Besteforeldrene til Bjørnar Otterstad og søsknene kom flyttende dra Skaun. Enok Otterstad dreiv buss-selskap som han etter hvert solgte til det som skulle bli Fosen Trafikklag. I avtalen lå det blant annet en passus om at Otterstad skulle ha en pensjon på 2000 kroner i året.
– Det var en del penger den gangen, men han glemte å legge inn justering for inflasjonen, kommenterer økonomen tørt.
Kunstnersjel
Kona til Enok, hun gikk under navnet Moa, beskrives av barnebarnet som en kunstnersjel. Det var hun som var opphavet til det smått legendariske Ane Sneppens Orkester som dattera Asbjørg ble berømt gjennom. I likhet med mannen Enok kom hun fra Skaun, men fra en familie som kom fra litt høgere sosiale lag. Slekta var ikke særlig begeistret for at hun slo seg i lag med denne karen. Som ikke det var nok nedstammet Enok fra en morder. I 1784 ble Ola Henriksen Otterstad anklaget for å ha slått i hjel en svensk salmaker ved navn Cronsander. Bjørnar Otterstads yngste bror, Tore, er utdannet historiker. Han har sporet opp denne salmakeren i gamle arkiver. Den virkelige historien viste seg å være mer sammensatt enn den versjon som Moa hadde fortalt om ektemannens slekt. Skyldespørsmålet var uklart, og forfaren hadde endt opp med bot for slagsmål og for å ha forstyrret husfreden. En gammel historie, men kanskje ruget denne vissheten over bygdesamfunnet som det unge paret legger bak seg. De flytter i alle fall til Fosen og slår seg ned i Stjørna.
– Du var nok ment for et bedre bord du mor, sa ei taterkjerring som kom til Sørfjorden til Moa en gang.
Bjørnar minnes henne som ei snill dame som tidlig begynte å beklage seg over sine helseproblemer.
Livsmotto
Kontrasten mellom brumlebassen av en bestefar og den litt tandre og forfinede bestemora gjorde at Bjørnar Otterstad tidlig gjorde Piet Heins visdomsord til sitt eget livsmotto.
Hvis du vidste - hvad du ved,
når dit livslys er brændt ned,
så var meget mindre drøjt,
mens det endnu brænder højt.
– Jeg lærte meg det da jeg var femten år gammel, forteller Otterstad.
Hardt slit
Arnt Otterstad, far til både Bjørnar, brødrene Oddmund, Evald og attpåklatten Tore, samt søstera Karin, ble født i 1925. Mor deres, Edna, ble født i 1930 på Oksvoll - utenfor ekteskap. Hun vokste opp hos besteforeldrene mens mora var ute i tjeneste. Aminda ble etter hvert gift med Jon Korsgat, og de to fikk ikke noen barn sammen. Edna ble dermed enebarn. Etter handelsskole havnet hun på butikken hos Sannan i Hasselvika - en forfar av Jørgen Sannan som driver Joker i dag. Det var her Arnt Otterstad bokstavelig talt løp seg på henne på landgangen til dampbåten en dag like etter krigen. De to ble gift, og Bjørnar var den første frukt av deres lender.
En av de stedene den unge Aminda tjenestegjorde var på på heimgården til Svend Skanke, seinere rektor ved Ørland ungdomsskole. Da Otterstads yngste bror, historikeren, undersøkte slektshistorien, fant han ut Ednas far, Gustav Wahl, hadde felles slekt med folket på Skankegården.
Barneår
Arnt Otterstad huskes av mange som mangeårig rektor ved Hasselvika skole, men det var en kronglete veg som førte ham inn i pedagogikken. Etter at Enok hadde rodd ham over til Geitastranda, syklet de to innover til Orkdalen der han skulle begynne på landsgymnas. Den unge gymnasiasten prøvde seg som lærer, blant annet på skolen inne på Gjølga. Der hadde han blant annet Arnfinn Nesset som elev. Han befant seg ikke vel i rollen som lærer, og reiste på sjøen som telegrafist. Sjøl etter at han begynte å arbeide som lærer igjen, tok han seg jobber på hurtigruta om sommeren. Ettersom barneflokken i Sørfjorden vokste og med en far stadig ute på reise, var det derfor naturlig for Bjørnar at han ble mer eller mindre tatt hand om av farfaren borti nabohuset.
