Olaf Ottersbo og flyet forsvant den 22. mai 1977. Historien tvinger oss imidlertid ytterligere tre år tilbake i tid – nærmere bestemt til 13. april 1974. Det er påskeaften, og Ottersbo har vært på vingene flere timer allerede, blant annet en tur fra Ørland til Værnes og tilbake igjen.
Gikk du glipp av del 1? Les og se den her:
Forsvant på 40 minutter. Savnet i 40 år.
Den andre ulykken
Olaf Ottersbo og Arild Hoff fra Uthaug har påtatt seg et oppdrag på vegne av Adresseavisen. Med sitt eget fly skal Ottersbo og Hoff droppe regionavisen til hytteeiere og fastboende i havgapet på Hitra og Frøya. I tillegg til besetningen på to, har de med seg to sekker med aviser. Vinden er «gusty» i området, 25 knop fra sørvest, og sjøen er tydelig hvittoppet. Den sterke vinden gjør det vanskelig å beregne hvor og når de skal slippe avisene. Ifølge havarirapporten er flyet ved enkelte slipp over Hitra nede i 400 fot.
Olaf Ottersbos Cessna har vært i lufta i omtrent femti minutter etter take-off fra Ørland. Klokka nærmer seg 11.00 på formiddagen. Flyet er på sydvestlig kurs, fra Hitra, i retning Kirkdalsvatnet på Frøya. Ottersbo sitter bak spakene, mens Arild Hoff slipper aviser fra høyre baksete. Det står én sekk med aviser i hver av de to tomme setene. I omtrent 300 fots høyde over Kirkdalsvatnet svinger flyet til venstre. Det er turbulens, og flyet krenger kraftig i medvinden.
Den plutselige fallvinden gjør at flyet endrer retning, og piloten mister kontroll. Nesen på flyet peker nesten loddrett ned og suser mot bakken. Avstanden ned til vannet reduseres raskt. Ottersbo trekker i stikka. Ifølge havarirapporten tror han at han skal greie å rette opp flyet i tide.
Det gjør han ikke. Flyet er kommet så lavt at det treffer vannflaten i 45 graders krengning. Klokka er 10:55.
– Svøm!
Det er det venstre vingespennet som bryter vannflata først. Sentrifugalkrefter og den høye farten gjør at flyet snurrer nitti grader mot venstre før flykroppen slår ned, og stopper rotasjonen. Venstre vinge knekker, propellen er bøyd nitti grader. Skroget brekker midt mellom halepartiet og cabinen.
Arild Hoff, som trolig ikke er fastspent i setebeltet, kastes ut gjennom høyre døråpning, og havner i vannet. Olaf Ottersbo, som er fastspent, slår hodet i frontruten og mister bevisstheten en stund. Når han våkner er et mareritt i ferd med å utspille seg foran øynene hans.
Han kommer etter hvert til seg selv, men greier ikke å slite seg løs fra beltet og ut av cockpiten før flyet er under vannskorpa. Et par kraftige fraspark gjør at han får hodet over vannet. Kraftig medtatt ser han Hoff klore seg fast til sideroret, som er i ferd med å dras under vann, sammen med resten av flykroppen.
– Svøm mot land! Det er Ottersbo som roper, før han leder an mot land. Ingen av dem har flytevester på – det var heller ikke påbudt.
Arild Hoff slipper taket i sideroret, og forsøker å svømme etter Ottersbo. Til land er det ikke mer enn trettifem meter.
– Jeg kan ikke svømme, roper Hoff fortvilt, mens han kaver i det kalde vannet. Etter tre-fire meter er han i ferd med å gå under. Ottersbo svømmer tilbake, og får tak i kompisen.
Store skader
Ifølge havarirapporten har Hoff ingen store skader etter styrten, men Ottersbo har pådratt seg omfattende skader. Han blør fra nesen, har et sår i ansiktet og smerter i ryggen. Han ser ikke i det hele tatt på venstre øye. Ottersbo greier ikke å holde både seg selv og vennen flytende; og begge synker. Ottersbo må opp for å puste – og må slippe taket i Hoff.
Flydrakten er i ferd med å fylles med vann. Ottersbo svømmer mot land for å få bedre oversikt over situasjonen. Han kan se verken Hoff eller flykroppen. Han skyver en vasstrukken tømmerstokk ut i vannet og beveger seg med denne mot området hvor Hoff og flyet har gått ned. Vannet er grumset, han ser ingenting i det mørke dypet.
