Etter et langt liv i Leksvik-industrien i forskjellige bedrifter bruker han nå tida si på å gjøre en innsats for andre. Tid til å dyrke egne interesser blir det også.
Oladalen
Da dette intervjuet skulle gjøres var han ikke enkel å få tak i. På mobiltelefonen var det ikke svar å få. Hjemme i Storhaugveien befant han seg heller ikke. Men det gjorde heldigvis kona.
- Han er mye borte. Nå holder han på å grave rundt et hus uti Oladalen. Du finner ham der. Du vil se et grått hus like ved vegen, og det står en gravemaskin der, er beskjeden fra hans bedre halvdel.
Og det viser seg å stemme.
- Det er travelt å være pensjonist, sier han mens han sammen med arbeidskameraten Gunnar Moan strekker ut en rull grunnmursplast.
De har gravd rundt grunnmuren på huset og reparert dreneringen, og nå skal grunnmursplasten på plass før de skal fylle opp med pukk rund huset.
- Det er broren min som eier dette huset. Han er på sykehjemmet, men han vil at vi skal ordne opp, forteller han før vi setter oss i bilen og fortsetter intervjuet der.
Georg Høgsve er født og oppvokst på et småbruk bare noen steinkast fra huset hvor han og kameraten arbeider.
- Det var fint å vokse opp der, men jeg var mye alene. Broren min er ni år eldre enn meg, men han er døv og reiste ut tidlig ut. På skolen syntes jeg det var strevsomt. Jeg var aldri i ro. Hadde jeg vokst opp i dag ville jeg blitt diagnostisert med ADHD, smiler han.
Geitost
På småbruket Høgsve var det geita som sørget for livsoppholdet, noe den gjorde på mange gårder i Leksvik om vi går 70 år tilbake i tid.
- Vi hadde om lag 30 geiter, noen sauer og en gris. Vi kokte ost, og om sommeren var vi på setra på Korpheia. Det levde vi brukbart av. Men da antallet geiter ble økt til det dobbelte og det ble melkelevering i stedet for ostekoking, gikk det ikke så bra. Det ble for lite beite, og det kom sykdom på geitene. Da ble det etter hvert slutt på geiteholdet, forteller han.
I 1970 brant husene på småbruket ned, men da var Georg flyttet heimefra.
Etter sju år på Testmann Minne skole var han heime et år før han gikk framhaldsskolen.
- Jeg gikk ett år på framhaldsskolen på praksislinja. Mer skolegang ble det ikke, sier han.
Bambus
I 1958, 16 år gammel, startet han han sin lange yrkeskarriere i Leksvik-industrien.
- Jeg fikk arbeid på Odd B. Eide skistavfabrikk. Der var jeg fram til 1979, Da begynte markedet å bli dårlig. Det var slutt for fabrikken i 1983. Kjerringa mi var den siste som arbeidet der. Da jeg startet på fabrikken var det mye manuelt arbeid, men etter hvert ble det mer automatisert. Alvin Berg laget mange maskiner. Han var en flink kar, sier han.
Mange som har gått på ski og staket seg i veg med bambusstaver har gjort det med staver produsert i Leksvik.
- På det meste var vi 43-44 ansatte. Det tror jeg var i 1964. Og på det meste produserte vi 270 000 par skistaver på ett år. I tillegg produserte vi i sommerhalvåret om lag 2000 sammenleggbare fiskestenger i bambus, og et tilsvarende antall oterliner.
Over til elektronikk
Etter to tiår med bambus gjorde han et stort sprang over til elektronikkens verden.
- Den 9. juni i 1979 startet Birger Grande og jeg opp med å lage elektronikken til Elsafe. Vi startet i ei masstu, men flyttet etter hvert til lokaler i kjelleren hos Lycro. I 1981 var vi de første i Leksvik som startet med datastyrt material- og produksjonsstyring. Det var litt artig. I 1985 ble elektronikkavdelinga skilt ut som egen bedrift og flyttet til Seter, og i 1996 ble den flyttet til Vanvikan. I 2002 begynte jeg i Lyng Drilling og var der i et halvt år før jeg kom til Aqua Lyng hvor jeg arbeidet til jeg ble pensjonist i 2009.
Pensjonistforeninga
Nå bruker han mye tid på Leksvik pensjonistforening.
- Det er pensjonistforenings som står meg nærmest nå. Jeg tok over som leder i 2014. Vi har 152 medlemmer, og målet i år er 160 medlemmer. Vi har medlemsmøter en gang i måneden, og da har vi som oftest et tema. Neste møte skal vi ha 23. oktober. Da har vi invitert Johan Rein. Han skal kåsere om ditt og datt. Han kan så mye om mangt, han.
Georg og resten av pensjonistforeninga forsøker også å påvirke politikerne i saker som angår de eldre.
