Sommer, sol og ferietid til tross: Når jeg møter ordføreren en ettermiddag i slutten av juli, skjer det på kontoret hans på rådhuset på Brekstad. Han gir meg en kopp kaffe, og innrømmer at det også for hans del går temmelig mange kopper i løpet av en dag.

Hytta venter

Noe særlig med ferie har det ikke blitt på Myrvold, bare litt tid til noen huslige prosjekter, og ei uke på fotballcup med dattera. Men nå når finværet kommer, håper han å få tatt ei uke på hytta. Den er bygd i 1982, og ligger på Monsøya, ute i Bispøyan mellom Hitra og Frøya. -Det er bare når jeg er der ute at jeg en sjelden gang kan legge fra meg mobilen, sier Myrvold.

-Far min tok av seg klokka når han var der. At jeg får vært der ute mye mindre enn hva jeg skulle ønske, er min dårligste samvittighet både i forhold til meg selv og familien.

Han har mye å fortelle om det som har vært ferieparadiset helt siden barndommen. -Da jeg var ung var det bare én telefonkiosk ute i øygruppa. Strøm og vann ble lagt inn litt etter hvert. Nå er det gjort flere utbedringer, men fremdeles syns jeg det er greit å holde det i en enkel form. Uten internett og med bare to kanaler på TV-en, syns vel ungene at det er som å komme tilbake til steinalderen. De må sysselsettes mer enn vi hadde behov for den gangen, vi var nok litt mer selvdrevne da. Nå blir jo mor mi bekymret hvis jeg legger bort mobilen i bare en liten stund, så hun ikke får tak i meg.

Skolelys

Tom Myrvold prater trøndersk, men på et noe udefinerbart vis. -Det er vel det vi kaller NATO-dialekt, sier han spøkefullt.

Når man jobber i Forsvaret, blir det gjerne så man bor litt rundt omkring. Men Myrvold kommer egentlig fra Trondheim, han bodde der til han begynte på skolen. Deretter flyttet den lille familien til Hundhammern i Malvik kommune.

Myrvold er enebarn. -Det er vel lett å tenke at man da blir litt bortskjemt. Jeg hadde en trygg oppvekst. Men jeg tror ikke at jeg ble skjemt bort. Tvert imot hadde foreldrene mine en forventning om at man skulle stå på og jobbe for det man vil oppnå. Far min drev bensinstasjon, og der var jeg tidlig med som en medhjelper. Jeg lærte mange forskjellige praktiske ferdigheter, men enda viktigere var det med å tjene sine egne penger, være selvstendig.

Noen guttestreker kunne det bli, innrømmer Myrvold. -Da jeg gikk på Hommelvik ungdomsskole, tok vi buss og tog til skolen. Dørene på toget kunne åpnes i fart, så det er klart at det bød på mange muligheter, ler han.

-Jeg var aktiv sosialt. Men jeg var så heldig at jeg også fikk med meg det som foregikk på tavla. Det var nok noen av kameratene mine som irriterte seg over at jeg forstyrret dem, for å si det sånn.

Best med ball

Mens turn, friidrett, ski og fotball dominerte fritida i de yngste årene hans, ble det etter hvert mer og mer håndball det gikk i. Da tiden var inne for å begynne på videregående, og mange søkte seg inn mot byen, så Myrvold heller i den andre retningen: På Malvik videregående skole hadde de egen håndballinje, der stjernespilleren Mia Hermansson Högdahl og mannen Arne Högdahl var blant medarbeiderne.

-Det var ikke sånn at jeg hadde planer om å bli profesjonell håndballspiller. Den gangen var det vel knapt noen idrett man kunne leve av i Norge bortsett fra fotballen. Jeg tenkte på hva jeg hadde lyst til. Den kompetansen og det miljøet som fantes på håndballinja på Malvik, var veldig viktig for meg.

Fra han var 14 år, trente han med seniorlaget til Malvik. -I tillegg til å være veldig gode på den faglige biten, tok de godt vare på meg. Jeg husker ennå mange av bataljene fra den gangen, ikke minst mot lagene fra Fosen. Bjugn var jo for eksempel det helt store. Da jeg senere kom til Fosen, møtte jeg igjen mange helter fra den gangen: Hoen-brødrene, Tore Harsvik og Løge Hagen, for eksempel, var jo storheter det var artig å treffe igjen.

