Nå er det like før julenissen banker på døra og spør de håpefulle små om de har vært snille i år. Vi som har sluttet å undre oss på om det virkelig er en ekte julenisse som står der, kan fundere rundt et like viktig og beslektet spørsmål: Hvor er det blitt av alle smånissene som folk hadde så mange opplevelser med før i tida?

LES OGSÅ:* Hesten nektet plent å gå et eneste skritt videre -Fosna-Folket* En grusom oppdagelse -Fosna-Folket* -Har du hørt om småkall-dronninga Guri Kunna? -Fosna-Folket

Når noe kommer bort for oss som vi er sikre på at vi hadde klart hvor lå, kan vi fortsatt til tider lire av oss at «det er vel småkallene som har tatt dem». I vår folketro har disse små menneskelignende skapningene med toppluer, hatt en sterk posisjon. Og de små kunne dukke opp i så mange anledninger. Det viser følgende historier fra Fosen.

Småkall på et gammelt julekort. Dette stammer også fra 1940-tallet.

«Sjå kolles gutan løye sæ!»

Vi begynner i Stallvika i Bjugn, i daværende Stjørna kommune, på slutten av 1800-tallet. En jente som vokste opp her, fortalte følgende om smånissene som hadde tilhold like utenfor heimen. Beretningen er ganske typisk, for smånissene bodde gjerne under en stein på tunet:

«3040 meter fra stua lå det en svær stein som var veldig innhul på den ene siden. Omkring denne steinen kunne vi i måneskinnskvelder se en mengde småkaller som sprang rundt på snøen.

Det så ut som de hadde sitt tilhold under steinen. Far sa ofte til oss:

«Kom hit unga, så ska' di få sjå kolles gutan løye sæ».

Da jeg kom heim igjen i 19-årsalderen, etter å ha vært borte og tjent noen år, var de borte. Vi så dem aldri senere.»

Sperret veien

Samme kilde som i foregående beretning, møtte en annen småkall da hun skulle gå for å besøke noe:

«Jeg skulle en tidlig morgen i sekstiden gå på besøk til en tante. Det var en times vei. Midtveis mellom gårdene Saga og Fissdal fikk jeg plutselig se en liten mann av størrelse som en sju års gammel guttunge omtrent 15 meter foran meg. Han sto midt i veien og hadde rød trøye og blå bukse. Hodeplagget var så rart at jeg ingen greie fikk på det. Den lille mannen hadde også hvitt skjegg, men var ellers frisk rød og hvit i ansiktet.

Like overfor veien hvor mannen viste seg, er et berg som kalles Smiberget, og der var det fullt av slike kaller, så folk. Her var en fin skibakke, men folk våget ikke å komme bakken for nær, for småkallene var ute og moret seg om kvelden, ble det fortalt.

Hu ja, jeg ble redd kallen, bråstanset og ble stående og se på han. Han sto også stille. Så forsto jeg hva det var og sprang av alle krefter. Da jeg kom til tanten min fortalte jeg hva jeg hadde sett. Hun sa:

«Du er ei tulle! Du skulle bare ha gått videre. Før du hadde nådd mannen hadde han nok kommet bort.»

Hørte lyden av treskoene

Småkallene kunne også dukke opp på sjøen. Det fikk en fevågmann erfare i 1901.

«Jeg var med et notbruk. Det var om høsten og vi lå i Verrafjorden. Vi hadde to notbåter og losjifartøy. En morgen i fire-fem-tiden hørte jeg at noen gikk på dekket. Lyden skrev seg fra en liten mann som kom gående bortover dekket og tok i døren til ruffen til mannskapslugaren, men gikk så videre. Jeg så mannen tydelig. Han var ikke over en meter høy. Han hadde blå tilknappet trøye, kaninskinnslue på hodet og tresko. Han forsvant på egen måte.

Samme dag som dette hendte, forlot vi Verrafjorden for å seile heim til Fevåg. På heimturen ble vi overfalt av en voldsom landvindsstorm, så det var på et hengende hår at vi skulle ha satt livet til. Vi berget oss da til slutt inn til Fevåg.»

