– Jeg er en skrotnisse som samler på alt, sier Tore Melhuus, mens han viser vei opp trappa til andre etasje.

På hodet har han en cap det står Route 66 på. Han har mange sånne, capser altså; mye annet også, for den saks skyld. Hyller, skap og pult er overfylt av dokumenter, samleobjekter og alskens annet. Han driver og rydder, sier han. Det er vanskelig å tro på det han sier, selv om intensjonene sikkert er gode. Det er i hvert fall ingenting ved kontoret som tyder på at han har kommet spesielt langt i ryddinga.

Samlemani

Han har over 5 000 penner - logopenner - og over 300 capser. Samlemanien startet tidlig på 60-tallet. Siden den gang har han samlet på «alt».

– Jeg vet med en gang om jeg har en penn fra før. Jeg får tilsendt penner fra venner og bekjente fra hele verden. Men hensikten med dem kan jo diskuteres.

De ligger i poser og sekker. Der hvor det er plass. I tillegg til capser og penner samler han på biler, motorsykler, traktorer og brennevinstomflasker, for å nevne noe. Av sistnevnte har han så mange at han ikke vil vise dem frem. Kanskje er han redd for at noen skal tro at det er han selv som har forsynt seg av innholdet.

– Det er kanskje det mest sinnsyke jeg samler på. Tomme, originale brennevinsflasker. Men jeg har mange uåpnede flasker også da, forsikrer han i en slags forsvarstale.

Tore Melhuus samler på nesten alt. Han driver for tiden og rydder på kontoret, uten at det vises spesielt godt. Foto: Erik Eikebrokk

Inntil den ene langveggen på kontoret står det to høye stabler med Fosna-Folket. Han har nesten alle årganger. Nesten.

– Det irriterer meg, men det er noen av de første årgangene jeg ikke finner. Det kan hende jeg har dem et sted, men jeg må bare finne tid til å se skikkelig etter først.

På kjøkkenbenken av marmor ligger en tjukk og en tynn bok. Den ene benyttes som dagbok for hver eneste dag. En syvende sans brukes til å holde oversikt over dagens og senere dagers gjøremål. Det er mye å holde styr på. I tillegg ajourfører han sine egne referater fra samtlige kommunestyremøter i Bjugn.

– Det er jo egentlig en helt horribel hobby. Jeg lagrer overalt, i klesskap, under senga, i huset og på låven.Tore Melhuus ser ikke bort i fra at han har en samlemani, en form for sykdom. Han ler ofte av seg selv.

Vasket trappa i 1976

Det står kjeks og småkaker på glassbordet på stua. Det tar ikke lang tid før Tore kommer snikende med en nyåpnet Kong Haakon-konfekt. Han er opptatt av mat.

– Jeg har en forkjærlighet for konfekt, selv om kjerringa sier at jeg bør holde meg unna.

Han spiser fem ganger om dagen, men har aldri laget mat selv.

– Jeg gjør ikke husarbeid. Det var én gang i 1976 at jeg vasket trappa, men jeg har aldri vasket klær og har aldri strøket en skjorte. Kona mener at det er best sånn, for alle.

Mat er viktig - også som forutsetning for en god politisk diskusjon. Da kommunestyret i Bjugn satte ned kvaliteten på lunsjen i kommunestyremøtene, før de kuttet den ut helt, entret Tore talerstolen, løftet pekefingeren og hevet stemmen.

– Det er viktig at man blir servert skikkelig mat før man begynner å krangle. Lunsjen kom tilbake den, og i dag får vi servert enestående mat på kommunestyremøtene - bestående av snitter og alt.

Border collien Varga kommer tassende opp trappa for å sjekke ut status i andre etasje. Det rykker i neseborene når hun passerer konfekten og småkakene, før hun får et kjærlig klapp over hodet og beskjed om å skygge banen.

– Den nye sofaen er den eneste plassen hun ikke får lov til å ligge, sier Tore.

Tore ble født i Trondheim, men vokste opp på gården Varghiet, i det som da var Stjørna kommune. Foto: Privat

Går løs

Det er ikke godt å si om det er border collien Varga som ser til Tore eller om det er omvendt. Begge går uten bånd, selv om det kanskje ikke alltid er det beste.

