Han er barnebarn av Fredrik Karlsen, som det knytter seg mange historier til. Det var nok delte meninger i Fosen om taterne, men stort sett ble de godt mottatt.
Nesten fullsatt
De fleste setene i auditoriet på Mølnargården var opptatt da Sturla Leth-Olsen kunne ønske ”Bussi” velkommen. Mandagsklubben har den senere tid arbeidet med å skaffe til veie mest mulig stoff om taterne, men mye gjenstår ennå. Han oppfordret forsamlingen sterkt om å fortelle det de vet om det omvandrende folket. Han håpet at det nå snart vil være slutt på at folk skammer seg over å tilhøre dem, og heller med stolthet fortelle det de vet.
Det ble en ”fortettet” stund med forteller og sanger ”Bussi”. Han har en særpreget, litt hes sangstemme og en dialekt som vi føler kjennetegner taterne. Helt fra start understreket han at tatere flest hadde det godt. Det har blitt for mye syt og klage de siste åra, og at det er synd i dem. Det stemmer ikke, mener ”Bussi” med tyngde.
Godt mottatt
De fleste tatere var ærlige hestefolk og med blant annet knivsliping som arbeid. De ble godt mottatt rundt om på gårdene og overnattet gjerne på låver eller naust, de sang og reparerte klokker. I Trøndelag var det fantastiske mennesker som senere har bekreftet at tatere flest var ærlige og redelige. Han presenterte seg selv i sangen ”Takk for at jeg er en vandrer”. Han vil ikke bytte med noen, og det frie livet passer ham så godt. Mora gikk omkring på golvet og sang for å få ungene til å sove. Det var så trygt og godt. I sangen ”Hør nå min pike med det gulbrune hår” beskriver han tilværelsen for en fattig tater, som ikke har annet å by jenta enn frihet og fuglesang.