Den litt naive barnetroen og «tradisjonskristendommen» de sannsynligvis tenker på, er imidlertid milevis unna realitetene om vår kristne kulturarv fra ikke så alt for lenge siden. Mens vikingene gjerne løste tvister på de årlige tingene med bøter som straff, med «utlegd» (fredlysning) som den alvorligste straffen, ble det langt mer brutale metoder da kirkas menn kom til makta utover middelalderen.

På ferie på Island i fjor lærte jeg at islendingene lenge motsatte seg de nye lovene kirka innførte gjennom kongen, men til slutt måtte gi etter. På det gamle tingstedet Thingvellir ble offentlig avstraffelse innført av kirka. Døden ved drukning var forbeholdt kvinner, som hadde vært utro eller drept sine barn, tyver ble hengt, mordere og utro menn ble halshugget og hekser og trollmenn ble brent på bålet.

Siri Pedersdatter Kammens halshugging på Hoøya i Stjørnfjorden i 1767, som ble omtalt i Adresseavisen den 14 og 15. august, utgjør også en brutal påminnelse om vår kristne kulturarv, for kun 250 år siden. Et barn født utenfor ekteskap var stor synd og skam, og selvfølgelig straffbart, gjennom det grepet kirka hadde fått på samfunnet.

Først i 1812 ble loven, som straffet ugifte foreldre med bot og offentlig skrifte i kirka for barn født utenfor ekteskap, fjernet. Denne loven fra 1617 gjaldt både ugifte mødre og fedre. I praksis rammet den likevel særlig mødrene. I 1607, 150 år før barnedrapet i Stjørnfjorden, var det fastsatt i kirkeritualet at barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap ikke skulle døpes sammen. Det måtte skilles mellom ære og vanære sto det i kirkeritualet. Presten skulle formane den ugifte mora ved døpefonten at hun ikke forsømte barnet,» slik skjøger vanligvis gjorde». Vi kan bare spekulere i hvilke kvaler Siri Pedersdatter Kammen kan ha hatt da hun ble gravid utenfor ekteskapet og til slutt valgte å ta livet av sitt nyfødte barn…

Den humanistiske kulturarven har heldigvis gradvis erstattet den kristne kulturarven. Politikere har de siste par hundre årene stadig innskrenket kirkas makt, gjennom lovverk og politikk. Uten politikernes krav er det tvilsomt om kirka ville akseptert kvinnelige prester, homofile og lesbiske, eller barnefødsler utenfor ekteskap.

I en kronikk i Dagbladet 4. september tar Jens Brun-Pedersen, pressesjef Human-Etisk Forbund, et kritisk blikk på begrepet «den kristne kulturarven». Han viser til hva professor i kirkehistorie ved Det teologiske fakultet, Berge Furre skrev om kirkas innflytelse på samfunnet. I en artikkel fra 2002 tok Furre for seg mange områder der Den norske kirke har endret seg til tross for at Gud er «… Til evig tid den samme», som var artikkelens tittel. Her påpeker han at så sent som i 1863, midt under den amerikanske borgerkrigen, var det teologiske fakultet ikke i stand til å ta avstand fra slaveri. Forsvarerne av slaveriet viste blant annet til at Det nye testamentet omtalte slaveriet uten eksplisitt å nevne at det var forkastelig. Først noen år etter at Den amerikanske borgerkrigen ble avsluttet, var fakultetet i stand til å ta avstand fra slaveriet.

Da parlamentarismen ble innført i Norge i 1884 var også svært mange kristne motstandere av dette, de mente det nærmest var en kristenplikt «Å hevda Kongens absolutte veto i grunnlovssaker…».

Om samfunnet ikke hadde gitt etter for tidsånden, men i stedet lyttet til de kristne ville vi i Norge hatt:

  • Ei kirke som avviste demokratiet og stod fast på den absolutte kongemakt

  • Ei kirke som avviste tanken om sosial rettferd som «rene hedenskapen»

  • Ei kirke som forsvarte dødsstraff

  • Ei kirke som krevde at kvinnene skulle tie i forsamlinger

  • Ei kirke som aviste tanken om menneskerettigheter som «oppsetsighet» mot autoriteter.

Det vi trenger i årene fremover er derfor modige politikere som fortsetter å stå opp for de humanistiske verdiene. Den kristne kulturarven kan godt få seile sin egen sjø.

Tormod Overland

Nestleder Human-Etisk Forbund Sør-Trøndelag