– Hun greier seg selv, og går uten bånd hele tiden, forteller han - Tore altså.

Hver morgen - uten bånd på noen av dem - starter de dagen med å spasere opp den korte bakken til postkassa for å hente dagens aviser. Noen ganger finner de også tomme brennevinsflasker i postkassa, lagt der av omtenksomme bekjente.

– Jeg overlater Adressa til kona, og så leser jeg Fosna-Folket selv. Det gjør jeg hver morgen. Jeg grovleser på morgenen før jeg finleser avisa fra første til siste side om kvelden.

Huset har en grunnflate på over 300 kvadratmeter. Der bor Tore sammen med kona Mia, og den sju år gamle Varga - border collien. Huset er stort, og de har tenkt tanken på å flytte ut, men har forkastet tanken like mange ganger.

– Vi kan ikke flytte for da har jeg ikke noe sted å gjøre av alt skrotet, sier Tore, ikke uten selvironi.Han bruker «alle» kriker og kroker til å lagre det som lagres må. Han har en låve også.

– Det er som regel slik at det er jeg som tar med ting inn og så tar kona det med ut i låven.Han husker en gang han ble sendt av gårde med pickupen for å kaste noe skrot på fyllinga. Da han kom tilbake hadde han fylt opp lasteplanet med enda mer enn han hadde dratt med.

Kunst

Ett samlerobjekt har aldri vært innendørs. Det står ute i hagen, og er alt annet enn skrot.

– Det var faren min som bestilte det av en kunstner i 1976. Jeg fikk aldri vite hva han betalte for det. Da jeg spurte, svarte han bare at det var betalt. Det kunstverket er på en måte varemerket for eiendommen.

Det er Petter Leth-Olsen som står bak det iøynefallende kunstverket i hagen på gården. Foto: Privat

Det håndformede objektet, som er av mørk betong, forestiller en skogsarbeider bak en hest. Melhuus forteller at tanken bak verket var å hedre helter og folk som jobbet i skogen.

– Det er naturlig størrelse på både hest og mann. Det er en mann ved navn Sagen som er modellen - han var en av de beste skogsarbeiderne til bestefar.

Kunstneren Petter Leth-Olsen er mannen bak kunstverket. Tore husker godt at en annen stor og lokalkjent kunstner, en viss Tore Bjørn Skjølsvik, som blant annet har laget «Nothoinnen» utenfor Bjugn rådhus, kom for å bivåne verket.

– Han stod først oppe på veien. Det tok litt tid før han kom ned. Han gikk rundt hesten mange ganger og glodde.Etter lang tid ble den store kunstneren spurt om hva han syntes om Leth-Olsens verk.

– Superb, svarte han. Superb. Så gikk han. Så det er noe kunstneren kan være stolt over.

Varghiet

Det er her han hører hjemme, i Varghiet, hvor han har bodd nesten hele livet.

– Vi har ikke angret en dag på at vi slo oss ned her. Her kan jeg gå rundt hushjørnet og slå lens. Og så kan jeg trimme i skogen. Noe medlemskort på treningssenter har jeg aldri hatt bruk for.

Varghiet gård ligger i Elvengveien 200, men Tore og kona skulle helst sett at adressen var «Varghiveien». Foto: Erik Eikebrokk

Interessen for idrett har heller aldri vært spesielt stor, men i løpet av de siste årene er det likevel én idrett og spesielt én idrettsutøver han har fattet interesse for.

– Det var etter at Petter Northug kom på banen. Da ble det artig å se på femmila, det har jeg aldri sett på før. Det var enestående det han gjorde da han reiste seg etter kollisjonen og fyllekjøringa. Jeg må si at jeg syns han har blitt dårlig behandlet i det siste.

– «Er Northug med», spør jeg kona når hun sitter og kikker på tv.

– Og så er det én ting jeg setter pris på, og det er Fjordland. Det er bare å varme opp vann. Det settes jeg pris på. Jeg spiste ti julemiddager nå i jula. Den siste var fra Fjordland, og den var den beste.

Han har ikke noe å klage på, og klage gjør han ikke heller.