Myrvold kom inn i herrehåndballen på Ørlandet da klubben nylig hadde rykket opp i 2. divisjon. Han syns det er sterkt av en såpass liten klubb å greie å holde seg i 2. divisjon. Selv var han med og spilte senest forrige sesong, men samtidig har han en tanke om å prøve å ta litt mindre plass, og overlate mer av spilletida til yngre generasjoner.

-Dessverre er det slik at vi har på mange fra 30-åra og opp mot min alder innen håndballen her ute, og vi har også mange av de aller yngste med. Men midtsjiktet mangler.

Inn i Forsvaret

Det er trygt å si at Myrvold holder seg i form, som seg hør og bør for en idrettsutøver – og ikke minst for en representant for det norske forsvaret. For det er jo der Myrvold har hatt sin yrkeskarriere.

-Da jeg var liten ville jeg bli politi, ingeniør eller veterinær. Mor mi mente derimot at jeg burde bli lege, for jeg hadde jo gode karakterer, og for øvrig hadde far min sukkersyke, noe hun mente jeg kunne forske på.

At det ble Forsvaret, var visstnok ganske tilfeldig. Under sesjonen var det en offiser som spurte Myrvold om han kunne være interessert i befalsutdanning. Uten å tenke noe videre over det, krysset Myrvold av for dette i et skjema. Da han så etter hvert ble innkalt, ble han lettere overrasket da han skjønte at han skulle ta befalsutdanning.

-Det er klart at dette var en utdannelse med et prestasjonspress. Men jeg har aldri sett negativt på det å bli stilt krav til. Jeg lærte utrolig mye om meg selv i denne perioden.

Etter pliktåret, som Myrvold avtjente i Hans Majestet Kongens Garde, hadde han fått skoleplass på NTH. Men så ringte en mann fra Forsvaret med til tilbud om jobb i Infanteriregiment 13 på Steinkjersannan.

Dermed var hans livs terning kastet, som det heter.

Trebarnsfar

På Steinkjer møtte han Marit, som etter hvert skulle bli kona hans. De gikk fra hverandre i fjor sommer. Men sammen har de tre barn, Markus, Marlene og Mathilde, nå henholdsvis 19, 13 og 9 år gamle. -Vi kan vel si at det har blitt 15 år med bleieskift, spøker Myrvold.

-Mange ønsker å planlegge det så de får tre barn på kjappen. For oss var ikke det aktuelt. Vi fikk barn når det passet best for oss.

Innimellom kronologien i livshistorien hans, kommer vi stadig inn på større spørsmål, særlig forskjellene mellom vår tid og årene da Myrvold vokste opp. Det blir åpenbart at Myrvold som karrieremann, men ikke minst som far, har et veldig bevisst forhold til de verdiene som har formet ham i livet.

-Det er nok trygt å si at forholdet mellom rettigheter og plikter er annerledes hos barn og unge i dag, enn det egentlig alltid har vært før. Det er et veldig fokus på rettigheter. Nå vet jeg for så vidt at man skal være forsiktig med å bruke egne erfaringer fra tidligere tider til å vurdere forhold i nåtid og fremtid, for det er mye som forandrer seg. Men jeg er opptatt av å formidle til mine barn at man må ha plikter også. Det må stilles krav. For det er slik som i sangen fra Vømmøl spellmannslag, «det e itjnå som kjem tå sæ sjøl».

Denne holdningen synes å ha vært en drivkraft for Myrvold, ikke minst i karrieren i Forsvaret: -Jeg har ikke vært redd for å ta ansvar. Tvert imot tror jeg at jeg kan snakke om en ansvarsglede. Jeg liker å ta ansvar, liker å ha ansvar. Det er best slik, for da har man kun seg selv å skylde på, og trenger ikke å bebreide andre.

En dynamisk del av Forsvaret

Ansvar fikk han saktens. Rett etter den første gulfkrigen valgte han seg inn på Luftkrigsskolen, og Luftforsvaret skulle siden bli værende hans domene.

