Den amerikanske sommeren er snart over, og det er kaldt i husene langs asfaltboulevarden. Her har utallige kjendisføtter travet rundt i stjernerus - og annen rus. På morgenen og kvelden, når sola ikke er fremme, sånn som nå, er det ikke mer enn ti grader. De luksuriøse husene er dårlig isolert, selv i rikmannsstrøket der skuespiller Jared Leto og Aerosmith-vokalist Steven Tyler bor. Rett oppe i gata holder countryartist Billy Ray Cyrus til.
Åfjordingen Karina Hanssen bor i rockevokalist Mick Jaggers gamle hus.
– Jeg var i et øyeblikk der jeg ikke visste om jeg skulle gi opp eller fortsette. Hadde jeg ikke skrevet den sangen den dagen, så er jeg usikker på hva som hadde skjedd. Jeg var så frustrert at jeg vurderte om jeg skulle kjøre bilen rett i veggen, sier Hanssen.
Onde sirkler
Hun snakker om øyeblikket som handler om sangen «Rebellion», én av låtene hun endelig har bestemt seg for å gi ut. Eller omvendt, om sangen som handler om øyeblikket. Hun gjør ofte det, snur om på ting. Det ene leder til det andre, som leder til det neste, helt til det første er glemt. Og så må hun begynne på nytt igjen. Story of her life.
– Hvor var vi? Det glemmer jeg alltid. Jeg tenker på tusen ting bestandig og får idéer hele tiden. Så begynner jeg å skrive en sang, og tenker på sceneantrekk og oppsett til neste konsert. Og så begynner jeg å skrive et manus til en musikkvideo. Og så blir det for mange tanker. Og alt bare kræsjer.
Hun forteller om et liv med mye motstand, og onde sirkler som hun har forsøkt å bryte ut av. Hun er ikke redd for å snakke om dem, men hun har redd for å snakke for mye om nedturene, sånn at historien hennes skal fremstå som olympiske leker i motgang. Det ønsker hun ikke.
– Jeg har slitt for å komme dit jeg er i dag. Jeg tror det gjør at jeg setter mer pris på det jeg har oppnådd. Det at jeg virkelig har jobbet for det, og dratt meg selv gjennom ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme meg gjennom. På den måten har jeg vist meg selv at jeg er sterkere enn jeg hadde trodd. Skulle jeg som 27-åring snakket til meg selv som 19-åring, ville jeg sagt «aldri gjør det, det kommer til å bli så vondt, og så mye slit.» Men når jeg snakker til meg selv i dag, som 27-åring til 27-åring, så ville jeg fortsatt sagt at «det var verdt det».
Den amerikanske drømmen
Drømmen, eller marerittet - når Karina forteller er det ikke alltid like lett å skille mellom de to nært beslektede begrepene - startet på Fosen for 27 år siden, nærmere bestemt i Årnes i Åfjord.
– Jeg hadde min første slåsskamp i barnehagen med en gutt på samme alder. Før de voksne rakk å komme til, beit jeg ham skikkelig hardt i fingeren. Jeg husker fortsatt at det smakte sand. Så ble jeg sendt i skammekroken.
Faren hennes er Fred Hanssen. Fiskemillionær, racerbilsjåfør og gal etter alt som er amerikansk, ifølge Karina. Farens lidenskap har merket henne.
– Jeg fikk min første gokart før jeg var sju år. Pappa hadde bygd et spesielt barnesete slik at jeg skulle nå ned til pedalene. Det var om og gjøre å komme seg så fort som mulig til den andre sida av gata, hvor bra sving man greide å ta og om man greide å spinne hele svingen. Hver dag var jeg ute og kjørte den gokarten for å få det til litt bedre hele tida.
– Man hører «gjør dette, så blir du superstjerne»
At hun er et konkurransemenneske er et understatement. Kanskje er det her hun sår de første amerikanske frøene hun senere skal høste. Grisekjøringen med gokarten kan naturligvis bare ende på ett vis.
– Kræsja ja, det var om å gjøre å snurre gokarten rundt så kjapt som mulig, så noen ganger traff jeg steinmuren i enden av veien. Men jeg ble lei etterhvert for jeg syntes ikke det gikk fort nok.
Farens drømmer stoppet ikke med amerikanske biler. Å drive en egen ranch i statene var en annen drøm: I en periode var det hest som var best, for Karina. Men ny hobby ga samme resultat.
– Lord var en dansk halvblodshingst. Jeg ramlet av og slo hodet på en stein, og havnet på sykehuset med kraftig hjernerystelse, nakkeskade og hukommelsestap.