Ottersbo får varslet folk, og ulykken blir rapportert inn. Mens Ottersbo fraktes til regionsykehuset i Trondheim, blir Arild Hoff funnet på 12–15 meters dyp. Han erklæres død på stedet.
Drukningsdød
Havarirapporten konkluderer med at Hoff døde av drukning; ikke som følge av flystyrten. Rapporten sier at «flygehøyden må ha vært adskillig lavere enn 300 fot».
Olaf Ottersbo og Arild Hoff har ikke kjent hverandre i mer enn fem år. Hoff jobbet som sjåfør, og var også medlem i Ørland flyklubb. Da han døde – 29 år gammel – etterlot han seg hustru og to små barn.
Det ble ikke levert noen flygeplan før turen, og det var ingen øyenvitner til havariet. Det er flyhavarirapporten fra mai 1976 som gir de detaljerte og dramatiske detaljene fra flystyrten i 1974.
Familien
Bondesønnen Olaf Ottersbo giftet seg med Agnes i 1963. Livet på gården var ikke alltid spennende nok.
Olaf Ottersbo ble født 12. januar i 1936, i Ørland kommune. Han var sønn av Gurda (født Vahl) og forpakter Johan Olaf Ottersbo. Familiens bopel lå på Bruholmen, hvor Olaf bodde sine første to år. Senere flyttet familien til gården på Vik hvor han etter hvert skulle bli en av naboene til Agnes. I 1950 flyttet hun sammen med familien til en av nabogårdene, mindre enn fem hundre meter unna.
Moren Gurda ble 92 år, og overlevde alle barna sine; i tillegg til Olaf hadde hun to døtre og én sønn, med to forskjellige menn. Olaf utførte militærtjenesten i Skjold, i Troms, oppe i nord. Han beskrives som en «handy» mann.
Far og ektemann
I 1958 får Agnes barn med Einar, halvbroren til Olaf. Da Einar stikker av, to dager etter fødselen, kommer Olaf inn i Agnes’ liv, og tar på seg det som skulle vært halvbrorens rolle, både som ektemann og far til Gerd Karin. Agnes og Olaf forlover seg i 1961.
– Han inviterte meg med på kino da, og så dro vi på sykkelturer i lag.
Planene om å bygge hus nedenfor gården til Olafs foreldre blir utsatt. Agnes har litt sparepenger i Bjugn sparebank, men Olaf har ikke noe som helst.
– Da måtte han reise til Svalbard for å tjene noen kroner da. Han jobbet i gruvene der oppe, i 1961 og 1962.
To år etter forlovelsen gifter de seg, på sankthansaften. Det var starten på en lykkelig tid, og samtidig starten på en stor endring i livet deres.
– Jeg husker mange fine ting fra den tida. Olaf tok meg jo med på mange sykkelturer på Ørlandet, med dattera mi framme på sykkelen. Han tok over papparollen, han gjorde det. Han skjemte bort Gerd Karin. Jeg husker at jeg var i syden, og da jeg kom hjem hadde hun fått ei skinnjakke av ham som egentlig var altfor dyr. Det var ingen andre som fikk skinnjakke på den tida. Da ble jeg litt irritert, for så mye penger hadde vi jo ikke. Men jo da, han mente at hun måtte få det. Han var virkelig begeistret for henne. Han var så glad i henne som en pappa kunne være.
Kyss og klem
– Jeg har aldri hatt noen annen pappa enn ham, sier Gerd Karin, Agnes' datter.
Hun var bare noen dager gammel da hennes biologiske far forlot henne og moren.
– Jeg har visst det bestandig, at Olaf ikke er min biologiske far. Men det er han som er faren min.
Hun beskriver forholdet mellom far og datter som «helt vanlig».
– Jeg var jo enebarn, så han gjorde meg nok litt bortskjemt. Hvis mamma sa «nei» gikk jeg til pappa og spurte i stedet.
Hun deler livet sitt i to – før ulykken og etterpå.
– Det var en bekymringsløs tid før han forsvant. Jeg kan ikke huske at mamma og pappa noen gang kranglet. De ga hverandre kysser og klemmer. Jeg trodde at det var slik det skulle være.
– Jeg hadde en kjempefin barndom!
Flytimer
Så begynte Olaf å ta flytimer ved Ørland flyklubb.
– Han dreiv ikke og fløy da jeg møtte ham. Men han begynte å ta flytimer ganske raskt etter at vi gifta oss, sier Agnes.
