– En av de første vi kjenner til som så etter en løsning på sviktende syn, var Keiser Nero, forteller dosent Magne Helland ved Institutt for optometri og synsvitenskap, ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold.
Keiseren, som levde fra 37 til 68 e.Kr, skal ha sett gladiatorkamper gjennom et stykke grønn krystall.
– Man kan tenke seg at krystallbiten fungerte som en slags solbrille. Det er dog mindre sannsynlig at en eventuell krumning på krystallbiten ga en optisk korrigering, sier Helland.
Forstørrende steiner
Allerede 2000 år før Nero så gladiatorene sloss – badet i grønnlig sollys – kan mennesker ha forsøkt å korrigere synet ved hjelp av krumme eller kuleformede kvarts- og glasslinser. Men muligens var disse tidligste linsene, som man kjenner til fra arkeologiske funn, bare til pynt.
– Rundt år 1100 e. Kr. tok man i bruk tilvirkede glasslinser. Det er for eksempel funnet linser av slipte mineraler blant gravfunn fra vikingtida. Og disse er nok brukt til som et slags forstørrelsesglass, påpeker Magne Helland.
Flere synshjelpemidler så dagens lys med lesende og skrivende italienske munker på 1200-tallet. For å lage "lesesteiner" brukte de lærde herrene gjerne kvartsmineralet beryll, som ordet brille er avledet av. Etter hvert ble det vanligere å benytte glass.
– Disse første slipte linsene fantes bare med pluss-styrke. De var "bikonvekse" – det vil si at de var krumme og bulte ut. En slik glass-stein la man over for eksempel en tekst, og den fungerte da omtrent som et forstørrelsesglass, forteller Helland.
Seinere ble linsene mindre og løftet opp foran øynene. Og mot slutten av 1200-tallet fikk glassene innfatning av lær eller metall.
– Først på begynnelsen av 1500-tallet framstilte man de første brillene med "minusglass" til bruk for nærsynte, forteller Helland.
Deretter skulle det gå flere hundre år før man også klarte å korrigere for astigmatisme – skjeve hornhinner. Slike slipte linser fikk vi først på 1800-tallet.
Moderne neseklype
Synskorrigering var lenge forbeholdt de rike og mektige, og det var stort sett bare paver, keisere og adelige som ble portrettert med lesesteiner eller brillelignende gjenstander. Mot slutten av 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet ble det populært å bruke en eller to linser på stang – en lorgnett – blant fiffen i Frankrike. I England og Tyskland var det monokkelen som gjaldt. Denne hadde bare én linse, men ble holdt oppe ved hjelp av musklene rundt øyet. En tredje variant var "pincenezen" – to glass i innfatning – som ble kløpet fast på nesen.
– Disse synshjelpemidlene fantes også i Norge, men her til lands ble det ikke vanlig å bruke briller før tidlig på 1800-tallet. Da kom også brillen slik vi kjenner den i dag – med to glass i innfatning og stenger bak ørene, forteller Magne Helland.
Trengte du synskorrigering, var du imidlertid lenge overlatt til prøving og feiling hos omreisende brillehandlere. Øyeleger og optikere, som kunne måle hva slags briller du faktisk trengte, kom sent i Norge, og før dette var brillebehovet høyst subjektivt.
– Først litt ut på 1800-tallet kunne du handle briller hos enkelte profesjonelle instrumentmakere eller optikere i Norge. I starten var brillestyrken basert på brilleseddel fra øyeleger, men etter hvert foretok optikerne selvstendige synsundersøkelser, sier Helland.
Plast på øyet
Med utviklingen av optometrien, læren om syn og synsforhold, på 1900-tallet, fikk vi snart de første forsøkene med synskorrigering enda tettere på øyet enn den gamle brilleoppfinnelsen – nemlig kontaktlinsen.
– Teorien bak kontaktlinser – synskorrigerende linser som ligger direkte på hornhinnen – ble faktisk fremsatt allerede av Leonardo DaVinci på midten av 1400-tallet, forteller synsspesialist Magne Helland.
– Og de første praktiske forsøkene vi kjenner til, ble gjort i 1888. Men da brukte man glasslinser, noe som selvsagt var svært ubehagelig å ha på øyet. Først med oppfinnelsen av hardplasten på 1930-tallet skjøt utviklingen fart, og med de myke plastmaterialenes inntog på 60- og 70-tallet slo kontaktlinsene for alvor igjennom.
Visuelle valgmuligheter
I dag bruker hele 79 prosent av oss synshjelpemidler av forskjellig slag. Og jo eldre vi blir, desto mer har vi bruk for hjelp til å se.
– Allerede i 45-årsalderen begynner øyelinsen vår å stivne, og vi blir alderslangsynte, forklarer Pelle Knudsen, daglig leder i Norges Optikerforbund.
Dagens mysende og plirende har mange valgmuligheter – du kan bruke briller eller linser, foreta laserkorrigering eller få operert en liten linse inn i selve øyet.
– Men de aller fleste som trenger synshjelpemidler bruker imidlertid briller – énstyrkebriller, avstandsbriller, lesebriller, databriller, kjørebriller, bifokale briller eller progressive briller, ramser han opp og tilføyer:
– Selv om brillemoten har svingt gjennom tidene, bytter folk i dag hovedsakelig ut brillene på grunn av endringer i synet – ikke på grunn av hvordan brillene ser ut.