Et karaktertrekk begynner å vise seg. Hun faller mye.
– Jeg var ute og red med Lord to dager etterpå - med nakkestøtte. Hesten måtte jo trimmes.
Det er symptomatisk for livet hennes. Ikke at hun kræsjer, men at hun reiser seg. For å prøve på nytt. For å gjøre det enda litt bedre.
– Her om dagen skulle jeg ha med meg søstera mi på en gruppetime på treningssenteret, og der var det en konkurranse. Med én gang det er konkurranse, så kjenner jeg at hjertet begynner å pumpe. Det står om liv, og jeg må vinne. Da sa jeg til henne at hun måtte finne noen andre å være på lag med enn meg; fordi jeg visste at jeg ikke kom til å vinne hvis vi var på lag. Det går ikke, jeg må vinne.
– Vant du?
– Jeg vant ja, visst gjorde jeg det.
Rebellion
Hun skrek seg til sin første tatovering da hun var femten år gammel. En tribal som hun angrer på, og som snart er borte.
– Det var sikkert en rebelsk greie. Jeg følte meg vel kul og mer voksen da; alle de store, kule kidsa hadde jo tatovering.
Siden har det blitt ytterligere ni. Én på foten hvor det står forgive us. En på fingeren hvor det står so what. Én på håndleddet hvor det står family. Én bak øret der det står faith. Ved høyre ribbein står det at the key to failure is trying to please everyone. På motsatt side; bilde av en pistol som skyter ut en diamant. På armen kan man lese success is the best revenge.
– Også har jeg noen ringer nedover armen og på fingeren. Tribal var kult den gangen, but now not so much.
Hun mikser ofte amerikansk slang med det fosenske «æg».
Nektet å gi opp, satser på det amerikanske markedet
Superstar
Hun er «hjemme» i Los Angeles nå. For å jobbe, samle idéer og forme tekster til låtutkast og - til slutt - ferdige sanger, som hun innerst inne frykter - selv om hun hele tiden forsøker å overbevise seg selv om det motsatte - at hun aldri kommer til å gi ut.
– Jeg føler jeg har kommet til et punkt der jeg vet at det jeg gjør er bra, og at jeg er bra nok til å være en kandidat blant alle andre som er der ute. Det er bare det at hodet mitt er så rotete. Det er liksom det som er resultatet av alt som har skjedd; i stedet for å si fuck it, kjøre på og gi det ut. Men når man har blitt strippet for selvtillit så blir man redd for alt - hele tiden. Det er det jeg forsøker å ta meg i, å ikke bry meg så mye og bare gjøre det. Så det er det jeg prøver på nå da.
Med det som har skjedd, mener hun for eksempel: At hun ble mobbet som liten fordi hun var så tynn. Avskjeden med det lille hjemstedet for å flytte til storbyen Trondheim. Elsk- og hatforholdet til musikken. Norgesturnéen med rockebandet TNT som ung voksen. Da hun ble oppdaget og flydd til showcaser og røde løpere i USA, som det nye store. Til Los Angeles. Der drømmer blir til virkelighet - og håp blir knust. Liksom.
– «Oh, my God, you’re a superstar, you’re a superstar,» sa de.
Det er sju år siden hun kom til Los Angeles for første gang. Sammen med andre håpefulle, naive, unge artister, med stjerner i øynene, drømmer i hodet og ekkoet av superlativer hamrende i begge ørene, hadde hun brukt egne penger på å kjøpe seg plass på en såkalt showcase. Kall det en audition der produsenter, managere og agenter - såkalte bransjefolk - inviteres for å kikke på nye funn og talenter. Unge potensielle superstjerner med verden for sine føtter.
Det er i hvert fall det de blir fortalt. Mange nordmenn har forsøkt seg. De fleste har mislykkes.
– Når man er 18-19 år og bransjefolk forteller deg at du er en superstjerne, så tenker man jo: «yes! endelig!». Det er jo der det starter.
På sju år er det én historie som stadig vender tilbake. Den onde sirkelen. Tomme løfter, dårlige råd fra dårlige folk, brutte avtaler, svik og utallige skuffelser. Det er en skjebne hun deler med mange.
