Den britiske storavisa The Guardian begynte i forrige uke å publisere over hundre interne opplæringsdokumenter og -presentasjoner som detaljert redegjør for hva som skal få lov å stå på facebook, og hva som skal fjernes.

I følge de dokumentene avisa har offentliggjort, har facebook hatt detaljerte hemmelige regler for hvordan de håndterer alt fra kannibalisme, dyremishandling, hatefulle ytringer, terroristisk innhold, sex, vold, reelle trussler, barnemishandling, holocaustfornektelse, selvskading, og seksuell utpressing for å nevne noe.

Hvorfor er ikke det ukas store sak overalt i norske medier?

Jakob Ellingsen, journalist Foto: Terje Dybvik

Enormt omfang

Markedsundersøkelsesfirmaet Ipsos sine tall fra 28. mai viser at over 3,4 millioner nordmenn har facebook-profil. 83 prosent av disse bruker facebook hver dag. Det tilsvarer 7 av 10 nordmenn over 18 år, hver eneste dag. «Alle» er på facebook, og andelen over 60 som har en facebookprofil er også økende.

Nordmenn, og selvfølgelig også vi her på Fosen, bruker mye tid på sosiale medier, men vi vet ekstremt lite om hva som skjer på innsiden av selskapene. Vi vet rett og slett ikke hva det er lov å si og dele, og hva som blir fjernet. Facebooks hemmelige regler styrer våre liv, men når deler av disse reglene blir kjent virker det ikke som om vi bryr oss.

Styrer hva vi ser

Facebook sine algoritmer styrer hva vi ser når vi er på nettstedet. Disse formlene forteller datamaskinene hvordan oppdateringer, reklame, stoff fra folk vi følger og alt det andre skal plasseres i vår personaliserte strøm. Mennesker skriver formellene og justerer dem, men griper ellers ikke inn.

Mye av facebook er automatisert. Det sier seg selv når et selskap som skriver på sine nettsider at de har 1,28 milliarder daglige brukere, bare har 18,770 ansatte. Hver ansatt har i snitt ansvar for alt over 63 000 daglige brukere deler, laster opp og skriver på nettstedet. Om Norge følger snittet, er det rundt 42 ansatte som har ansvaret for alt det nordmenn sier og skriver på nettstedet.

Hvilke nyheter vi ser, hva som er alvorlig nok sjikane til at det fjernes, hvor stor andel av strømmen som er nyheter og hvor stor andel som er ting privatpersoner deler. Facebook bestemmer hva vi ser. De styrer vår oppmerksomhet.

Dette er ifølge The Guardian del av facebook sine retningslinjer for hvordan de behandler saker som omhandler barnemishandling. Bilder fjernes ikke, videoer merkes, og der ting er delt med «sadisme og feiring» skal innholdet fjernes. Foto: The Guardian

Bare ved rapportering

På verdensbasis er det 4500 ansatte som er moderatorer på nettstedet. De har ansvaret for å gå gjennom alt stoffet som deles på facebook på verdensbasis. De vurderer og fjerner stoff vi brukere rapporterer.

I de lekkede dokumentene fremgår det at moderatorene bare fjerner stoff som blir rapportert inn. Dermed kan regelbrytende stoff bli liggende ute på nettsiden i timesvis eller lenger dersom ingen tar seg bry med å sende inn en melding om at noe er over streken.

Hva skjer når jeg rapporterer en facebook-kommentar eller et innlegg for å være over grensen? Hvilken grense er det jeg skal forholde meg til ettersom facebooks detaljerte regler for hva som er lov og ikke er hemmelige?

Det finnes ikke noen mulighet for ettersyn: Det som er fjernet viser ikke lenger for oss brukere nettopp fordi det er fjernet. Det står ikke at noe er «godkjent» om en av moderatorene har sett på et innlegg eller en kommentar.

Sensasjonelt

Det er ganske sensasjonelt det som fremgår av dokumentene The Guardian går god for. I mange tilfeller har moderatorene en tidsfrist på ti sekunder til å vurdere om noe følger reglene eller ikke. Ofte er det enkelt: Nakenhet? Trykk fjern. Bilde av barnemishandling? Ignorer rapporteringen. Bildene kan være med på å dokumentere at noen mishandles og dermed gjøre det mulig å redde barnet ut av mishandlingen, går argumentasjonsrekka.

Andre ganger er det vanskelig. På nettet er det ikke uvanlig å vise uenighet ved å komme med overdrevne, sarkastiske eller helt useriøse trusler om vold. Hvor går grensen mellom overdrivelser delt i sinne og reelle trusler? Da er ti sekunder kort tid for å ta en avgjørelse. Og kort tid på å lese teksten først.

3. Mai lovet facebook-sjef Mark Zuckerberg at de skal ansette 3000 til i løpet av det neste året for å få bedre kontroll på det som deles etter at drap, voldtekter, skytinger og voldsepisoder har blitt overført direkte på nettstedet og vært tilgjengelig i etterkant. Enkelte av episodene har blitt sett av hundretusener, deriblant nordmenn.

Jeg vegrer meg for å beskrive episodene. De sidene av samfunnet sosiale medier eksponerer som ellers foregår i det dypt skjulte, overgår ofte hva vi greier å forestille oss.

Facebook har enorm makt over mye av tiden vår. Andre sammenlignbare områder tungt regulert med strenge etiske retningslinjer.

Del av det vakre med sosiale medier er det at alle kan dele hva de vil. Medaljens bakside er at alle deler hva de vil, med veldig få begrensinger.

Facebooks moderatorer får i reglene for dyremishandling ifølge The Guardian denne beskjeden om å ignorere rapporter om bilder av dyremishandling. Vidoer skal derimot merkes. Foto: The Guardian

Du er produktet

Facebook er gratis. Det er fordi du er produktet. Det er annonsørene som er kjøperne av tjenesten. Alt du deler gjør at det finnes stoff for facebook å selge reklame rundt.

Det kan være lett å glemme at facebook er et kommersielt selskap som skal tjene penger. Jo flere brukere, jo flere sidevisninger, jo mer reklame og jo mer omsetning.

Facebook er en tung samfunnsaktør som gjennom sin forvaltning av det private nettstedet er med på å sette agendaen i vennekretser, i lokalsamfunn, i land og internasjonal politikk.

Bryr oss ikke

I dokumentene redegjøres det for at facebook er klar over at 14 europeiske land har særskilte lovforbud mot holocaustfornektelse. Facebook skriver likevel at det bare er verdt å bry seg om å fjerne holocaustfornektelse fra innlegg delt fra fire av de landene. De andre håndhever ikke lovverket i særlig grad.

Å moderere og fjerne upassende materiale er en utgiftspost. Jo mindre man gjør, jo mindre koster det.

Hvorfor bryr vi oss så lite om de oppsiktsvekkende dokumentene som er publisert om en av Norges største hobbyer, om å facebooke?

Jeg står igjen med spørsmålene. Norske medier har skrevet enkeltsaker om avsløringene, men det kommer ikke i nærheten av den massive dekningen av enkeltsaker tidligere. Fjerningen av et bilde som viser krigstraumene fra Vietnamkrigen ble en stor internasjonal sak da Aftenposten brukte hele forsiden på å si til facebook at avisa ikke kom til å fjerne bildet de hadde delt. Da fulgte avisen opp med en egen sak bare om reaksjonene til de internasjonale mediene som omtalte saken.

Hvorfor er det mye mindre oppstuss nå, når hele det hemmelige regelverket til facebook kommer for en dag?