Midt inne i det mørke 1600-tallet skal Leksvik-presten Isak Johansen ha drept drengen Peder. Men var drapet planlagt slik mange hevder?
En faktisk skikkelse
I Leksvik verserer det fremdeles flere historier om presten Isak Johansen. Han har utvilsomt satt spor etter seg, men hva som er sant og ikke, kan være vanskelig å finne ut nesten 400 år etter. Vi vet imidlertid sikkert at Isak Johansen var en faktisk person, og vi vet at han var prest i Leksvik i flere år. I de samtidige kildene finner vi ham første gang nevnt som Leksvik-prest tidlig på 1630-tallet og siste gang mot slutten av 1650-tallet.
Skrøpelig kirke
En gang på 1500-tallet, trolig i tiden rundt reformasjonen i 1537, ble kirka i Leksvik flyttet fra Grande til Røstad. Der sto den også da Isak Johansen ble prest i Leksvik tidlig på 1630-tallet. Det må ha vært en skrøpelig kirke Isak holdt sine prekener i. Datidens kirke var mindre enn dagens Leksvik-kirke, som er bygd på samme sted omkring 1667. Av kirkeregnskapene fra slutten av Isak Johansens tid som prest, vet vi at kirka hans var i veldig dårlig stand. Mellom 1646 og 1648 ble det blant annet gjennomført en stor reparasjon av taket. I kirkeregnskapet fra 1652 til 1654 får vi opplyst at det gamle kirkekoret var så dårlig at det kun var brukelig til brenneved. Det ble derfor bygd et nytt og større kirkekor. De nederste tømmerstokkene i dagens kirkekor i Leksvik-kirka er identisk med dette koret. Det betyr at når man står i kirkekoret i Leksvik-kirka den dag i dag, så er man omgitt av en del av kirka presten Isak Johansen holdt sine prekener i på 1650-tallet. Dessuten finnes det i dagens Leksvik-kirke flere gjenstander som nok også var i kirka i den tiden Isak virket som prest. Blant disse er et døpekar av messing. Det er trolig dette karet som står nevnt i kirkeregnskapet fra 1648. Dersom det er riktig, er det nettopp dette karet Isak hadde i sine hender da han døpte barna i Leksvik midt på 1600-tallet.
Student i København?
Isak holdt sannsynligvis hus på prestegården på Tronstad. I dag ligger prestegården ved kirka på Røstad, men i 1640/1641 forteller kildene at Isak Johansen betalte tiende av Tronstad i Leksvik. Kildene forteller ikke så mye om ham som person. Vi vet at han trolig var gift to ganger. Første gang med prestedatter Anne Olsdatter fra Meldal. I kirkeregnskapet er imidlertid Karen Sal. Isaks nevnt som Isaks enke.
Tidligere Leksvik-prest Johan B. Rian gjorde en kjempejobb med å samle historiske kilder i forbindelse med 300-årsjubilieet til Leksvik kirke. Han fant blant annet en Isaacus Johannis Tonsbergensis som ble innskrevet ved universitetet i København i 1621. Om dette er den senere Leksvik-presten Isak Johansen, vet vi imidlertid ikke.
«Godt likt»
Så til selve sagnet som fortsatt lever fra munn til munn i Leksvik. Vi vet ikke sikkert når drapet skal ha skjedd. I de forskjellige versjonene oppgis imidlertid to årstall for hendelsen: 1632 og 1643. Vi befinner oss i en mørk tid med mye overtro og dyp religiøsitet. 1600-tallet er heksebrenningens århundre i Norge. Leksvik var en utkant og sannsynligvis et lite ettertraktet prestekall. Noen folkerik bygd var vel Leksvik neppe på midten av 1600-tallet. I reformatsen fra 1589 står det at 42 bønder soknet til det som omtales som «Rødsted kirke» i Leksvik. En svært detaljert gjengivelse av sagnet ble trykket i Nord-Trøndelag historielags årbok for 1971-1972.
«Sogneprest Isak Johnsen var en mann, som ble godt likt av alle både i Leksvik og Stranda sogn. Gavmild var han, og når noen var i nød, hjalp han dem så langt det lot seg gjøre. I sine prekener var han en sann evangeliets forkynner, men han undsaa seg heller ikke for å refse der hvor han syntes det behøvdes», heter det i gjengivelsen av sagnet.
Hadde presten en elskerinne?
Etter en tid, skal det ha kommet en tjenestepike til prestegården, som ifølge de samtidige kildene trolig lå på Tronstad. Ryktene begynte visstnok etter hvert å gå om at tjenestepiken ble prestens elskerinne.