Karina Hanssen lager video med legende
Perspektiv
– Det var ikke bare jeg som hadde den erfaringen. Jeg hører at nesten alle har opplevd det samme. Vi er unge og naive og vet ikke bedre. Vi hører på folk som sier hva man bør gjøre, og så gjør man jo bare det da. Det er det som er min story. Jeg har møtt så mange folk som har sagt hvordan det skal være, hva jeg skal gjøre og hva jeg ikke må gjøre. Man går seg helt vill og har ingen magefølelse lenger. Man mister sånn perspektivet på hvem man er og hva som er rett, fordi man har gått i så mange feller og har mistet seg sjøl til slutt.
Karina Hanssen hadde lyttet til så mange «gode råd» at hun hadde glemt det beste rådet av dem alle: Å lytte til seg selv.
– I stedet for å jobbe seg oppover på karrierestigen med å spille på små plasser, så skulle man sikte øverst og nå toppen med én gang. Da blir jo fallhøyden enorm. Jeg ser jo det nå, at det var det dummeste jeg kunne ha gjort.
– Det eneste jeg syns er artig med bransjen er å være i studio med bandet og stå på scenen og spille foran folk; det er kun det jeg liker. Jeg ble kastet rett inn i businessen, der kontrakter var sånn og sånn, og alt måtte på plass før man gjorde noe som hadde med musikk å gjøre. Det var så mange ledd hele tida. Først må man gjøre ferdig én ting, som skal times med det neste. Så kommer neste ledd. Så skjer det ikke noe der, eller det blir for seint, slik at man må starte på nytt. Så jeg føler jeg hele tiden har kommet til nivå 1, 2 og 3. Så har noe gått galt, og så må jeg starte på nytt igjen.
Det er da stemmene kommer.
– Jeg merker det for hver eneste sang jeg skriver at det blir enda skumlere, tanken på å gi ut noe. For da begynner jeg å tenke, at «kanskje er det ikke bra nok», «kommer folk til å like det?». Og da er det tryggere å sitte i den samme komfortsonen, fordi det føles trygt. Det er litt den angsten og redselen for å mislykkes som tar over. Så innser man at man mislykkes litt mer for hver gang. Man føler seg litt dårligere og får litt dårligere selvtillit for hver gang man feiler. Det blir enda vanskeligere å bestemme seg for at «nå bare gjør vi det.»
– Herregud! Det er det jeg gjør. Å starte på nytt. Hele tiden.
Snarveier
For den amerikanske drømmen lever fortsatt. Hun måtte bare finne ut hva som var den amerikanske løgnen først.
– Min erfaring her nede er at folk er veldig tosidig. Og sånne folk gidder jeg ikke bruke tid på lenger.
Hun har kvittet seg med flesteparten av dem nå. Hun holder sine nærmeste nærme, og jobber med færre folk enn før; folk hun kan stole på. Kontraktsmøter, bookinger, flybilletter, studio, konserter og advokater ordner hun med selv.
– Det var pappa som sa det til meg, at jeg måtte være med på alle kontraktsmøtene og prosessene, slik at jeg skulle forstå businessen bedre, og hvordan den fungerer. Det er jeg glad for i dag.
– De sa de ikke ville ha meg med på en fest, fordi jeg var ikke villig til å ligge med dem. Seriøst? Så jeg fikk ikke være med på grunn av det? Hvis det er sånn det skal fungere, da vil jeg ikke være med, da sitter jeg heller hjemme alene. Det er så mange syke ting. Jeg sier ikke at alle er sånn, men jeg føler ofte at jeg ikke er gal nok for denne bransjen. At jeg kanskje er for straight og kjedelig fordi jeg ikke gjør dét og dét. Men jeg er ikke villig til at det å lykkes skal gå på bekostning av det jeg tror på.
Det heter seg at den beste læremesteren er sin forrige feil. Karina Hanssen har lært mye på den måten.
– Det er mange som sier at jeg skulle gjort det og det. Men der og da visste jeg ikke bedre. Jeg hadde sikkert gjort akkurat de samme feilene om jeg hadde startet på nytt. Det er rart. Jeg føler at jeg har vært inne i en fem år lang depresjon. Jeg har gått gjennom mye rart, og har vært deppa og skuffa over meg selv. Men når jeg ser tilbake på det ville jeg ikke vært det foruten heller, på en rar måte. Etter hver smell har jeg fått enda litt mer lidenskap for musikken.
Inspirasjon
Hun tror at hardt arbeid er det som må til for å lykkes, og finner støtte og inspirasjon fra store stjerner som Lady Gaga og Katy Perry, som begge måtte gjennom årevis med motgang og prøvelser før de slo gjennom.
