Da jeg går ut av bilen hører jeg musikk komme fra presteboligen, og etter hvert som jeg kommer nærmere inngangsdøra hører jeg at det er noen som spiller piano.
En musikalsk familie
I det jeg går opp på trappa stikker ei blid dame hodet ut gjennom døra. Musikken stopper.
- Hei, der var du, stig på!
Prestefrue Stine Merete Kjenes stråler om kapp med sola i Åfjord denne vakre dagen i slutten av april. I anledning det flotte vårværet har vi avtalt å spasere en tur til Øykneset mens vi tar en prat. Først tar vi en kaffekopp.
Stines ektemann, sokneprest Kristian Kjenes kommer for å hilse på. Det er han som har stått for pianospillingen, og når jeg kommer inn i stua skjønner jeg på alle instrumentene at det er en musikalsk familie som bor her. Stine bekrefter at det er mye musikk i presteboligen.
- Det er mye musikk i huset, ja. Hele gjengen spiller i skolekorpset. Jeg og 14-åringen er begge med i janitsjaren, og Kristian spiller piano i koret jeg synger i, sier Stine, som selv også spiller fløyte.
- En teit sykdom
Den romslige presteboligen ligger sentralt til, noe som passer den aktive familien godt. Stine og Kristian har fem sønner og ei fosterdatter, og med fotballtreninger, kamper og korpsøving på tapetet er det stort sett alltid noe som foregår.
- Da jeg vaks opp, var det én voksenverden og én barneverden. Nå er foreldrene mye mer involvert i det som skjer i barnas liv. Det er livåt i huset med mye som skjer. Det er såpass aktivt her at det er deilig når det er stille, sier Stine.
Stine har fibromyalgi, noe som gjør at hun innimellom tappes for energi og har smerter i hele kroppen. Likevel er hun den som alltid stiller opp for andre eller melder seg frivillig, i skolesammenheng eller annet. Hun innrømmer at hun kanskje skulle vært flinkere til å si nei.
- Det er en teit sykdom. Den vises ikke på prøver, men den gjør at man tappes for energi og får vondt i muskler og ledd, smertene flytter på seg, forteller hun.
Da legen i 2009 kunne bekrefte at hun hadde fibromyalgi, måtte Stine innse at hun ikke lenger kunne jobbe som førskolelærer i barnehagen. Det er tøft å innse at man er nødt til å bremse ned, men i dag er Stine delvis ufør og har en ny og meningsfylt jobb som menighetspedagog og diakoniarbeider i Stoksund og Åfjord kirkelige råd.
- Det har vært beintøft
Når man er så engasjert i en menighet, er det også naturlig at man kommer tett innpå andre menneskers liv, både i sorg og gledesstunder. I ei lita bygd merkes det ekstra godt, og når både Stine og Kristian har sin rolle i kirka blir de godt kjent med mennesker i ulike faser av livet.
- Hvordan påvirker det deg å være gift med presten og selv involvert i kirka?
- På en måte så er det litt godt at vi begge er involvert. Det har vært beintøft med mange triste begravelser i det siste. Det er spesielt å begrave noen man har er blitt kjent med som konfirmant. Det krever sin mann. Det er nok litt lettere å distansere seg når man er prest i en større by og ikke kjenner alle så godt, men samtidig er det også noe med å føle at man får vært der for familien. Det Kristian sier om døden; han kunne ikke hatt en eneste begravelse hvis han ikke hadde trua på at vi alle møtes igjen, forteller Stine.
Trygghet i en kaotisk verden
Stine tror at alle våre møter med andre mennesker er med på å forme hvem vi er.
- Vi lærer mye av hverandre. Løgstrup (dansk prest og filosof, journ.anm.) sa at i møte med andre mennesker, så bærer du en del av deres liv i dine hender.
Samtalen dreier seg naturlig over på Gud, og jeg blir nysgjerrig på hvilke tanker Stine har gjort seg om høyere makter. Selv vaks Stine opp i en statskirkekristen heim, og selv om hun ikke har vært like bevisst på det hele tida så har troen ligget der.