– Det er ett problem, dog. Tida går så fort. Jeg vet ikke hvor de siste 25 årene har blitt av.

Tore kjøpte sin første bil av sin bestefar i 1962, for 500 kroner. Bilen eksisterer den dag i dag. Foto: Privat

Hjemmekjær

Han ble født i Trondheim i 1947, og vokste opp på bestefaren sin eiendom, gården Varghiet, i Bjugn kommune - den gang Stjørna kommune. Blant tre søsken, var han eneste hane i hurven.

– Bestefar kjøpte eiendommen i 1934, for 115 000 kroner. Den gangen var eiendommen på 80 000 dekar. Det tilsvarer hele Ørland kommune og mer til.

Han minnes et godt råd som bestefaren fikk. Rådet har han tatt til seg.

– Det rådet fikk han fra en «halvtomsing». Halvtomsingen sa; «du må huske på det Melhuus, at du må rundsjå saken». Det var et godt råd. Jeg kunne sikkert vært flinkere til å se en sak fra flere sider, men jeg prøver etter beste evne.

Det enorme jordarealet var en flott tumpleplass og læringssted for en ung og energisk fosning.

– Vi var jo tidlig med og jobbet i skogen. Vi jobbet, skrev timeliste og fikk oppgjør. Jeg mener å huske at vi tjente én krone i timen.

Sparepengene ble blant annet brukt til å kjøpe bil. Interessen for bil er like sterk den dag i dag.

– Jeg kjøpte min første bil - en Ford - i 1956 av bestefar for 500 kroner.

Noen år senere solgte han den samme bilen til en kompis for 15 000 kroner. Bilen var en 1932-modell og er «i live» den dag i dag.

– Nå er den vel verdt to hundre tusen.

«Bryllupsreise»

Han gikk de første skoleårene på Solem skole, i gangavstand fra gården. Den akademiske karrieren nådde toppen med dyrlegestudier i Wien.

Tore og Mia har vært gift i snart 50 år. Én gang har Tore vasket gulvet - i 1976. Foto: Privat

I 1971 giftet Tore seg med Mia. Han vil ikke fortelle i detalj hvordan de møttes, og hvem som sjekket opp hvem, men de møttes nå i hvert fall. På institusjonen Østmarka, på Lade i Trondheim. Tore fikk sommerjobb gjennom sin tante, mens Mia jobbet der som nyutdannet psykiatrisk sykepleier.

– Ja, så det var der at jeg traff jeg min skjebne, da, sier han og humrer.

De giftet seg i Kristiansund, der Mia er fra. Etter giftermålet skulle de kjøre bilen fra Trondheim til Steinkjer. Det gikk ikke helt etter planen.

– Vi punkterte tre ganger på den turen. I tillegg var det dårlig batterikapasitet på bilen, så vi slo av lysene på bilen når vi kunne for å spare strøm. Vi slo dem på bare når vi møtte andre biler, sier Tore.

Han og Mia har fått to sønner. Den eldste sovnet inn i 2017, bare 39 år gammel, noen få dager etter Tores 70-årsdag.

– Ja, sånn er det.

Bildilla i USA

Han har hatt mange biler - veldig mange. Den siste yndlingen på fire hjul oppdaget han i en ikke så helt ukjent spionfilm fra 1995.

– Jeg så den første gang i en James Bond-film. Det var vel i Golden Eye, tror jeg. Den er en artig liten bil.

For et par år siden gikk drømmen i oppfyllelse da han kjøpte kabrioleten med to seter og fire hundre hestekrefter; en BMW Z3.

– Jeg kjøpte den av en i Moss. Og så kjørte jeg den hjem hit. Det er en fantastisk bil. Jeg steller godt med den, ja. Jeg steller bedre med den enn jeg steller med kona.

Bildilla fikk et slags karrieretopp i 2008. Da fløy et tredvetalls motorinteresserte til USA for å kjøre den legendariske ruta fra Chicago til Los Angeles; også kjent som Route 66. Noen kjørte bil, andre kjørte Harley Davidson.