– Jeg gikk mellom husene, men Enok var viktig for meg, forteller Otterstad.
Musikken
Bestefar Enok hadde et stort forbilde og det var sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold. Sangen om den den krigerske trønderen var en del av barnelærdommen. Spesielt det sjuende verset sitter i minnet.
Tordenskjold i sjøen sprang,
kulene omkring ham sang.
Gjennom bølgen dyp og kold
svømte Peter Tordenskjold.
Etter ordre fra bestefaren ble ætlingen skysset til Kvithylla der han mottok leksjoner på piano. Under ei framføring i Rissa skulle sangen om sjøhelten framføres. Da reiser det seg en kar i salen og utbasunerer med sin karakteristiske grove stemme:
– Det der er gutten min det!
Ungdomsskolen lå i Rissa, og det vanlige var at Stjørnværingene ble innlosjert hos familier der. Sammen med sambygdingen Roar Børø fra Råkvågen fikk Otterstad bo hos Bodil og Harald Sommerseth. Der fikk de en gang servert kjøttkaker med tilbehør. Børø ville rose kokken, og sa at disse kjøttkakene nesten var like gode som dem mor hans laget.
– Det ble tolket i verste mening, humrer Otterstad.
På tjuvperm
Det første året var imidlertid Otterstad sammen med Håvard Rødsjø. Bekjentskapet fikk han nytte av seinere da han havnet i infanteriet på Steinkjer. En kveld kom fosningen tilbake til leiren litt i seineste laget etter å ha besøkt en av garnisonsbyens nattklubber. I vakta blir han stoppet, og det ligger an til en refs.
– Da kom Håvard. Han hadde blitt befal. Jeg slapp unna. Seinere skulle jeg hatt flere refser, men jeg hadde begynt å studere til forberedende. Et av fagene var logikk, og jeg brukte litt av det. De sendte meg på kurs til Hærens Sanitets Skole og Øvingsavdeling på Lahaugmoen. Der jeg ble jeg utdannet til troppens sanitetsmann. Da jeg skulle nordover igjen, sendte de med meg 30 geværer. Jeg reiste ikke til Steinkjer, men tok meg heller i tjuvperm i Trondheim. Det ble rabalder, men på grunn av dette med geværene ble det ikke noen refs den gangen heller. De turte ikke, forteller Otterstad med et lurt drag i munnvikene.
Studietid
Med gode evner i matematikk og med interesse for handel ble det økonomistudier ved Universitetet i Oslo etter militærtjenesten. Bølgene fra studentopprør nede i Europa skvulpet inn over norske strender også, marxist-leninistene dominerte. Bjørnar var imidlertid ikke aktiv i politikken. Han var i ferd med å stifte familie, og han hadde blitt sammen med sin første kone, Jorunn Lyngvoll. Deres første barn ble født i 1973. Kona arbeidet ved ligningskontoret i Oslo. Bjørnar begynte å spekulere litt i aksjer. Han fikk med seg et femtitalls småaksjonærer fra Sørfjorden, Råkvåg og Oslo. Otterstad solgte en rettighet knyttet til disse folkeaksjene og tok en kommisjon for jobben. Aksjonærene fikk 20 prosent for hver aksje. Hver av dem innbrakte 200 kroner.
– Jeg beholdt åtti prosent for bryderiet. Vi klarte oss bra økonomisk den tida, forteller forretningsmannen.
Hos Gro
Seks år med studier kvalifiserte fosningen for en jobb i Handelsdepartementet, som det het den gangen.
– Det var veldig kjedelig. Vi måtte gå i koksgrå dresser og vi var stadig i møter med Utenriksdepartementet. Jeg var der bare ett år. Da søkte jeg meg over i Miljøverndepartementet. Der fikk jeg gjøre ting og det var som en annen verden, forteller den tidligere byråkraten.
Hans sjef i Miljøverndepartementet var den unge og fremadstormende Gro Harlem Brundtland, en dame som Otterstad fikk veldig sansen for. Med ei mor som var glødende sosialdemokrat og en far som også befant seg solid på venstresida, hadde ikke fosningen noe problem med å ha en slik sjef. Mora og mormora delte hans begeistring for henne som seinere skulle bli Norges første kvinnelige statsminister.