-I kamp mot Saddam Hussein hadde luftmakten vist sin strategiske berettigelse. Den norske hæren var på dette tidspunktet stor og noe umoderne. Man brukte den gamle Ludvig-sekken, for å si det sånn, og deler av utstyret hadde tilhørt tyskerne eller var rester Marshall-hjelpen. Da jeg var i Hans Majestet Kongens Garde fikk jeg oppleve en meget tradisjonell og institusjonspreget del av Forsvaret. Jeg har ikke angret på at jeg valgte det moderne og mer dynamiske Luftforsvaret.

Mer spesifikt har utdannelsen hans gått på logistikk, det å forvalte både utstyr og mannskaper. Skolegangen foregikk i første rekke i Trondheim og i Stavern, men siden den gangen har han vært mange ganger tilbake på skolebenken, noe som er vanlig etter som offiserer stiger i gradene.

-Utdanningssystemet innen Forsvaret har selvsagt forandret seg siden den gangen. Men generelt vil jeg si at denne vekselvirkningen mellom arbeidspraksis og faglig påfyll er en veldig styrke. Kompetanse er ferskvare. Samtidig er det godt rent menneskelig, det å kunne trekke seg tilbake og ha fokus på egen kompetanse, og deretter ha mer driv når man faktisk er ute og jobber. Flere akademiske grader, herunder sivil bachelor og mastergrad, har det også blitt tid til underveis.

Én del av sin mangeårige tjeneste hadde Myrvold i luftverngruppa i Bardufoss. Han forteller med munterhet om snørekorden i 1997, med 2,73 meter snø i slutten av april. -Da utepilssesongen etter hvert var godt i gang i sør, var det knapt nok mulig å se 17. mai-toget for all snøen.

-Men det var ei kjempeflott tid både yrkesmessig og kollegialt. Mange av dem jeg ble kjent med der oppe, er jo på Ørlandet den dag i dag.

I Bardufoss fikk Myrvold dessuten tid til å dyrke sin store lidenskap for hund. Han hadde en schäfer som han utviklet til en godkjent redningshund, gjennom veldig aktiv trening og mange spennende oppdrag. -Jeg har ikke hund i dag. Men det er fordi jeg syns man skal ha et aktivt forhold til hunden. Man bør ikke kjøpe hund bare fordi ungene tilfeldigvis ønsker seg det. Min filosofi er at en hund må få brukt av seg selv så mye som mulig.

Da tårnene falt

Myrvold var også innom Kjevik, før han i 2001 ble sjef for administrasjonsskvadronen på Ørlandet. -Det var jo spennende tider. Basen på Ørlandet var på dødslista, foreslått nedlagt. Samtidig var det høy aktivitet, med blant annet store NATO-flyøvelser i 2001 og 2003. Jeg husker 11. september 2001 meget godt, da vi hadde NATO Air Meet på Ørlandet, og fikk nyheten om at et fly hadde havnet i et av tvillingtårnene i New York. Vi trodde først at det var en ulykke med et småfly eller lignende. Jeg husker ansiktsuttrykkene til amerikanerne da de så hva det egentlig dreide seg om. Lite ante jeg at jeg et par år senere skulle få se både Pentagon og ruinene i New York på nært hold i embeds medfør.

Terroraksjonen som forandret hele verdenssituasjonen, fikk direkte innvirkning på Myrvolds karriere. Han var en periode i Manas i Kirgisistan, en base som ble brukt som et utgangspunkt for aksjonene mot Taliban i Afghanistan.

Lenger ut på 2000-tallet skulle det bli flere turer inn i selve Afghanistan, og det i en tid da også det norske forsvaret mistet soldater der.

-Vi tok imot skadde, og jeg skal innrømme at det var krevende både fysisk og psykisk. Det var sterke inntrykk. Frykt har jeg likevel ikke følt på. Jeg har hatt fokus på jobben, på sikkerheten. Men det å være borte hjemmefra kunne mange ganger være vanskelig. Jeg opplevde denne delen av karrieren min som krevende, men samtidig veldig meningsfull.

For Forsvaret som helhet har det vært voldsomt omkalfatrende tider, mener Myrvold. -Det har vel skjedd mer i Forsvaret de siste 20 årene enn det gjorde på de 100 årene før. Man har gått fra defensiv til offensiv tenkning. Men jeg vil fremheve at dette ikke er en agenda som Forsvaret selv har lagt opp. Forsvaret er et redskap for politikerne. Det er de som bestemmer.