- I pensjonistforeninga arbeider vi etter handlingsplanen til Norsk Pensjonistforbund, og så blander vi oss opp i hva kommunens eldreråd holder på med. I det som blir Indre Fosen kommune er det fire pensjonistforeninger. Vi har diskutert sammenslåing, men fant ut at det ble for voldsomt. Derimot har vi laget et arbeidsutvalg med medlemmer fra de fire foreningene hvor vi diskuterer saker vi er opptatt av.
Kommunesammenslåingen mellom Rissa og Leksvik synes han er en bra ting.
- Jeg har vært for det hele tiden, jeg. Å spare penger tror jeg ikke er så viktig i den sammenheng, men med de pengene man har får man til bedre tjenester når kommunene blir slått sammen.
- Høyre står meg nærmest
Han er Høyre-mann, og hvorfor han er det har han fått mange spørsmål om, oppvokst som han er på et småbruk.
- Pappa var Ap-mann. På grunn av kjeften min har jeg kommet i lederposisjoner, og da har jeg sett hva som må til for å skaffe arbeidsplasser. Det holder å vise til Bjørn og Ragnar Lyng. Vel tjente Bjørn penger, men han laget mange arbeidsplasser. Alle har mulighet til å lykkes, så det er ingen grunn til avindsjuke. Det er ikke alt jeg liker med Høyre, men partiet har den beste politikken når det gjelder det å skape arbeidsplasser. Så totalt sett er Høyre det partiet som står meg nærmest.
Å bli en av Leksviks folkevalgte har han ikke lykkes med, til tross for flere forsøk.
- I kommunestyret har jeg ikke sittet. Jeg har prøvd to ganger. Det er mange som ikke liker meg, så det har det ikke blitt noe av. Men jeg har vært med i kontrollutvalget i 16 år.
Musikk
Musikk er hans store hobby, og i «Toraderan» er han sjefen.
- Jeg spiller flatfele og er vel musikalsk leder. Jeg er den eneste som kan litt noter. I helga skal vi delta på «Grensesprengende gammeldans» i Skaugdal grendahus. Det er et kulturbyggingsprosjekt mellom Rissa og Leksvik i forbindelse med kommunesammenslåingen, forklarer han.
Notekunnskapen ervervet han i skolemusikken i Leksvik hvor han var med fra han var 12 år.
- Jeg var med i skolemusikken som instruktør fram til jeg var 56 år.17. mai i 2013 spilte jeg med skolemusikken for siste gang. Jeg har spilt i en del andre korps også.
I disse dager pågår elgjakta, og mange leksværinger sitter på post med børsa klar for å møte skogens konge. Det gjør ikke Georg.
- Nei, nei, jeg er ingen jeger. Jeg prøvde meg på revejakt sammen med en kamerat en gang da jeg var ung, men det gikk galt. Jeg gikk på ryggen myra da skuddet gikk av, smiler han.
Til tross for at han i mange år har laget skistaver har han ikke vært noen aktiv bruker av skistaver eller annet sportsutstyr.
- Nei, aktiv idrettsutøver har jeg ikke vært, men jeg var aktiv medlem i Leksvik idrettslag som medlem i styret i skiavdelingen fra 1973 til 1983. Både som styremedlem og kasser, samt jeg i noen år hadde treneransvar for de yngste i aldersbestemte klassene. Videre var jeg dataansvarlig ved arrangement da data alderen gjorde sitt inntog ved skirenn. Jeg satt også i styret i skiavdelingen og var aktivt med på å starte Kjerringklomprennet. Så noe tilknytting til idrett har det vært. Jeg har hoppet 23 meter på ski i en bakke like borti her. Det er det lengste jeg har drevet det til, forteller han.
Ute arbeider kameraten Gunnar fortsatt med pukk og grunnmursplast, men så tar han på seg varme klær og setter seg på traktoren. Det ser Georg.
- Jeg må snakke med ham før han kjører heim. Vi kan da vel prate mer etterpå vi, sier han og hiver seg ut av bilen.
Sovner midt i en setning
- Hva gjør du når du skal slappe av?
- Da setter jeg meg i en stol foran TV’n, og da sovner jeg som regel. Det skjer gjerne midt i en setning, sier kjerringa. Jeg slapper også av foran PC’n og når jeg får holde på med musikk og lokalhistorie.
Og kjerringa, som han har to døtre sammen med, det er Eva, som også er leksværing.
- Vi treftes sikkert borti veigom en stand, sier han når han skal forklare hvordan de møttes.
Georg er blant dem som fortsatt bruker dativ når han snakker. Veigom er dativformen av vegen.
Nå har Gunnar humpet seg heimover på traktoren, og Georg er også ivrig på å sette kursen heimover mot nye oppgaver som venter.
- I kveld skal «Toraderan» ha øvelse.
- Bygdedyret? det har jeg aldri brydd meg om!