Det var i 1770-årene at Schøning foretok sine velkjente reiser rundt om i det ganske land. Reisene resulterte i en unik dokumentasjon av 1700-tallets Norge.
Les også: Da Ole skulle utrydde ulven på Fosen
Skyldte på regnet
Historikeren besøkte selv aldri Bjørnør prestegjeld, som den gang omfattet blant annet dagens Osen, Roan samt Stoksund, Stokkøya, Linesøya i Åfjord. I reiseskildringen skriver Schøning at han hadde tenkt å ta turen til Bjørnør, men at regnvær og en annen «paakommende upasselighed» førte til at reisen ble skrinlagt. I stedet baserer Schøning seg på sogneprest Hr. Rich. Hagerup i Bjørnør sin beretning.
Les mer: 127 år gammel soldatnekter fra Leksvik
Stabilt folketall
I sin beskrivelse av Bjørnør prestegjeld, ramser Schøning opp hvor mange som bodde der i 1770-årene. Totalt i hele prestegjeldet var det 1175 innbyggere. Antall bønder skal ha vært 131. Schøning sammenligner med folketellingen i 1589, vel 200 år tidligere, da det var 120 bønder i Bjørnør. Han konkluderer med at folketallet har holdt seg noenlunde stabilt.
«Skammelige slentrian»
Schøning ga ørlendingene det glatte lag i sin beskrivelse av bygninger og jordbruket. Historikeren var ikke særlig imponert over roansbyggen heller. Han skriver at jordbruket ikke drives med den iver «som man kunde og burde». Han forteller videre at gårdene er små, og at de fleste driver med fiske. At innbyggerne heller ville livnære seg ved hjelp av nettopp fiske, syntes tydeligvis ikke Schøning noe særlig om:
«Dette haab, med en indgroet sædvane og forfædrenes exempel, har foraarsaget den skammelige slentrian, i jordbruget, hvis skadelige følger de nu i nogle aar feilslaaende fiskerier have lært almuen at indsee og fortryde».
Schøning mente altså at feilslåtte fiskeri hadde gitt roansbyggen en lærepenge om at det ikke lønte seg å kun basere livsgrunnlaget på fisken.
Ris og ros
«Sild og anden fisk er deres fornemste føde», skriver Schøning og påpeker at det er lite annet å livnære seg på. Videre skriver han at roansbyggen beskrives som føyelige, fromme, fredsomme, artige, sædelige, stille og ærbødige mot andre og ærlige. Men historikeren skynder seg å føye til:
«Skiønt dette synes å aftage hos endeel, hvilke heri vanslægte fra deres forfædre».
Blodsot
Fra 1764 til ut året 1773 døde det 355 menn og kvinner, mens det i samme periode ble født 350 av begge kjønn. Altså et underskudd på fem. Schøning forklarer dette med smittsomme sykdommer, spesielt i årene 1763 og 1764. Han påpeker videre at det var hungersnød i 1771 og 1772. Han forteller også at det «reiste seg blodsot (dysentri, red.anm.)» i befolkningen.