- Hva er Gud for deg?
- En trygghet i en kaotisk verden. Det er godt å ha en slik trygghet. Men jeg tror ikke at vi er marionettdukkene hans, han har skapt oss med egne meninger og valg. Det er ikke bestandig like lurt alt vi gjør, men jeg tror ikke Gud vil oss noe vondt. Når han har skapt oss er han like glad i oss som vi er i våre barn, han gjør ikke forskjell på noen. Han vil hele tiden være sammen med oss, sier Stine.
- Måtte bruke internett
Stine giftet seg med sin Kristian i 2001. Da de to fant hverandre, bodde han i Berlevåg.
- Jeg møtte Kristian i 2000. Da satt vi i hver vår krok av landet, han i Berlevåg og jeg på Svorkmo. Da måtte vi bruke internett, det funka bra, det.
- Dere fant hverandre på internett?
- Ja. Det var ei spennende tid, det gikk med mange timer på å maile til hverandre. Vi var begge såpass voksne at vi visste at vi var ute etter en livsledsager. Avstandskjærlighet kan være helt forferdelig, og veldig lurt. Vi gifta oss i august i 2001, et år etterpå, forteller Stine.
Stine flyttet til Berlevåg, og bodde der i tre år før turen gikk til Åfjord. Med slekt henholdsvis i Trøndelag og Oslo så gikk sommerferiene med på å besøke familie, og det ble både langt og dyrt å reise. Men tida i Finnmark vil Stine ta med seg, og anbefaler alle som har mulighet til det å prøve å bo lengst nord i Norge.
- Alle burde hatt et år i Finnmark. Det var ekstremt og eksotisk, sier hun.
De små øyeblikkene
Da Kristian fikk jobb både i Vadsø og Åfjord, var valget ganske enkelt. I hjertet av Åfjord finnes alt familien ønsker seg, og avstanden til slekt og familie er overkommelig. Stines mor flyttet også etter hvert til Åfjord, så nå har ungene bestemor i nærheten.
Samhold og kvalitetstid med familien står sterkt, og Stine kaller seg selv for ei hønemor.
- Jeg liker å samle flokken. Den perfekte dagen kan være en dag på hytta med fint vær der vi alle er samlet og koser oss, men det kan også være en dag der det skjer mye og man ser at ungene blomstrer, for eksempel etter å ha gjort det godt på en kamp og er fornøyde med egen innsats, forteller Stine.
Stine mener at det er viktig å ta vare på de små øyeblikkene i hverdagen, og med så mye aktivitet og liv i huset fra morgen til kveld er det også viktig å huske å bare være kjærester.
- Det trenger ikke nødvendigvis å være de store tingene som skal skje, det er de små øyeblikkene som teller. Det kan være en kveld ungene er lagt, Kristian spiller piano og jeg synger. Det er viktig å være kjærester i en travel hverdag, sier Stine.
Anti-håndarbeid
Stine har nok alltid vært litt sta, og får til det hun bestemmer seg for. Nå kan hun sette seg ned med strikketøyet for å finne litt ro, men slik har det slett ikke alltid vært.
- Jeg var over 40 da jeg strikket min første sokk. Da jeg vaks opp var jeg mer anti-håndarbeid. Jeg syntes det var mye morsommere på sløyd. Vi flyttet til Orkdal da jeg skulle begynne i åttende klasse, og jeg havnet i håndarbeidsklassen. Jeg trodde vi skulle bytte etter jul, slik at vi da fikk sløyd, forteller Stine.
Det viste seg at det ikke skulle byttes, og at de andre elevene hadde valgt seg inn på enten sløyd eller håndarbeid. Stine ble sint, og snakket med skoleledelsen.
- Jeg var litt typisk ungdom da, midtpunkt i universet og skulle vise dem. Jeg skulle bli snekker. Så jeg gikk tre år på snekkerlinja, og fant ut at jeg ikke ville bli snekker, sier Stine.
