Marit Bolsø Brodersen fra Ørland debuterte som forfatter i 2013 med en diktsamling på Aschehoug forlag. Hun er utdannet billedkunstner fra Kunstakademiet, og utformet selv omslaget på debutboka si.
Lavmælt poesi
På lørdag er det boklansering på Ørland Kultursenter for Dobbel V, Marits andre bok. Samtidig åpner hun ei utstilling i Galleri Hans. Fosna-Folket treffer henne i det hun er i gang med å sette opp utstillingen.
- Det er en måte å få laget en slags åpning, for at det skal bli litt lettere å høre poesien. Det er ikke så lett å høre for alle, ikke for meg heller. Den er lavmælt. Så jeg prøver å lage et rom der poesien er veldig tilgjengelig, forklarer hun.
Hun skulle egentlig bare være på Ørlandet et halvt års tid for å male og skrive bok, men nå er hun allerede i gang med neste bok. Hun synes det er riktig å ha lanseringa av boka på heimstedet, der den ble født. Med den kombinerte utstillinga og boklanseringa håper hun at hun kan gjøre poesien litt mer tilgjengelig.
- Lage et slags rammeverk for poesien, som er gjenkjennelig for alle, uten at man nødvendigvis har lest mye. Det er samtidig en krevende sjanger, den gir ikke så mye uten at du gir selv, sier Bolsø Brodersen.
Morsomt og trist
Hva kan du si om boka som lanseres på lørdag?
- Jeg har brukt de store søkemonitorene og ulike nettsteder, og boka er en slags samtale mellom disse og resultatet av det. Av og til er det morsomt, av og til er det trist. Absurditeter mellom det veldig tekniske språket og poesien, de innehar hverandre i en paradoksal form, sier Marit.
Inne i galleriet har hun hengt opp en sirkel av små «bøker» med korte tekster skrevet på skrivemaskin. Tanken bak er at om publikum står midt inne i sirkelen, skal de kunne føle seg som poesi.
- Man kan gå inn og stå i midten, og bli det poetiske jeg-et, en slags hovedperson, forklarer Marit.
Hun holder også på å legge manuset til boka utover gulvet ved inngangsdøra, ei og ei side av gangen.
- Jeg har lyst til at man skal gå på poesien. Ha den overalt, også under føttene, forklarer den kreative kunstneren.
- Slo opp med språket
Poesien handler mye om å lytte, kanskje enda mer om å lytte enn å skrive, mener Bolsø Brodersen.
- Menneskene er de fineste diktene i hele verden, når vi bare tar oss tid til å lese dem. Vi mister mye av den én til én-kommunikasjonen, man blir jo til sammen med andre. Den største delen av poesien er å lytte. Tålmodig samvær trengs for at diktet skal få tre frem, og for at andre skal tre frem foran deg, noe som begge deler er en slags poesi, sier Marit.
Selv om hun har fokusert på billedkunsten mesteparten av tida, sluttet hun aldri å skrive.
- Jeg slo opp med språket i mange år. Det var så todimensjonalt i kantene, det la så mange begrensninger for hvordan jeg kan tenke. Jeg tok utdannelse ved Kunstakademiet, men så klarte jeg ikke å gjøre det helt slutt med språket, og vi ble sammen igjen. It’s complicated, sier Marit og ler.
Nå er det et fast forhold som vil vare livet ut.
Nomadeliv
Marit flyttet fra Ørlandet da hun var 16, etter det har hun reist rundt i verden og levde litt som en nomade. De siste tre årene har hun imidlertid vært mye på heimtraktene.
- Det er på tide å ta en prat med meg selv om jeg skal bo her ei stund. Jeg har bodd i en sekk i 16 år, så skal plutselig tannbørsten min stå i et glass, liksom. Det føles veldig etablert, sier hun.
Marit synes det har vært fint å være nomade, men det er likevel enkelte tanker man da ikke rekker å tenke. Sjøen og havet kommer hun aldri bort fra, og noen ganger tenker hun at det derfra poesien kommer.
- Jeg har tenkt at alle diktene kommer flytende med sjøskummet. Det er der de kommer fra, sier Marit.
Marit er et følelsesmenneske. Hun blir tvers gjennom lykkelig av den første løvetannen hun kan blåse frøene av, og hun griner når knoppene på trærne springer ut. Følelsene kan ikke fremelskes, sensitiviteten er helhetlig. Selv om det høres ut som en kunstnermyte, har Marit absolutt en følelse av at det er reelt.
Selv om hele spekteret av følelser er forsterket, ville hun ikke ha byttet ut sensitiviteten.
- Mest av alt er jeg uendelig takknemlig og ydmyk, for at jeg får lov til å bli inspirert. Det er jo helt utrolig. Nei, jeg ville ikke byttet det, men ikke spør meg på en dårlig dag, sier hun.
- Ikke en torturert kunstner
Forskjellen på skrivingen og malingen er at man blir enda mer sårbar når man skriver når man lager et bilde, synes hun.
- Jeg har mer lyst til å kaste opp når jeg leverer fra meg et manus. Språket er mer sårbart, man kan ikke gjemme seg i det på samme måte som i et maleri. Jeg er ikke en torturert kunstner som dør litt for hvert maleri jeg er ferdig med, men jeg kjenner det veldig mye mer i en bok. Den er levende mens jeg holder på med den, når jeg får det satt mellom to permer så forsvinner den delen av meg som levde da jeg holdt på med den, forklarer hun.
Det er sårbart å skape noe å vise frem, det er nok derfor så mange slutter å skrive og tegne, tror Marit.
- Det kjennes så avslørende. Det er en paradoksal og sjølmotsigende følelse. Det var jo på måte mitt eget mens jeg holdt på med det. Så er det over, det skal vises frem og noen skal si noe om det. Da vil man helst tre en strisekk over hodet, sette seg ned i et hjørne og vugge i ei uke eller to. Men det er vel kanskje ikke så konstruktivt, smiler hun.
Spent på reaksjonene
Nå er hun spent på reaksjonene fra publikum på lanseringen og utstillingen. Det er skremmende og fullstendig uforutsigbart, synes hun.
- Jeg håper at de som kommer, kan føle seg litt som et dikt. Jeg vet ikke om jeg har nok evner til det, men hvis det finnes noen som har det så vil jeg gjerne møte dem, sier Marit.
