Slik lyder sagnet. Vi skal tilbake til Leksvik i 1672. Bygda er på vei opp igjen etter svartedauen flere hundre år tidligere. Fra skattemanntallene kan man lese at flere tidligere ødegårder er blitt bosatt igjen. Dessuten hadde bygda nettopp fått reist en stor og ny kirke.

Tidligere ødegård

I skattemanntallet fra 1666 står gårdene i Tømmerdalen noen kilometer vest for Leksvik sentrum oppført på listen over tidligere ødegårder. Totalt står 73 gårder listet opp i manntallet fra 1666. 28 av dem står plassert i kategorien tidligere ødegårder. Tidligere kultursjef i Leksvik kommune, Asbjørn Steen, vokste opp på Hoven noen kilometer lenger vest enn Tømmerdalen. Steen var blant annet sentral i arbeidet med bygdabøkene i Leksvik, og det er han som har skrevet artikkelen om Gunnhildsteinen der.

Ventet på kirkebåten

Steen vokste opp med historien om 7 år gamle Gunnhild som druknet i fjæra mellom Tømmerdalen og Leksvik. Han fikk den blant annet gjenfortalt av sin mormor. Slik Steen hørte historien, så inntraff tragedien en søndag. Folket på gårdene i Tømmerdalen hadde rodd til kirka. Bare Gunnhild og kårfolket skal ha vært igjen hjemme. Da de voksne lå og hvilte middag, fant sjuåringen ut at hun skulle gå imot kirkebåten.

«Hu gikk så langt innover at a kom ått den der stein, da va hu så klar at a årska itj å gå lenger. Det va fjurru sjø og hu kleiv oppå og satt sæ, fer der ifrå kunna hu sjå når båten kom forbi Næsse, og likens va det lett for dem som kom roan å sjå a da – og så ta a om bord», skriver Steen i bygdaboka.

Denne bautaen er reist som et minne over Gunnhild som skal ha druknet i sjøen nedenfor i 1672. Foto: Alexander Killingberg

Floa kom

Ifølge gjenfortellingen Steen hørte som guttunge, skal 7 år gamle Gunnhild ha sittet lenge og ventet på kirkebåten. Men ingen båt kom.

«Te slutt såvna hu der på steina, og da sjøn kom opp og flødd over steinen, kom a sæ itj på land igjen. Og hu drukna no der da, og dæffer e det steinen har navne sett», forteller Steen i bygdaboka.

Brevet fra 1672

Lenge var historien kun sett på som et sagn. Man hadde ikke noe tidspunkt for når hendelsen skulle ha skjedd, bare at det var i «gammeltida». Da tidligere sogneprest Johan B. Rian på 1960-tallet jobbet med et hefte i forbindelse med 300-årsjubileet til Leksvik kirke, klarte han imidlertid å finne samtidige kilder som bekrefter historien om Gunnhild. I en forhandlingsprotokoll for Trondheim Domkapittel lå beviset. I et brev datert 18. november 1672 skrev Leksvik-presten Iver Olufsen om det som må være Gunnhilds tragedie.

«Bøter til tukthuset»

I brevet går det frem at Gunnhilds far etter alt å dømme het Kristoffer Tømmerdal. Da Kristoffer skulle ut på fiske, hadde han satt bort Gunnhild til sin bror Knut.

«Mens Knut hadde barnet hos seg, gikk han, hans kone og huskvinne til kirka. Barnet hadde da gått ut, og da Knut ved hjemkomst fra kirken savnet barnet, trodde han at det hadde gått hjem til sin mor, og han ettersøkte det ikke før på femte dag. Samme barn er ikke gjenfunnet til denne dag», heter det i Leksvik-prestens brev.

Kirken tok ikke enkelt på hendelsen. Videre heter det:

«Dom: Knut Tømmerdal, med sin kvinne, som hadde tatt barnet i sytning og oppakt, for sådan skjødesløshet, bør åpenbart stå til skrifte i kirken der sammesteds, samt gi bøter til tukthuset her i byen til straff etter deres formue».

Leksvik-kirke. Kirka er bygd omkring 1667 og var sannsynligvis helt ny da Gunnhild døde i 1672. Foto: Alexander Killingberg

Ble hun funnet?

Innholdet i Leksvik-prestens brev bekrefter sagnet og gir oss informasjon om hvem Gunnhilds familie var. Selve navnet Gunnhild nevnes ikke, men det skal godt gjøres om det er flere sjuåringer som har druknet ved Tømmerdalen de siste hundre årene. På det tidspunktet brevet fra presten Olufsen ble skrevet, var Gunnhild ennå ikke funnet. Man må kunne anta at hun ble funnet senere. Da er det lett å tenke seg til at hun ble funnet ved steinen i fjæra, siden det er historien om denne steinen og Gunnhild som siden har vandret sin gang gjennom flere slektsledd.

Faren var dreng

Asbjørn Steen er i dag pensjonert etter mange år i kommunen. Han har og driver fortsatt på med både slektsforskning og transkribering av gamle kirkebøker. Gjennom sitt arbeid har han også funnet ut en del om hovedpersonene i Gunnhild-historien. Gunnhilds far het altså Kristoffer. Han var trolig født i 1641. På det tidspunktet Gunnhild døde, var han dreng i Ner-Tømmerdalen. Hvor lenge etter datterens død i 1672 han levde, vet vi lite om. Men han var trolig død før 1717, for siden da er årlige dødsfall godt dokumentert gjennom kirkebøkene. Hvem som var Gunnhilds mor, vet vi ikke, men hun og Kristoffer skal ha fått flere barn.

Døde like etter

Knut Tømmerdal var bonde på bruket i Øver-Tømmerdalen. Han skal ha vært to år eldre enn broren Kristoffer. Slik det står i brevet fra presten, var det Knut og kona som fikk skylden for onkelungen Gunnhilds død. Vi vet ikke mye om Knut, men han døde etter alt å dømme bare få år etter tragedien. Knut var nemlig gift med Valbor Hansdatter fra «Wigen» i Stadsbygda, og allerede i 1675 var Valbor gift på nytt med en Kristen Anbjørnsen fra Oldervika en mil lenger vest i retning Vanvikan. Årsaken til at Valbor ble gift på nytt, må nesten være ektemannens død. Skilsmisse var uhørt på 1600-tallet. Bare for å sette det litt i perspektiv, så drev man fortsatt og brente «hekser» i Trøndelag og Norge for øvrig på den tiden Gunnhild druknet.

Tanta ble gammel

Gunnhilds tante Valbor, som sammen med ektemannen altså fikk skylden for sjuåringens død, ble selv en gammel dame. Hun ble gift på nytt og bodde på gården i Øver-Tømmerdalen til sin død 23. januar 1719. Ifølge kirkeboka var hun 82 og ett halvt år da hun gikk inn i historien. Vi kan bare tenke oss til hvordan det var å leve videre med skyldfølelsen etter det som skjedde med lille Gunnhild. Historien ble neppe glemt blant bygdas folk. At saken fortsatt levde på folkemunne i Asbjørn Steens barndom, underbygger bare at dette var en hendelse som satte sine dype spor.