Møte med Amerika

Tidlig på 2000-tallet ble det også et flerårig opphold i Washington DC, der Myrvold jobbet ved den norske ambassaden. Som assisterende hær- og marineattaché var han diplomat, formelt under utenrikstjenesten, og hadde som oppgave å være et bindeledd mellom det norske og det amerikanske forsvaret. Blant annet var han flere ganger i uka i Pentagon, og deltok ellers på mange offisielle mottakelser og liknende alvorlige seanser. Mye handlet om å et etablere et kontaktnett, og så ble det veldig mye reising.

Familien var med, og Markus på fem år gikk rett inn i amerikansk «kindergarten», som kan sammenlignes med førskole. -Han kunne ikke et ord engelsk, men det var forbløffende å se hvor fort han tok det. Etter ett år var han «native speaking». Jeg vil si vi hadde et positivt møte med det amerikanske skolesystemet. Det var i det hele tatt ei veldig interessant tid.

Huset på Ørlandet var i mellomtiden utleid. At familien reiste tilbake i 2005, skyldtes i stor grad at Myrvolds far uventet døde. -Jeg følte jeg burde stille opp for mora mi. Siden jeg ikke har søsken, opplevdes det som ekstra viktig. Det ble vanskelig å bo i USA. På Ørlandet var vi mye nærmere henne.

En tragedie

Også en annen trist hendelse ligger langt fremme i minnet hos Tom Myrvold: Det var ulykken på Kebnekaise i 2012, da et fly fra Luftforsvarets 335-skvadron krasjet inn i fjellveggen, og alle de fem norske offiserene om bord mistet livet. Flyet var på vei fra Evenes flystasjon til Kiruna.

Ulykken skjedde under vinterøvelsen Cold Response, der Myrvold var direkte involvert i operasjonssenteret. -Meldingen kom om at flyet var forsvunnet. Vi var i kontakt med tårnet i Kiruna, dit flyet aldri nådde frem, og så måtte vi trykke på alarmknappen.

Forholdene i fjellet var meget vanskelige, med dårlig sikt som vanskeliggjorde letearbeidet. De første vrakdelene ble funnet dagen etter, og ytterligere funn gjorde det snart klart at man ikke kunne forvente å finne overlevende.

-Det var nære venner som mistet livet, og det er klart at dette gjorde noe med oss som opplevde det på nært hold. Vi måtte være profesjonelle, samtidig som vi selvsagt var sterkt berørt av det. Det å være forberedt gjør at du kan klare håndtere også en slik situasjon. Men det har preget meg sterkt, og er noe jeg aldri vil glemme.

Inn i lokalpolitikken

Politikk har vi blitt enige om ikke å snakke så mye om i dette portrettintervjuet. Men når man har gått grundig inn på forsvarskarrieren, blir det også naturlig å spørre seg hvordan en oberstløytnant havner i lokalpolitikken. Myrvold ble valgt inn i kommunestyret i Ørland i 2011.

-Det handler vel mye om den før nevnte ansvarsgleden. Jeg er lett å spørre, og finner det vanskelig å si nei, enten det nå dreier seg om en FAU-rolle på barnas skole eller et treneroppdrag i ballklubben, eller altså det å stå på en liste til kommunevalget. Jeg var vel litt forundret over en del ting som foregikk i styre og stell her i lokalsamfunnet, og sa at jeg alltids kunne stå på lista. Men jeg var langt nede på papiret, og ble temmelig overrasket da jeg var ute på reise, og noen plutselig ringte og gratulerte meg med plass i kommunestyret. Det ble jo lærerikt. Men ikke bare det, jeg følte at vi hadde noe å bidra med også.

At det ble partiet Høyre, kommer ikke av sterke ideologiske overbevisninger, skal man tro Myrvold. -Det kunne sikkert blitt et par andre partier også. For meg har det handlet om bo- og blilyst i Ørland kommune. Men etter tre tiår med rødgrønt lokalstyre, syns jeg vel kanskje at mye var litt vel «satt», litt for opplest og vedtatt, her i kommunen.