Nils Arne Eggen
Fosen Gymnas ble tatt i bruk i 1967, og da hadde Bjørnar Otterstad for lengst fått plass på Ringve Gymnas i Trondheim. Han fikk bo hos tante Asbjørg, alias Ane Sneppen, på Nardo. Borti nabolaget bodde en av lærerne ved gymnaset, Nils Arne Eggen. Han pleide å tilby Otterstad skyss nedover. Om unggutten skulle være så uheldig å sovne av, så sørget hissigproppen fra Orkdal for å få ham på føttene i en fart.
En mandags morgen kommer Eggen i drosje. Turen går ikke rett til skolen, men de stopper i Dronningens gate. Den kommende fotballegenden har parkert bilen utenfor Britannia.
– Den gangen hendte de at de tok seg en pjalle disse fotballspillerne, sier Otterstad.
Det er spesielt en ting Otterstad har plukket opp fra sin gamle gymlærer på Ringve.
– Vegen blir til mens du går, pleide Nils Arne Eggen å si, og det var nyttig. Da jeg begynte i kraftmarkedet hadde jeg det i bakhodet. For eksempel da jeg skulle inn på kraftmarkedet i Sverige. Jeg gikk i gang, så fikk jeg se hva skjedde, forteller kraftmeglingsgründeren.
I forskninga
Når syttitallet var over, gikk også livet i Tigerstaden mot slutten. Familien Otterstad vendte tilbake til Trøndelag og Trondheim høsten 1980. Her fikk Bjørnar jobb i EFI, Elektrisitetsforsyningens Forskningsinstitutt. I 1986 ble det et eget aksjeselskap og i 1998 gikk det inn i det som ble SINTEF Energi. Med sine gode evner og kunnskaper i matematikk hadde Otterstad det som skulle til for å kunne samarbeide med forskere.
Otterstad hadde vært borti dette med kraftutbygging i samband med arbeidet i Miljøverndepartementet. I den nye jobben i Trondheim danner han grunnlaget for den kompetansen som gjør at han etter hvert blir en av landets fremste på fagfeltet energiforsyning. Samtidig brygger det opp til strid i heimhaugene. Noen har funnet ut at elva der Bjørnar og broren Oddmund tjuvfiska som guttunger, skal legges i rør. Stjørnavassdragets Venner stiftes og generalen er Arnt Otterstad. Faren tilkaller sønnen for å komme dem til unnsetning med sin fagkunnskap.
I folkemøtet
Planene om å bygge ut vassdraget skaper engasjement. Som passasjer i bilen utover til Bjugn der folkemøtet finner sted er en engasjert ung dame. Hun belærer og doserer for Otterstad under hele turen. Når de kommer på møtet, får hun høre ham fortelle om både sitt eget arbeid og hva han har kommet fram til. Han plukker blant annet i stykke ren påstand om at vassdraget må bygges ut for at Fosen skal bli sjølforsynt med strøm.
– Så vidt jeg veit er ikke Fosen blitt en egen stat ennå, sier Otterstad blant annet.
Påstander om at det må til for å hindre høgere strømpriser på grunn av kraftmangel blir også motbevist av energieksperten. Tvert imot er det slik at kostbare utbygginger vil komme til å gi dyrere strøm for forbrukerne. På turen heimover til byen beklager den unge damen overfor sjåføren. Heidi Sørensen har sia blitt et kjent navn i politikken.
Kraftmeglinga
Heime på Oksvoll har Otterstad liggende et utklipp fra Tidsskriftet Energi fra 1994. Framsida prydes av en kar som er mye i mediene på denne tida. «Utfordrer norsk kraftmonopol» står det under Otterstads fjes. Liknende oppslag er i å finne i Dagens Næringsliv og andre medier.
I Dagens Næringsliv blir Otterstad i denne tida kjent med Kåre Valebrokk. De to har til felles at de røyker. I et forsøk på å slutte med uvanen, hadde Otterstad gått over til Cafe Creme cigarillos for å trappe ned. Det merket røyker han fremdeles. Ved et høve er Otterstad og Valebrokk på reise, og det er forbudt å røyke over alt. Otterstad har tilgang til et område det er lov, og fosningen inviterer med seg DN-redaktøren. Otterstad tenner en cigarillo, Valebrokk fisker opp en Teddy og tenner på.