«Så en dag om høsten 1643 skulde drengen Peder op på kontoret for å spørre presten om noe angående gårdens drift, og da han hadde tresko på satte han dem igjen ute på dørhellen.
Tjenestepiken var da inne hos presten, og drengen overrasket dem i en sådan situasjon at alle måtte forstå at ryktene om presten og tjenestepiken måtte være sannhet. Presten forstod også at nu kom han ut for bygdesnakket for alvor og tenkte, at på en eller annen måte måtte han få drengen til ikke å røpe hva han hadde sett på kontoret», står det i Nord-Trøndelag historielags årbok.
Hvor artikkelforfatteren har årstallet 1643 fra, står ikke oppgitt i gjengivelsen.
Drapet
Så en dag skulle presten ifølge sagnet ta turen fra sentrum i Leksvik, langs datidens ridevei nordøstover skogen og opp til Gangstad i Markabygda hvor bonden Jonas Gangstad lå for døden. Presten skal ha bedt drengen Peder om å bli med på turen. På tur tilbake fra Gangstads dødsleie skal så dramaet ha nådd sitt absolutte klimaks:
«Presten var etter endt sognebud på Gangstad på hjemveien og var kommet til åsen ovenfor Måvatnet, hvor veien ennu tydelig sees nedover noen svaberg til bekken som kommer fra Måvatnet. Her nedover bergene gikk drengen og leiet hesten, mens presten med prestekjolen i en vanntett skinnsekk foran seg på sadelknappen, satt høit bakenfor ham med mørke planer.
Plutselig reiser presten seg i stigbøilene og slår av all kraft drengen i bakhodet med sin jernbeslåtte ridepisk. Drengen stupte fremover og blir liggende ved en gran, mens presten rider videre fremover til Øverland. Da det nu begynte å skumre overnattet presten der, og folkene på gården lenge og drev frem og tilbake på soverummet før han la seg. Han forstod da at han hadde drept drengen, når han ikke kom efter, og tenkte med forferdelse på følgene av sin gjerning», står det i gjengivelsen fra historielagets årbok.
Bare snåpsint?
I denne versjonen fremstilles hendelsen som et planlagt drap med tydelig motiv. Det finnes imidlertid andre versjoner av historien. I 1857, altså litt over 200 år etter det angivelige drapet, utkom boken «Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Throndhjems Stift». Der skriver forfatter Andreas Erlandsen at drapet skal ha skjedd ved gården «Ovenland eller Ytterdalen». Videre står det at presten «i hidsighet med sin jernbeslagne Svøbe have ihjelslaget en Dreng ved Navn Peder, fordi denne af Uforsigtighed havde væltet ham».
Denne gjengivelsen av historien minner mer om en snåpsint prest som ble forbannet da drengen veltet sleden han satt i. Hva som er riktig og hva som er galt, får vi trolig aldri svar på.
Årstallet i bjørketreet
I boka fra 1857 skriver Erlandsen videre at det på den tiden sto et bjørketre der hvor drapet skal ha skjedd. I treet skal årstallet 1632 ha vært hugget inn. Videre skriver Erlandsen at stedet hadde fått navnet Drengåsen som en direkte følge av at drengen Peder ble drept der.
I gjengivelsen fra Nord-Trøndelag historielags årbok fra 1971-1972 er også det samme treet nevnt. Der står det at årstallet var synlig i trestubben helt frem til 1890-årene. På Drengåsen står det i dag en bauta med innskriften «her slo Isak Johansen i hjel drengen Peder i 1643». Om drapet skjedde i 1632, 1643 eller et annet år, blir også vanskelig å finne et godt svar på den dag i dag.
Erkjente foran menigheten?
Alle versjonene av sagnet er imidlertid enige om at presten slapp straff for forbrytelsen. Ifølge gjengivelsen i Nord-Trøndelag historielags årbok var det Fosen-fogden Christoffer Nilsøn som tok opp saken. Presten Isak skal også ha sendt et bønneskrift til selveste kong Kristian den 4. Ifølge sagnet skal kongen ha latt Isak Johansen gå fri dersom han erkjente hva han hadde gjort foran menigheten i Leksvik. Det var angivelig første søndag i advent i 1644 at presten Isak kom frem i kordøren i kirka med fogden ved sin side.
«Da fogden hadde lest kongens skrivelse, spurte han presten om han hadde drept drengen. Herpå svarte han ja, og bad om at ingen av menigheten måtte tro at han ikke angret sin ugjerning», står det i historielagets årbok.
Erlandsen beskriver ikke hva som skjedde etter drapet like fyldig i sin bok fra 1857:
«Præsten slap dog for videre Tiltale og skal i Kirken have lovet aldrig at svigte i sin Tjeneste, hvis han blev frifunden, hvilken han og holdt og forrettede Gudstjenesten til en høi Alderdom», skriver Erlandsen litt over 200 år etter det angivelige drapet.