– Jeg har ikke motorsykkellappen, så jeg kjørte bil, en Ford Mustang cabriolet. Det var kolossalt varmt, det var på det varmeste 48 grader. Det ble en tur med mye kjøring, mye øl og lite søvn, forteller Tore om den 21 dager lange kjøreturen gjennom de fastsatte stoppepunktene på den nesten fire tusen kilometer lange ruta, som går gjennom steder som Illinois, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico og Arizona, før endestasjonen Los Angeles.

Da Tore skulle bade på Santa Monica beach i Los Angeles holdt han på å bli arrestert for blotting. Heldigvis ordnet det seg. Foto: Privat

Han husker godt at én boks budweiser kostet én dollar - på en tid da dollaren stod i fem kroner.

– Ett av høydepunktene var å komme frem til Las Vegas. Det var eventyrlig å komme til en slik plass, som bare poppet ut av ørkenen med alle lysene.

Én spesiell hendelse i Los Angeles husker han også godt.

– Det var på stranda, Santa Monica Beach. Jeg hadde tullet et håndkle rundt meg og skulle skifte til badetøy, for vi måtte jo bade. Da kom det to politibetjenter bort til meg og truet med å arrestere meg for blotting!

Det hadde seg nemlig slik at det på amerikanske kanter ikke var vanlig å skifte på selve stranda, men i oppsatte avlukker ved siden av.

– Jeg fikk forklart at vi var uvitende turister fra Norge. De utviste forståelse og lot meg slippe med en skikkelig advarsel for den ene gangen.

Politikk

I 1999 entret han lokalpolitikken, i kjølvannet av Bjugn-saken - som Høyre-representant i kommunestyret i Bjugn.Etter seksten år i lokalpolitikken holdt det på å ta slutt. Før kommunevalget i 2015 takket han for seg fra talerstolen i kommunestyret.

– Da var jeg bestemt på at jeg var ferdig med politikken.

Men så kom det et press fra partimedlemmene i Høyre.

– De ønsket at jeg skulle stå på sisteplass på kommunelista som ble fremlagt i forbindelse med valget. Det følte jeg som en tillitserklæring fra de som stemte på meg, så jeg takket «ja» til å stå på lista.

Før valget stod Tore Melhuus sitt navn helt nederst på Bjugn Høyres kandidatliste, men etter at velgerne hadde avlagt sine stemmer, spratt Melhuus plutselig opp til 3. plass, og var dermed inne i kommunestyret igjen.

– Jeg rykket opp fra siste plass og til tredjeplass. Vi fikk inn fem stykker ved det kommunevalget. Jeg kunne ikke trekke meg da, for jeg hadde ble innvalgt på nytt. Da måtte jeg bare fortsette.

Når den nåværende perioden går ut i 2019 har han vært lokalpolitiker i tjue år. Han tror han er godt likt av innbyggerne i Bjugn kommune fordi han sier ting rett ut, og mer enn antyder at lojaliteten til det som er det beste for kommunen er viktigere enn det partiet nødvendigvis mener.

– Jeg vil ikke være i opposisjon bare for å være i opposisjon.

Tore utenfor kontoret i første etasje. Døra er låst, og nøkkelen ligger på et ganske hemmelig sted. Foto: Erik Eikebrokk

Fremtida

Deler av eiendommen som bestefaren Jon Melhuus kjøpte er senere skilt ut og solgt. Gårdsdrifta har Tore og kona satt bort for ti år av gangen.

– Nå er det forpaktere som driver gården. Vi hadde ammeku frem til 2017. Jeg er kanskje pensjonist i alder, men jeg føler meg ikke som det.

Håpet er at sønnen eller barnebarnet en gang vil ta over gårdsdrifta og drive den videre i nye generasjoner.

Inntil videre kommer han garantert til å fortsette å samle på alt - i hvert fall nesten.

– Det eneste jeg ikke samler på er halvgamle kjerringer, for det har jeg én av, og dét er nok!

Han kikker bort mot «kjerringa» Mia, for han sier det med glimt i øyet. Han vet nok hvem som er sjefen i huset. Om tre år feirer han og kona Mia gullbryllup.

– Da har vi vært gift i 50 år. Da må vi kanskje feire litt, det har vi aldri gjort før.