– Det er da man kjenner sine venner, bryter Valebrokk ut.
– Han var en trivelig kar, sier Otterstad.
California über alles
Midt på nittitallet har Otterstad, som en av de første i landet, etablert seg som kraftmegler etter at monopolet er opphevet. Pengene begynner å rulle inn, så skjer tragedien. Kona dør av hjerneslag. Som regnskapskyndig hadde hun vært veldig delaktig den første tida.
Otterstad selger seg ut og setter kursen for Amerika. Der skal de, som i Norge, løse opp kraftmonopolet og slippe kraftmeglere ut på markedet. Det er her han treffer Sylvia Miller, født og oppvokst i Råkvåg, som han nå er gift med. I California har de litt å lære om marked for salg av elektrisitet, men de er ikke mottakelige.
– De trur de er først i verden med alt, også på dette området, sier Otterstad.
Ad undas
Mens overgangen til et fritt marked har gitt norske forbrukere billigere strøm, og andre har slått seg opp på kraftmegling, har ikke amerikanerne forberedt overgangen til et markedsregulert system like godt. Snart koster strøm kraftmegleren femten kroner per kilowatt, mens høgeste tillatte pris til kunden er femti øre kilowattimen. Demokrater og republikanere krangler om strømprisen ut til kunden skal opp eller ned ni prosent. Bransjen forblør. Otterstad gir opp det amerikanske marerittet og vender nesa mot Tyskland.
– Der var det mer system på sakene. Du veit, «Ordnung muss sein», sier han.
Heime i Norge kjøper han noen reiselivsbedrifter. Ei stund er han medeier i Vågen restaurant i Råkvågen sammen med Asbjørn Koteng. Fosen Fjordhotell i Åfjord og Ankeret i Lysøysund var de andre investeringene.
– Det var en håpløs bransje. På et år tjente jeg like mye som på to ukers arbeid i Tyskland, forteller investoren.
Salg med tap
En uheldig investor kjøper reiselivsbedriftene, men pengene uteblir. Mens Otterstad er på ferie med foreldrene sine og Sylvia i Syden, ringer kjøperen. Han har et opplegg på gang med TV Norge, og han tilbyr seg å betale halve beløpet. Otterstad takker ja.
– Asbjørn Koteng godtok ikke avtalen, og han fikk alle pengene sine, sier investoren.
Vindmøllesatsinga
Det er ikke mange år sia at kraftmarkedet ble betraktet som en sikker bransje. Med en kar som har kjennskap til både kraftmarkedet og aksjemarkedet foran seg, faller det naturlig å spørre om hvilke av de to som er mest sikkert å tjene penger på.
– Det er aksjemarkedet. Helt klart. Kraftmarkedet er mer volatilt, svarer Otterstad.
– Har liberaliseringa av kraftmarkedet på nittitallet vært til gunst for forbrukerne?
– Det var i alle fall det til å begynne med. Da forhindret det kostbare utbygginger som kundene hadde vært nødt til å betale for.
– Er utbygginga av vindkraftanlegg gagnlig for strømkundene?
– Jeg er engasjert i et prosjekt i Nicaragua. Der er det energimangel, og strøm produseres ved hjelp av dieselgeneratorer. Der blåser det dobbelt så mye som i Norge, og vindkrafta koster det halve av det som elektrisitet laget av dieselgeneratorer gjør. Der lønner det seg i alle fall for kundene.
Otterstad har gjort seg noen lærdommer gjennom sin befatning med næringslivet. Men noen av lærdommene fra barndommen heime i Sørfjorden har han også dratt nytte av i forretningslivet.
En gang var det noen som kommenterte at det var så fint at Enok hadde kjørt stortingspresidenten.
– Det er ikke noe forskjell på stortingspresidenten og Kåre Strand, sa Enok. Strand var nærmeste nabo og ble naturlig nok brukt som eksempel på vanlige mennesker.
– Den holdninga har jeg hatt med meg gjennom livet, og det gjør at jeg kan snakke uanstrengt med alle slags folk, sier Norges første kraftmegler.