Olaf Tømmerdal forble ungkar hele livet, men det forhindret han ikke i å besøke jentene i sin ungdom. Han var ut og «gjorde pusset» med dem, pleide han å si. Men da han var 24 år, sa han til dem at «no sprette hain itj bokslokk åt dæm meir.»

Olepetter Tasja

En lørdagskveld like før Den første verdenskrigen, var han ute på tur for å «gjøre pusset» med en bestemt jente. Med en «gangar» i hver fot, gikk han lystig i vei gjennom Langdalen og opp i Ytterbygda. På veien opp så han at det var lys fra ei parafinlampe i smia til smeden, en hederskar som gikk under navnet Olepetter Tasja.

Olaf stakk innom for en prat. Det var ennå litt for tidlig på kvelden for å liste seg inn på jenteloftet. Olepetter Tasja hadde laget ei skjevøks, men ved en feil hadde han laget den for en venstrehendt. Han som øksa var tiltenkt var høyrehendt, så han ville ikke ha den. Smeden bød fram øksa til Olaf, som han visste var venstrehendt. Han kjøpte den for en billig penge. Før han fortsatt ferden, tok de to seg en skål for handelen.

Senere da han kom seg opp på jenteloftet i svarte natta, lurte han øksa inn under senga. Deretter fikk han det som han ville under sitt nattlige besøk.

Gnistret under føttene

Klokka var nærmere tre om natta. Oktobernatta var beksvart, det var stille. Olaf nynna litt for seg selv i det han passerte gården Bjønnåsen. Herfra fortsetter grendeveien inn i tette granskogen. Han hadde imidlertid gått her mange ganger før og kjente ikke til redsel for mørket.

Like bortenfor grinda fornemmet han at det også gikk noen lenger framme langs veien. Han raslet litt med foten, men ingen reaksjon. Vesenet der framfor ham gikk etter hvert mer og mer i veien for ham. Olaf følte at han ikke kom forbi. Enkelte ganger syntes det også som om det gnistret under føttene til vedkommende. Nå kjente han at frosten bredte seg langs ryggraden. Dette begynte å bli skummelt.

Øksa lyste opp

Ute i Porkhuskleivan måtte han nesten stoppe opp for vesenet. De store grantrærne klemte seg liksom sammen over veien, og det raslet så vidt i småkvist som ramlet ned gjennom trærne. Fingrene holdt hardt om økseskaftet. Olaf forsøkte enda en gang å komme forbi han som gikk framom, men det nyttet ikke.

Da tok sinnet Olaf Tømmerdal, og når det tiltok, var han både nådeløs og høymælt. «Har du dæ itj oinna mæ din dævel, så høgg æ øksa i dæ!», ropte Olaf.

I fullt sinne dro han til skyggen med øksa. Der og da fikk Olaf et minne for livet. Øksa lyste opp rødglødende i eggen, og en eldmørje sto som en statue framfor ham, før ilden liksom forsvant i bakken. Da han gjenvant gangsynet var den som hadde gått framfor ham på veien borte.

Olaf småsprang heimover, en opplevelse rikere.

Forsvant

Øksa til Olaf Tømmerdal ble berømt. Den ble mye brukt på gården, og ble aldri kvesset. Likevel var den skarp som et barberblad. Slik forble øksa selv om den traff en spiker.

Olaf døde i 1967. Fra den dagen av ble øksa fullstendig ubrukbar. Eggen var blitt som av bløtt jern, og fikk hakk etter den minste berøring. Øksa forsvant i en brann noen år seinere.

Folkelige omgåelse

Vi kan legge til at Gammel-Erik, også skrevet blant annet Gamle-Erik, er en av de folkelige omgåelser av navnet på «den onde» eller djevelen. I Bibelen brukes navnet Satan eller Shaitan, «mørkets fyrste» og annet, i folkediktningen omtalt som fanden, hinmannen og annet. Dette ifølge Wikipedia.

Å bruke det rette navnet på en demon, en trussel eller fare kunne ifølge folketroen virke som en påkallelse av onde krefter, og slike navn ble derfor unngått eller erstattet med nøytrale ord og mer spøkefulle eufemismer. Også uvær og rovdyr ble derfor ofte omtalt indirekte eller med forskjønnende kallenavn.

Den norsk-danske 1700-tallsforfatteren Ludvig Holberg omtaler djevelen som «Gammel Erick, Hersker over Blocksbierg, Heckenfield, Lyderhorn.» Betegnelsen Gammel-Erik er en del brukt i folkeeventyr.