Den lokale dikteren Mathias August Lothe (1874–1959) fra Skjøra i Roan diktet blant annet om mange lokale hendelser. Etter hvert gikk han over til å dikte på nynorsk, men skrev også en del på dialekt. En av visene er «Barnet i brya».

Fant barnet i grisbrya

Det er en nokså grotesk historie om ungjenta, ennå ikke konfirmert, som blir utsatt for overgrep og i sin fortvilelse skjuler sin tilstand. Hun føder i grisehuset og legger barnet i grisbrya, en kasse der grisene får maten sin. Da tausa skal mate grisene, finner hun barnet uskadd. Tragedien blir ikke mindre da også jentas søster skal ha barn med samme mann! Denne Ola Lykke, som ble jentenes ulykke, hadde visst også andre barn i vente, og han hadde da giftet seg med et av sine andre ofre.

Mathias Lothe skriver ikke noe om visa har bakgrunn i virkelige hendelser. Men i forhold til det andre han dikter, er denne visa noe spesiell og grotesk: Trettenåringen som føder i dølgsmål og prøver å få grisene til å spise barnet. Derfor har jeg undersøkt litt om visa kunne ha sin bakgrunn. Og det har den.

Lisbet Margrete og Dina

I Joskjør i Roan, inne i Skjørafjorden, bodde det i siste halvdel av 1700-tallet en familie. Kona Anne Pedersdatter Bessaker (1725–1795) var gift to ganger. Til sammen ble det tolv barn. De to yngste, som hun hadde med sin andre ektemann Hans Hansen Tårnes, het Lisbet Margrete og Dina. Det er disse to jentene vi finner i visa, da under annet navn.

Det er Dina, f. 4. august 1771, som får barnet i grisehuset. Søstera Lisbet, som også venter barn, er fire år eldre. Det ser ut som Dina får barnet tidlig på året, kanskje et halvår før hun fyller 15 år i 1786. Lothe skriver tretten år i visa, men hun var vel ikke så langt unna da overgrepet skjedde. Barnefaren Ole Halvorsen Lykke skal være fra Trondheim, men skal på den tid ha oppholdt seg på Tårnes eller Tørhaug i Åfjord. Jentenes far var derfra, så det var vel en forbindelse.

Ble berget

Barnet som ble berget fra grisene fikk navnet Olava. Ho dør om høsten: «Ferr hausten den såmma fekk soga sin slutt, da banet frå brya jekk heim åt Gud». Lisbet fikk også ei jente, Helena.

Det ble rettssak i 1786 om disse barnefødslene. Jentene forklarte seg om at de «blev af ham forføret til Løsaktighet, hvortil han brugte adskillige listige Kneb, førend han kunde beskiæmme dem».

Fikk sju barn

Hvordan gikk det med Dina, som fikk ungdomstid skjemt av denne forføreren med det ufortjente navnet Lykke? Vi finner henne i Joskjøra i 1795, da er hun gift med Ole Pedersen Melhus. De er oppgitt som inderster, altså losjerende. I 1801 flytter de, da har de med seg tre barn. De dukker opp på Peders heimplass Ulstad i Beitstad.

Peder hadde blitt utnevnt til lensmann i Beitstad bare tjue år gammel i 1787. Derfor er det litt spesielt at han dukket opp som inderst i Joskjør i Roan en del år senere, da gift med dottera der med den tragiske bakgrunnen. De får sammen sju barn. Ole dør i Beistad i 1830, Dina seks år senere. Hun bodde da fremdeles på Ulstad.

Mathias Lothe brukte å skrive ned melodier med siffernoter og små tegn for noteverdiene.

Barnet i brya

Av Mathias A. Lothe

Hans Hansa hann ha sæ ei dåtter ong,Hans Hansa hann ha sæ ei dotter ong.Ho syntes at skamma vill bli fer tong-Å hå!Ho syntes at skamma vill bli fer tong.

Ho Maren va ong, bære trætten år,Å så vart’a skjæmt i sin ongdoms vår.

Ei søster va eiller, som foster bar,Å bægge to bonna ha såmma far.

Hain heit Ola Lykke, vaTrondhjemsgut,Som laindsveikja steilt i såmma sut.

Ho maren ho tænkt: Æg ska dølg de så,At engen det foster skav ætta tå.

Ferr så ha vi sjett at det titt vil gå:Ha, n føst gjort eit fall,vil det fleir føll på.

Ho Maren gjekk ut, det va oast natt,I deres svinhus ho inn sæg vatt.

Og litlbane la ho i brya ne,Å veinta at svina skoill eta de’.

Ho Susanna snakka åt tausa si:Sjå her – deinn du ska svina ji!

Å svinhusa låg der så nætt ibreidd;Da tausa kom dit, vart a’ mæsta reidd.

Fer svina hass Hans ført slik skrik og låt,Aldri ho hørt at dæm slik bar sæ åt!

Ho gløtta på døra å inni såg,Eit litiban, nyfødd, i brya låg.

Å bægge to svina dæm attme sto,Men bane va uskadd me kjøtt å blo’.

Om det va i brya te svinmat lagt,Så ha heinnes ængel der holli vakt!

Å tausa ho sprang inn så fort ho vann,Å varsli si matmor ka rart ho fann.

Dæm skynt sæ å heint a jølplaus nor,Ho Susanna sjøl va da vant som mor.

Å vaska å linna ho bar det inn,Ho Maren laut kjennas med våkjen sin.

Ho Malena kom å ein dag me sett,Æ trur dæm itj flirt,kanskje meir dæm gret.

Septuagesima åt kjerka dæm for,Å bonna vart krestna der frammi kor.

Hainn Lykke ha gått bort å gifta sæ da,Fer åffer å væl ti, hainn venteli ha!

Ho Maren vart konfermerthausten som kom.Å åra di seinar vi søng ittj om!

Fer hausten deinn såmma fekksåga sin slutt,Fer hausten deinn såmma fekksåga sin slutt,Da bane frå brya jekk heim åt Gud- Å hå!Da bane frå brya gjekk heim åt Gud.