En hustrig høstdag i 1941 kom 195 russiske krigsfanger i land på Uthaug. Ei helg i 2011 ble hendelsen markert av Kjeungen Kystlag som vandret i fangenes fotspor. Hvilken dato fangene kom er det ingen lenger som husker. Men en veit at det kom en kontingent russiske krigsfanger til Uthaug fiskerihavn med båt.

Som krøtter

Som kveg ble de gjett framover av sine tyske vakter. Jakob Hoff fra Uthaugsgården var nede på havna da fangene kom. Han varslet sønnen Johan om at noe var på gang. På bergpynten mellom havna og Uthaugsgården, sto Johan Lund Hoff med kameraet sitt og foreviget følget av fanger som kom gående langs Havnevegen på sin ferd mot Guldteigbrygga. Bildet er et av få fra okkupasjonstida som eksisterer av slike motiv. Tyskerne kunne slå hardt ned på slike forsøk på å forevige denne typen virksomhet. Negativet og kameraet finnes i samlingene på Uthaugsgården. Karen Lomundal Nilsen, seinere bosatt på Orkanger, var en av personene på bildet. Hun bekreftet i ettertid at Johan Lund Hoff sto oppe på berget.

Tapte år

Frihetslengsel

Ifølge boka til Pasjkurov førte imidlertid ikke dette til at frihetslengselen døde i fangene. Noen av dem prøvde igjen å flykte. Pasjkurov berget livet ved å melde seg til frivillig tjeneste for tyskerne i den såkalte Vlasov-armeen. Han havnet i tjeneste på Bjørnøya sammen med en norsk nazist som angivelig druknet i fylla. Pasjkurov lærte seg noen gloser polsk, og hevdet i avhør hardnakket at han var polakk. En norsk offiser gikk god for denne historien, og «polakken» fikk oppholde seg i Norge. Tidligere overvåkningssjef Asbjørn Bryn avslørte Pasjkurovs riktige identitet, men det medførte ingen represalier fra norske myndigheter. Så seint som i 1964 ble tidligere sovjetborgere gitt amnesti, og Pasjkurov kunne ta tilbake sitt eget navn.

Historiens vinder

Kald krig

Soleim understreket i sitt foredrag at synet på denne delen av historien i etterkrigstida har vært preget av holdninger som oppsto under kalde krigen. Mens landet var okkupert var det imidlertid slik at lokalbefolkninga rundt om i landet hadde sympati med russere og andre fanger.

Kaldkrigstankegangen påvirket også synet på minnesmerker og gravplasser der sovjetborgere lå. På den ene siden var offisielle representanter fra Sovjet mer interesserte i å observere og fotografere norske militæranlegg, enn å hedre borgere som falt for det som en gang var deres felles fiende. Men historikeren kom med flere eksempler på det som for mange kan virke som en lemfeldig og respektløs forvaltning av minnet, og etterlevningene til dem som ble drept i Norge under krigen.

Operasjon asfalt

Et resultat av norske myndigheters bestrebelser på å begrense sovjet-representantenes muligheter til å sanke sensitiv informasjon var å sentralisere gravene.

Alle de sovjetiske krigsfangene som døde under 2. verdenskrig i Nord-Norge, ble gravlagt på eller ved vanlige kirkegårder. Etter krigen ble det imidlertid bestemt at alle skulle flyttes og samles på en felles kirkegård på statens grunn på Tjøtta. Kirkegården ble innviet 8. juli 1953. Den består av en fellesgrav med levningene av 6725 døde og 826 enkeltgraver. Bare for noen år siden skal gravplaketter ha blitt fjernet av dem som da administrerte minnesmerket. Overføringen av gravene til Tjøtta ble kalt «Operasjon asfalt». Levningene av sovjetborgerne skal angivelig ha blitt fraktet i asfaltkledde sekker.

Komplisert

Soleim fortalte også litt om arbeidet med å sanke inn informasjon om fangene. Sovjet tok over fangekartotekene etter Tysklands fall. Mange av dem har påskrifter på russisk med kyrilliske bokstaver med oversettelser av noe av den tyske teksten som igjen er oversettelse av norske navn. Kortene lå lagret i sekker. Bitene med informasjon er møysommelig satt sammen for å danne et mer fullstendig bilde av hva som skjedde. Enkeltskjebner er tatt ut av massen og historien til enkeltindivider er brakt fram i lyset. Blant annet kunne historikeren fortelle om noen søstre som kom seg gjennom årene i fangenskap og kom tilbake til Sovjetunionen etter krigen.

Slavearbeidere

Etter okkupasjonen av deler av Sovjetunionen sommeren 1941, måtte tyskerne handtere enorme antall fanger fra de okkuperte territoriene. Om lag 100 000 av dem ble tvangssendt til Norge i årene fram til fredsslutningen i 1945. I løpet av de årene tilførte de Norge enorme verdier i form av nedlagt arbeid på norsk infrastruktur. Nordlandsbanen, riksvei 50 (E6) og tunneler ymse militære anlegg er den dag i dag merket av slavearbeidernes innsats.

Mishandling

150 000 mennesker arbeidet som slavearbeidere rundt om i landet. Soleim kunne fortelle at norske myndigheter lenge fryktet et økonomisk krav fra Sovjetunionen på grunn av arbeidet sovjetiske borgere hadde utført. Derfor fikk de laget et regnestykke som viste at en fanges innsats tilsvarte om lag en tjuendedel av en frisk arbeiders. Tyskerne sjøl regnet med at en slaves arbeid tilsvarte en halv arbeider. Russerfangenes inntog representerte for nordmenn et brutalt møte med tysk krigsfangepolitikk. Krigshverdag fra Østfronten, med mishandling og utsulting av krigsfanger, ble brakt hit.

En hustrig høstdag i 1941 kom 195 russiske krigsfanger i land på Uthaug.