– Jeg har jo tenkt at dette skjer bare med meg, men mange jeg snakker med i bransjen sier at alle har den samme storyen. At alle fikk beskjed om at de ikke var bra nok, at det de gjorde dessverre ikke funka, og at låtene ble droppa av plateselskapene. Det eneste som skiller de som lykkes fra de som ikke fikk det til, var at de aldri ga opp. Man må bare tro på at det kan funke. Det er det jeg alltid tenker på, i stedet for å gi opp, for man vet aldri.
Det er snart ti år siden hun planla å gi ut sitt første album. Nå er planen å slippe tre EP-er i løpet av det neste året. Datoene er allerede bestemt, slik at hun ikke skal ha muligheten til å utsette det nok en gang.
– Nå skal jeg gi det ut! Etter at jeg kom til L.A. så skulle alt være så perfekt hele tiden. Enten det var bilder på Instagram eller Facebook; alt måtte være proft med lyssetting, og se sånn og sånn ut. Jeg måtte være fresh og opplagt, og det er jeg kanskje to prosent av tida. Jeg liker å bare gå i joggebukse og ikke bry meg så hardt. Hvis jeg skulle legge ut noe fikk jeg høre at vinkelen ikke var bra, at der så nesen litt rar ut. Når man hele tiden får høre sånne ting; at jeg ikke engang greier å legge ut bilder riktig, da blir det sånn. Det høres kanskje tåpelig ut, men man føler på presset om at alt skal være så perfekt.
Hun innser at hun har vanskelig for å velge den enkle snarveien, og at den vanskelige ruta er mer forlokkende fordi den er tryggere - og mer troverdig.
– Når jeg først får det til så er følelsen så bra at det er verdt alt slitet.
Vendepunktet
Morgen har blitt formiddag i Los Angeles. Den amerikanske drømmen lever side om side med den amerikanske løgnen. En ny arbeidsdag venter utenfor døren der en rockegud fra Rolling Stones en gang holdt hus. Nå er det en skinnbuksekledt rockerebell fra Åfjord som bor der.
– Jeg står opp mellom seks og sju hver dag, og trener før jeg drar til studio for å skrive.
Utenfor døra står Tyson og venter. En Dodge Challenger SRT 8. Monsteret har fire hjul, er kullsvart i huden og har bakhjulstrekk.
– Det er verdens beste bil. Jeg vet ikke hva som skjer når jeg setter meg inn i den bilen og setter bassen på max. Jeg blir glad, og føler jeg kan gjøre hva som helst. Bare hiv hva som helst på meg. Det er en fem, seks lyskryss fra Jagger-boligen til treningsstudioet.
Det hviner i dekkene og lukter svidd gummi når Tyson spinner av gårde ned bakkene fra Studio City, ned mot New Universal studios. Forbi Vivid entertainment, pornofilmprodusenten, og rockebula the Rainbow. Der hvor rockestjerne Lemmy Kilmister - fra Motörhead - satt hver dag, før han døde. Der pornostjerna Ron Jeremy pleier å stå.
Bakenden slipper litt på vei ned mot Burbank, men år med gokarttrening kommer godt med.
– Det er skummelt å kjøre hardt ut av kryssene hvis det har regnet, og det er mye olje på veien. Jeg har lært meg riktig tempo for å få opp adrenalinet, men uten at det er for farlig. Når jeg kommer frem til treningssenteret er jeg pumped up og ready to go.
Hun må kjøre den samme ruta hver dag. Hun må parkere på samme plass, og ankomme presis. Og til riktig tid, når det ikke er for mange folk, og ikke for få.
– OCD, sier hun.
Obsessive compulsive disorder, eller obsessiv-kompulsiv lidelse, som det heter på norsk
Rockerebellen
Det var bak rattet til Tyson idéen til «Rebellion» oppstod. Musikken hamret på anlegget, det var tett kø på motorveien og Karina Hanssen følte at hun ikke klarte mer.
– Det er en sang som handler om meg, og alle andre som er i en tilsvarende situasjon.
Hun omtaler perioden for én av de tyngste i hennes liv - et low point.
– Hadde jeg ikke skrevet den sangen den dagen, så er jeg usikker på om det hadde blitt noe mer. Sangen handler ikke om selvmord, men om at man ikke vet hva man skal gjøre for å komme seg videre.
– Det er min tekst og mine historier. Jeg greier ikke å skrive fiksjon. Det preger måten man fremfører det på. Man må føle det man gjør.
«Rebellion» er en av låtene som skal være med på én av de tre EP-ene. Hun tør nesten ikke tenke på det.