Vel inne i fjæra kunne man også møte småfolket, kan en mann i Råkvåg berette om:

«Min far lå i ungdomsårene på drevet på høstkveldene. Når de i tretiden om morgenen kom i land og kastet dreggen i fjæra, hørte de småkallene springe i treskoene ned i fjæra så det hørtes ut som klikk-klakk, klikk-klakk bort gjennom fjæra.

«Ha dokker tu veien fer mæ!»

I Råkvågen kunne tettheten av småkallene være ganske ekstrem, skal vi tro følgende historie. En mann som drev med geiter i gammel tid hadde tunet fult av smånisser:

«Hver kveld geitbonden gikk til fjøset med lykten i hånden, var det så mange småkaller rundt omkring han, at han hadde et helt strev med å komme fram for dem. De var på størrelse med seks-sju år gamle guttunger. De hadde ymse farger på klærne og var svarte i ansiktet. Bonden lyste på dem med lykten og satte i:

«Ha dokker tu veien fer mæ!»

Da flyttet de seg litt til siden.»

Ble lempet på gulvet

Vi holder oss i Råkvåg, men forflytter oss i tid tilbake til rundt midten av 1850-tallet. En mann som het Johan som levde her på den tiden, brukte å ha en oppredd seng på loftet til bruk for småkallene. «En kveld prøvde en ungkar å legge seg i senga til småkallene. Da kom det en småkall og ga beskjed om at han måtte komme seg ut av senga. Ungkaren lystret ikke, med da tok småkallen og lempet han fram på gulvet.

En gang hadde Johan som vanlig båten sin liggende under bryggen. Da kom det en småkall til Johan og sa:

«No flør båten din full!»

Johan sto ikke opp første gangen, men da kom småkallen igjen og ga beskjed om det samme. Johan gikk da ned til brygga. Han kom i siste liten til å berge båten, for det var uvær og springflo om kvelden.»

Småkall på Halten

En mann som i 1898 rodde vinterfiske i Halten møtte en småkall også her.

«Vi bodde i ei rorbu som de kalte Varghiet på Fuglholmen. En kveld etter at vi hadde tent lampa i bua, skulle jeg gå ut en tur. Med det samme jeg lukket døren kom det en liten mann imot meg, så jeg uvilkårlig tok et skritt bakover for ikke å gå rett på han.

Noen av bukameratene la merke til at jeg for bakover og forsto at jeg så noe, men de så ikke mannen. Jeg så han bare en liten stund – så var han borte. Jeg var ute og kom inn igjen, men mannen så jeg ikke mer til. Jeg ble ikke det slag redd, men satte meg til å binde garn som om intet var hendt.»

Nissebitt ville ikke gro

I 1918 ble en kvinne bitt av en smånisse. Såret etter bittet ville nesten ikke gro ...

«Jeg var ute på arbeid for å tørke klippfisk. En morgen i sekstiden, straks før vi dro til klippfiskbergene, gikk jeg på naturens vegne bak en stein og satte meg med ryggen mot steinen. Rett som det var fikk jeg høre støy bak meg, og så kom det fram en liten kall; mindre enn en alen lang, i rasende fart og bet meg i armen.

Jeg sprang blødende inn i stua, hvor alle ble oppbrakt over det som hadde hendt.

I nærheten bodde en 70-års gammel «klok kone». Hun sa at det bor mange småfolk under den steinen.

«Du har pissa beint i munnen på han som bet deg!», sa hun.

Som legeråd fikk jeg av henne at jeg skulle ta «bjynn», maurpupper, fra en maurtue og drikke et avkok av dette i vann. Jeg gjorde som kona sa, men såret grodde ikke på flere måneder. Det kom også verk i det. Kona sa også at det ville gå slik med det. Arret etter bittet er omtrent halvannen tomme langt og en tomme bredt og ovalt.»

Kommer igjen?

Hvor er det så blitt av smånissene og småkallene? Noen mener de fortsatt lever, men at de i dag lever et mer tilbaketrukket liv. Andre tror de aldri har eksistert.

Uansett – i vår folketro lever de i beste velgående, og man skal vel ikke se helt bort fra at de en dag kan komme tilbake. Eller?