- Nå driver jeg og leser meg opp på Petter Dass! Vi har jo fru Inger og Ove Bjelke, og i Sandnessjøen har de Petter Dass, sier han.
- Et artig tiltak, veldig annerledes
I ett og et halvt år har han beriket menigheten på Ørlandet, men nå setter han kursen nordover for å satse på kjærligheten.
- Grunnen til at jeg skal dra, er at jeg satser på kjærligheten. Vi skal gå fra å være helgekjærester til å starte på noe mer sammen. Håpet er at det blir ekteskap i løpet av 2018, enten klarer vi det eller så krangler vi så busta fyker og ender opp med å bli bare kolleger, sier den åpenhjertige kantoren.
- Høyt under taket
Da han takket ja til stillingen på Ørlandet, var håpet at kjæresten Franzesca, som er prest, også skulle få jobb her slik at paret kunne bli boende. Slik ble det ikke, men nå har begge to fått jobb i Sandnessjøen og skal forsøke en «ny» start der.
Tiden som kantor på Ørlandet vil han ta med seg, og erfaringene og minnene likeså. Selv om det blir fint å slippe pendling og avstander, er kantoren også litt trist for at han nå skal forlate menigheten han er blitt så glad i.
- Det er høyt under taket her, og det er en flott og åpen menighet på Ørlandet. Det er rom for å være både konservativ og liberal, hva man nå vil legge i det, sier han.
Han nevner at det frivillige apparatet i menigheten har vært viktig, og likedan et godt samarbeid med Forsvaret. Kantoren er glad for støtten han har fått fra både menigheten og menighetsrådet, som har latt han satse på sin måte for å åpne for ei mer inkluderende kirke.
Kantorens store dag
Et kirkerom for alle
- Det har vært et av mine ønsker, at kirkerommet skal være tilgjengelig for alle. Av og til er det litt for stor fromhet. Under lunsjkonsertene for eksempel, så kom det mye folk som aldri er i kirka ellers. Mange synes det er godt å bare komme til kirka, kjenne litt på rommet og er fornøyde med at de slipper å synge salmer og si «jeg tror på Gud fader den allmektige..», forteller Grande.
Under Tråante 2017, feiringen av 100-årsjubileumet for samefolkets første landsmøte i Trondheim 1917, fikk kantoren høre noe som har festet seg:
- Det var i baptistkirken, baptisten sa; Må kirkerommet være et rom der Gud er, eller kan kirkerommet være et forsamlingslokale? Kan ikke Gud være begge steder? Det synes jeg var verdt å ta meg seg til ettertanke, sier Grande.
- Sprekk i budsjettet
- Jeg har kostet fellesrådet litt. Jeg har kjøpt inn notestativer og el-piano, de fikk en sprekk i budsjettet. Men det hadde ikke vært kjøpt inn på 30 år, så det var behov for det, forsikrer Grande.
Han nevner også det gode samarbeidet med de mange dyktige lokale solistene, og korene som har skapt liv i kirkerommet. Særlig begravelsene har gjort inntrykk på kantoren.
- Jeg har spilt i 70 begravelser på denne tida. Min forgjenger Bernt hadde ei skuffe der han samlet alle programmene, og det har jeg også gjort. Jeg rydda ikke i skuffa før nå, og når man ser over programmene så tenker jeg man tilbake på det enkelte programmet og på de flotte, minnerike begravelsene. Det er fint og flott med dåp og vielser, men det er noe spesielt å spille i begravelser. Man kjenner på noe eget, en stor verdighet, sier Grande.
Nå håper han at hans etterkommer vil ta med seg og bygge videre på lunsjkonsertene og ha fokus på det å åpne kirkerommet for enda flere.
- En ny æra
- Det blir en stor stab når fellesrådene nå skal slås sammen. Det er ikke sikkert det er den samme type stilling etter hvert, som det var da jeg søkte. Det blir et stort prosjekt å få alle bitene på plass, tror kantoren.
- Nå er jeg spent på hvordan det blir å jobbe i et prostesete, som Nord-Helgeland er. Det blir en ny æra for meg. Som nyutdannet har det vært flott å være her på Ørlandet, og utvikle den trosbagasjen man har med seg. Det blir trist å dra herfra, jeg er glad for starten jeg fikk her. Jeg har samlet gode erfaringer og ballast her, sier Grande.