Manusforfatter Hans Rotmo har laget en enkel og tydelig ramme rundt femte del av krigskomedien «Livet på Felgen». Handlingen i årets spel foregår i året 1944. Nazisten og NS-medlemmet Jakk Dolmens (Sigurd Hegstad) stesønn Trym (Kristian Larsen) skal til østfronten for å kjempe for tyskerne. I Råkvågen forbereder den hjemvendte frontkjemperen Martin Aschberg (Stian Berget) ham på farene som venter.
Det hele startet litt avventende og kjedelig. En del av poengene ble vel billige, og det må manusforfatter Rotmo ta på sin kappe. Replikker som «vi er i 1944, Kjærlighet på pinne er da ikke oppfunnet ennå» blir litt Brødrene Dal-humor anno 1979. Rotmo byr opp til dans med en enkel rammehistorie som er lett å følge. En hjemvendt frontkjemper som skal lære opp en lokal gutt til å bli en stridsdyktig kriger. Akkurat dette scenarioet burde det være fullt mulig å lage langt mer morsomheter ut av enn hva manusforfatteren har klart.
I episoden «Frontsoldaten» er det ikke kreative og artige replikker som løfter stykket, men situasjonene og karakterene. Det var svært befriende da nazisten Jakk Dolmen dukket opp på amfiscenen som gal mann. Her har Sigurd Hegstad gjort en svært god jobb, sikkert med god hjelp av instruktør og koreograf Anett Hjelkrem. Karakteren er morsom i seg selv, til tross for at antall replikker gjennom stykket kan telles på en hånd. Også teaterlagsleder Trond Sagmyr, som spiller sykkelreparatør og jøssing Marius Felgen, skal ha honnør for vitsescenen. Som sint mann som nærmest brøler ut en vits lyktes Sagmyr med å spille på kontrastene.
Når manusforfatteren heter Hans Rotmo er det lov å ha høye forventninger til sangtekstene. Dessverre kan det ikke være noen tvil om at Rotmo har skrevet langt bedre tekster tidligere. Det ble for mange lettvinte nødrim og en del av lyrikken bar preg av hastverk. De kreative, geniale og overraskende vendingene i Rotmos tekster var savnet. Sangprestasjonene var også variable, men Stian Berget utmerket seg positivt med en ren og kraftig sangstemme.
Den første halvtimen av «Frontsoldaten» var litt skuffende. Så smalt det, og siste del ble en eneste lang absurd reise i galskap. Nøkkelen er å lage humor av krigens alvor, tyskernes hovmod og kjente historiske skikkelser. Undertegnede har med ett unntak sett alle de fem episodene av «Livet på Felgen», men avslutningen på årets episode tok kaka. Aldri har Stjørna teaterlag gått så fullstendig bananas. Igjen var det ikke replikkene, men situasjonene og karakterene som gjorde det hele hysterisk morsomt.
Tyskernes disket opp en stor feiring av Trym før han skulle reise til fronten. Den lokale gutten ble hedret og hyllet med en såkalt komisk opera. Uten å røpe for mye så dukket svært kjente historiske personligheter fra øst og vest opp med Charlie Chaplin (Atle Sagli Hansen) som vanvittig hovmester. En genistrek av manusforfatter Rotmo, og glimrende utført av Stjørna teaterlag og instruktør Hjelkrem. Avslutningen på episoden er verd inngangsbillettene alene og vel så det. Den absurde avslutningen løftet stykket fra en treer til en femmer på terningen. Akkurat den scenen må være noe av det beste Stjørna teaterlag har levert, i hvert fall i føljetongen «Livet på Felgen».
Anmeldelsen er basert på onsdagens generalprøve