Selv om hennes foreldre antagelig var klare over at datteren ikke egentlig ville bli snekker, så sa de ikke noe. De lot henne gjøre det.
- Man må finne ut av det selv. Jeg tror det er mye tøffere å vokse opp nå. Det stilles mye krav, både til seg selv og omverdenen. Det er masse lekser, man skal være flink i idrett og prestere på så mange arenaer. Det er ikke rart at så mange unge føler at de ikke strekker til, sier Stine.
Nabovarsel fra russen
Like nedenfor presteboligen har russen i Åfjord sin russecamp. Stine skryter av russen, og ungdommen i Åfjord generelt.
- Ungdommen i Åfjord, det er fine folk! De har russecamp rett her nede, og de har til og med har sendt oss nabovarsel, i tillegg kom på døra for å prate med oss. Vi hører litt musikk, men det er ikke noe tull på dem, forteller Stine.
Vi gjør oss klare for en rusletur i sola, og Stine forteller om appen hun har lastet ned. Åfjord kommune, Sportsklubben Stoksund og trimgruppa i Åfjord Idrettslag har startet et samarbeidsprosjekt for å få folk ut på tur, og har lagt ut turmål/trimposter over hele kommunen.
- Når du laster ned appen, så kan du registrere trimpoeng på mobilen og delta i konkurranser. Det er kjempefint, og ikke minst motiverende for å komme seg ut og bli kjent med flere turmål, sier Stine.
- En deadlinejunkie
Stine innrømmer at hun er avhengig av motivasjon, og synes det er greit å ha noe eller noen som pusher henne litt.
- Jeg er en deadlinejunkie. Jeg har en eksamensoppgave som skal leveres inn nå den 16.mai, og nylig var vi fire studievenninner samlet på hytta. De skrev så tastene sprutet, men jeg må ha den fristen, en deadline. Før jul for to år siden så skulle jeg levere inn en oppgave. Jeg hadde ei uke på meg før fristen gikk ut, og var ikke kommet i gang. Så fikk minstemann farrang, og jeg var livredd for å bli smittet og bli syk de siste dagene i innspurten. Da skrev jeg, ler Stine.
Stine forklarer at hun er veldig kreativ når hun først kommer i gang.
- Jeg kunne godt ha tenkt meg å fordelt det litt mer utover. Jeg tror jeg er god til å være lat når jeg må, lade opp batteriene litt, forteller hun.
Trimpoeng
Vi hopper i bilen, kjører gjennom sentrum og parkerer ved Melabrua. Et raskt søk på nett forteller at trimposten ved Øykneset ved Stordalsvatnet er den mest besøkte av alle turmålene så langt. Stien fra Melabrua er tilrettelagt for barnevogn og rullestol, og da vi går langs veien treffer vi både syklende og gående.
Da vi kommer frem, viser Stine meg hvordan appen fungerer. Via GPS på telefonen får Stine registrert ett poeng for trimturen ut til Øykneset. Vi skriver oss inn i boka som ligger i kassen her, og setter kursen tilbake mot sentrum.
Om Åfjord og åfjordingene
På veien tilbake prater vi om Åfjord. Om åfjordingene. Stine har inntrykk av at det er godt å vokse opp her, og er glad for at tilfeldighetene ville ha det til at det var her hun skulle bli boende.
- Så lenge vi har det godt med oss selv og de rundt oss, så er det det som teller, og ikke hvor man bor. Men jeg kan ikke se noen som helst grunn til at vi skulle flytte herfra, sier hun.
Per Roar er både rocker og «Mini-Monsen»
- Jeg er redd for muslimsk flertall. De får flere unger enn oss.
Portrettet: Melkebonde, bygdepatriot – og ihuga forkjemper for Ørland-Bjugn
- Det var høgt under taket hos oss
Bamsen som sa NEI
- To av ungene døde i løpet av natta, den tredje senere samme dag
Nils Arne Eggen som vekkerklokke