Ottersbo ble utdannet som flyger ved flyklubben, og fikk privatflygersertifikat klasse «A», nr. 2202, utstedt den 9. september 1968. Sertifikatet var gyldig for én-motors landfly inntil 2 000 kilo. 24. januar 1970 tok han også flytelefonisertifikatet.
John Brandvik, som var sjefsflygeleder ved Ørland flystasjon og skolesjef i Ørland flyklubb, var den som lærte Olaf Ottersbo å fly på slutten av 1960-tallet.
– Han gjennomgikk det programmet vi hadde den gangen. Jeg husker Olaf som en ivrig pilot. Han dreiv jo og fløy hele tida.
De første årene flyr Ottersbo blant annet Piper Cub, Super Cub, 2 Cherokee og Cessna 150. Alle er én-motors propellfly. Ottersbo har også spesialtillatelse fra Luftfartsdirektoratet til å utføre daglig ettersyn på følgende flytyper: Piper Cub, PA-18-90/150, Aero Commander 100, samt Cessna 150 og 172.
– Olaf var litt dristig når det gjaldt flyving. Han var villig til å prøve en del ting, men han visste hva han gjorde. Han var en god flyver, sier Svend Skanke.
Ordet «dristig» er noe som går igjen blant de fleste som skal beskrive Ottersbo som pilot. Samtidig påpeker alle at Ottersbo var dyktig og erfaren. I juli 1976 flyr ørlendingen tur-retur Svalbard i sitt eget lille Cessna-fly. Han får montert en ekstra bensintank i flyet for å ha nok drivstoff. I forbindelse med turen, blir Ottersbo intervjuet av Fosna-Folket. I artikkelen står det at Ottersbo trolig er den tredje flygeren som flyr i småfly fra Norge til Svalbard. I teksten skriver journalisten at noen nok vil mene at en flytur i småfly tur-retur Svalbard er dumdristig, men Ottersbo svarer at det er en blanding av flydilla og Svalbardfeber som driver ham.
- Noen prestasjon er det ikke. Jeg var selvfølgelig glad da jeg var kommet frem til Svalbard, selv om jeg hele tiden var sikker på at jeg ville lykkes. Er bare utstyret i orden, turen godt planlagt og man har tro på seg selv, går det alltid bra, sier Olaf Ottersbo i intervjuet.
Vendepunktet
Sitt første uhell som pilot har Ottersbo i 1972. Det skjer mens han flyr en Cia Marchetti – et småfly det også – over Ørlandet. Uhellet skyldes en teknisk svikt ved hjulunderstellet.
Våren 1973 kjøper han sitt eget fly. Et Cessna F172H Skyhawk. Det har registreringsmerke LN-VIE.
Agnes husker perioden etter flyulykken på Frøya i 1974 – og Hoffs dødsfall – som en særlig tung tid, for familien på tre.
– Det var helt krise. Det var helt forferdelig. Jeg turte ikke å gå på butikken, jeg. Det var verre enn noe annet. De hadde jo nettopp fått en baby. Jeg følte meg som en morder, forteller hun.
Skjebnen
Agnes tenker tilbake på vendepunktet, øyeblikket som kunne gjort historien annerledes. Da de satt ved frokostbordet den gangen. Etter ulykken i 1974 hadde Olaf begynt å jobbe mer på gården, og var mindre oppe blant skyene. Ekteskapet skrantet ikke, men alt var ikke slik det skulle være. Det var ikke som før.
– Jeg har tenkt på det mange ganger, hvorfor jeg sa de ordene der? Men jeg angrer ikke på at jeg sa det, for jeg visste jo at det var livet hans. Det var jo bare fly, fly, fly.
Ulykken i 1974 tvinger Ottersbo ned på jorda igjen – bokstavelig talt. Han tilbringer noen dager på sykehuset, og en lengre restitusjonsperiode gjør at det går lang tid før han kommer seg på vingene igjen. At så likevel skjer, er Agnes sterkt medvirkende til.
– Ekteskapet vårt ble ikke noe bra av at han bare jobba på gården. Det var ikke problemer i ekteskapet, men han vantrivdes med det han holdt på med. Han hadde ikke noen særlig interesse for gårdsbruk. Han følte at han måtte ta over gården etter foreldrene – han var jo bondesønn.
Så, en dag de satt og spiste frokost, sa hun de skjebnesvangre ordene. Hun holdt det ikke ut lenger.
– Du må kjøpe deg fly igjen, Olaf!
Gikk du glipp av del 1? Les og se den her:
Forsvant på 40 minutter. Savnet i 40 år.