det visste jeg.
Yrkeskarrieren avsluttet hun på personalkontoret i Rissa kommune. Der var hun til hun måtte slutte etter å ha fått Ménières sykdom.
- Det ble Arbeiderpartiet
Olga Berg har et langt politisk liv bak seg, og hun har vært en godt likt politiker. Det har ikke hatt noen betydning hvor hen på lista hun har stått. Velgerne har stemt henne inn i kommunestyret.
- Jeg ble politisk aktiv da ungene var blitt så store at de greide seg mere sjøl. Det var ikke populært i heimen at jeg engasjerte meg. John fryktet at det ville føre utrivelighet med seg, men det har ikke gjort det, slår hun fast.
Partivalget var hun ikke i tvil om da hun kastet seg inn i kommunepolitikken.
- Det ble Arbeiderpartiet. Det var en selvfølge med den bakgrunnen jeg har. Jeg står langt til venstre i Arbeiderpartiet. Jeg er nærmere SV enn Senterpartiet. John og jeg stod ikke langt fra hverandre i politisk syn. Det er en ting jeg savner i dag, og det er at vi er så lite ideologiske. Det har for eksempel vært utenkelig for meg å handle på andre butikker enn på samvirkelaget. Slik er det ikke mange Ap-folk som tenker i dag.
20 år i kommunestyret
I 20 år har velgerne gitt henne tillit til å representere dem i kommunestyret i Rissa. I en periode hadde hun også vervet som varaordfører.
- Det jeg husker best fra tiden i kommunestyret var da jeg ble valgt til leder i hovedutvalget for oppvekst. Det var stort for meg. Det hadde aldri før vært en leder fra opposisjonen. Jeg måtte slutte etter to år da jeg fikk jobben på skolekontoret. Det var to trivelige år.
Men alt har ikke bare vært trivelig gjennom 20 år med lokalpolitikk.
- Saker hvor det handlet om tomtevalg kunne være litt vanskelig. Da tenker jeg blant annet på byggingen av Rissa videregående og Rissahallen. Det hendte jeg måtte lure meg rundt reolene på butikken for å unngå å møte folk som var i mot plasseringene. Men jeg vil si at det har vært artig og interessant å drive lokalpolitikk.
Lang liste
Det sies at skal du få noe gjort så må du spørre en som har det travelt fra før. Olga har ikke vært redd for å ta i et tak når hun har blitt spurt. Hun hører definitivt ikke til blant dem som knapt kan ta på seg vervet som varamedlem i styret i syforening fordi poden skal konfirmeres til våren.
Lista over tillitsverv er så lang at hun knapt har oversikten selv. Hun var med i styret i Åsly skolekorps i flere år, hun har vært leder i 4H og hun har vært leder for styret i Rissa Bygdemuseum. Dette er noe hun har engasjert seg i.
- I 16 år var jeg med i styret i pensjonistforeninga, og det var lenge før jeg selv ble pensjonist. I 20 år har jeg vært frivillig klokker i Rein kirke. Nå er jeg frivillig guide på Rein. Jeg er svært kry av kirka og Reins Kloster, og jeg liker å fortelle historien om Rein til folk som besøker stedet.
- Det må frivillige til
Menighetsrådet, bygdekvinnelaget, saniteten og blomsterfondet er også ting hun har brukt tid og krefter på. Nå er hun med på besøkstjenesten på sykehjemmet i Rissa og hun hjelper til med skolematordningen på Åsly skole.
- Det må frivillige til, ellers blir det for dyrt for ungene.
Mange har også sett henne opptre som skuespiller på Rein og i ungdomshuset Heimtun. Hun synger også i kor.
- Jeg er med i «Toneklang». Det sies at folk som er med i kor kan ha tre funksjoner. Enten er de med fordi de er pene, eller fordi de har sangstemme, eller de er med for å fylle ut slik at koret blir stort. Jeg vet ikke om sangstemmen min er mer enn akkurat, men jeg har lett for å lære tekst.
Drømmen ble ikke oppfylt
Etter mange år med frivillig arbeid har hun begynt å tenke på at hun kanskje skulle ah vært flinkere til å si nei noen ganger.
- Jeg har veldig lett for å si ja. I ettertid her jeg tenkt at kanskje har det gått utover noen, men det er det lite å gjøre med nå.
En annen ting det ikke nytter å gjøre noe med er barndomsdrømmen.
- Jeg ble ikke det jeg ønsket å bli. Det var lærer. Det var min store drøm. I stedet ble jeg småbrukerkjerring. Det har vært et rikt liv det også, på sin måte, sier Olga Berg.