Falt ned fra prekestolen?
Både muntlige versjoner av sagnet og de skriftlige kildene forteller at Isak Johansen virket som prest til han ble en olding. I noen versjoner fortelles det at straffen for drapet var at Isak skulle virke som prest i Leksvik helt til han døde. Dette høres en smule snedig ut da det på 1600-tallet var dødsstraff for drap. Det er imidlertid mulig at drapet ble sett på som en ulykke, noe tidligere Leksvik-prest Johan B. Rian var inne på. For saken finnes ikke i noen rettsprotokoller. Fosna-Folket har dobbeltsjekket dette med statsarkivet på Dora i Trondheim. Et annet faktum er at det på midten av 1600-tallet nærmest var prestemangel i Trøndelag og Nord-Norge. I 1643 sto 19 geistlige stillinger ubesatt. Kanskje så biskop Bredal «ulykken» i Leksvik som en beleilig anledning til å ordne Leksvik-prest for mange år fremover? Erlandsen skriver i 1857 at presten Isak skal ha vært blind på det siste. Marit Røstad Dahl fra Leksvik fikk i oppveksten høre flere historier om presten Isak.
- Jeg fikk høre at han på slutten var veldig skrøpelig. Han skal ha sluttet som prest etter at han falt ned fra prekestolen, forteller hun.
Vi vet ikke sikkert når Isak Johansen døde, men han nevnes siste gang i kildene mot slutten av 1650-tallet. Trolig virket han som Leksvik-prest i godt over 20 år.
Tampen brenner
Er så historien om drapet riktig? Fosna-Folket har gjennom Statsarkivet og Riksarkivet undersøkt om det finnes samtidige kilder som bekrefter historien. Leksvik tilhørte på 1600-tallet Stjørdal- og Verdal herredsrett, men de bevarte tingbøkene går bare tilbake til 1670-tallet, altså 40 år etter det angivelige drapet. I 1643 gikk det første prostemøtet etter reformasjonen av stabelen i Trondheim. Da ble relevante saker fra forskjellige prostier bragt inn, men Fosna-Folket har ikke lyktes i å finne bevarte kilder fra møtet. I et eller annet arkiv på Dora i Trondheim eller andre steder, kan imidlertid den lille nødvendige bekreftelsen ligge som en liten bortgjemt setning i en gammel bok hvor sidene er fyld til randen av gotisk håndskrift som for de fleste i dag er uleselig.
Fosna-Folket har imidlertid funnet en beskrivelse av drapet fra omkring 1750, altså vel 100 år etter at hendelsen skal ha skjedd. På den tiden drev sognepresten Ebbe Carsten Tønder og samlet inn materiale om forskjellige geistlige skikkelser i Midt-Norge. Han skriver følgende om Leksvik-presten Isach Johansøn:
«Om denne Mand fortelles, at hand skal have slaget en Mand ihiel, men gik dog frie; skal og paa det sidste været blind».
Tønder hadde tette forbindelser til Leksvik i perioden han skrev dette. Hans søster Anne Margrethe Tønder var nemlig gift med Leksvik-presten Anders Bernhoft, sannsynligvis frem til hun døde i 1753.
Tror det er sant
Drapet omtales altså av en troverdig kilde hundre år etter at det skal ha skjedd. Kan man finne opp et drap i løpet av hundre år? Historiker Daniel Johansen tror ikke det, og mener mye tyder på at sagnet om at Leksvik-presten drepte drengen er sant. På generelt grunnlag sier han at muntlige overleveringer gjerne følger en kjerne av sannhet.
«Det som kan skje er at flere historier smelter sammen til en. I alle fall om de er skikkelig gamle. Men muntlige overleveringer er fryktelig viktige kilder fordi de nettopp evner å overleve og få fornyet relevans gjennom hundrevis av år. Sagaene levde jo mye godt slik fram til de ble skrevet ned og mye viser seg jo å stemme når det prøves mot for eksempel arkeologiske kilder. Men man må alltid være obs på hvem som formidler fortellingene. Som i den skriftlige historien har det en tendens til å bli farget av agendaer og holdninger til de som formidler», opplyser han til Fosna-Folket.
Etterkommere etter Leksvik-presten Isak kan fort leve der ut i dag også. Vi vet ikke hvor mange barn han fikk, men ting tyder på at han i alle fall fikk to. En Georius Isackii er oppført som elev ved Katedralskolen i 1657. I Hadsel prestegjeld i Lofoten i 1690 nevnes en klokker som heter Oluf Isacksen. Han omtales som en gammel prestesønn fra Leksvik.