I livsfare

Ordfører hadde han heller ikke tenkt han skulle bli, men ett år før valget i 2015 ble han likevel nominert. -Det var interessant å jobbe frem mot valget. Men da jeg nå hadde kone og tre barn, jobbet som stabssjef ved Luftkrigsskolen og måtte pendle til og fra Trondheim, og på toppen av det hele var aktiv håndballspiller og trener for både fotball- og håndballag, er det trygt å si at jeg var rammet av tidsklemma.

I vinterferien 2015 skjedde en hendelse som kunne ha satt en brå stopper for alt: Myrvold var hjemme alene da tykktarmen hans sprakk. Han ringte til legevakta, men greide ikke å gjøre seg forstått. Han lå bevisstløs hjemme på badegolvet hele natten, før han selv greide å komme seg av gårde i bilen og få hjelp.

- Jeg husker jeg tenkte på barna mine, og at jeg bare måtte unngå å legge meg ned igjen. På sykehuset ble jeg diagnostisert med full bukhinnebetennelse, og ble akutt operert. Det er det tøffeste jeg har vært med på både fysisk og psykisk, og jeg tror jeg kan si med sikkerhet at jeg ikke hadde vært i live i dag om jeg ikke hadde vært i så god fysisk form. Den første operasjonen var tøff, jeg våknet opp med utlagt tarm og husket lite. Så måtte jeg reopereres i juni, rett og slett åpnes opp som en gris.

-Hvordan jeg kom meg gjennom valgkampen den sommeren, fatter jeg rett og slett ikke. Men få visste egentlig hva jeg hadde vært igjennom, jeg bøyde hodet og var fast bestemt på å kjempe meg tilbake til hverdagen. Det klarte jeg heldigvis, og fysikken er nå så bra som aldri før.

Ordfører i en brytningstid

Høyre gjorde et brakvalg i Ørland kommune. -Jeg gikk med skrekkblandet fryd inn i ordførerrollen. Det er en jobb der det forventes at du kan alt, men så fins det ingen ordførerskole man kan gå på i forkant. Når det er sagt, syns jeg vi har klart oss veldig bra, og jeg er stolt av det vi har fått til. Det er en tid med krevende prosesser både knyttet til kampflybasevedtaket og kommunesammenslåingen. Vi har utfordringer. Men det er det man kan kalle voksesmerter, så det er positive utfordringer. Det har skjedd like mye på de to siste årene her på Ørlandet, som det gjorde på de 20 foregående.

Hva som skjer med ham som ordfører i fremtiden, er han ikke så opptatt av. -Det avhenger av hvordan den nye kommunen rigges, og hvilken tillit man får fra de nye listene. Lykkes vi med å skape en god, ny kommune, vil ingenting være bedre. Jeg setter det målet mye høyere enn mitt egen gjenvalg som person. Jeg har jo også en jobb å gå tilbake til i Forsvaret, om det ikke blir noe videre engasjement som ordfører.

Sårbarhet

Vi kan ikke la de siste ordene bli av politisk art. Så vi spør Myrvold hva han tenker om prioriteringene sine i livet. Har det kanskje vært for mye jobb, for mye av alt det ansvaret han liker så godt?

-Selvsagt har jeg tenkt på det. Ved et samlivsbrudd begynner man å lure på om man har prioritert tidsbruken sin feil. Det jeg kan si, er at flere opplevelser har vist meg hvor sårbart livet er, og hvor viktig familie og venner er. Kanskje har jeg blitt litt mer ydmyk, og bedre i stand til å se mennesker i utfordrende situasjoner? Jeg tror det selv.

-Ikke minst har jeg skjønt at man ikke skal utsette til i morgen, det man kan gjøre i dag.

Tom 7 mnd julen 1970.
Hjemmekos med Marlene (13) og Mathilde (9).
Stabsjef i Norwegian Aeromedical Detachment, Meyhmaneh 2011.
Sjefen for amerikansk sikkerhetstjeneste, General Keith Alexander og undertegnede i Pentagon.
Tom Myrvold med sin mor Aina Ruth Myrvold.
Fra seremoni i Pentagon som akkreditering som diplomat høsten 2003.
Ordfører på trommer under reformasjonsmarkering sommeren 2017 i Wittenberg, Tyskland.
Ung konfirmant 1984.