«Det er ikke noe museumsgreie vi lager», påpeker regissør Nils Gaup til Fosna-Folket.
Likevel er det Rissa og Lofoten i 1890 spelet skal ta oss tilbake til. Og jeg får litt følelsen av «gammeltida» når jeg sitter her denne onsdagskvelden i august. Det er noe lunt, men samtidig veldig åpent over scenen ved Prestelva på Stadsbygda. Det er skumring når showet starter og svart natt når det slutter. Lyssettingen gjør det særdeles vakkert.
Bildene
Nils Gaup snakker om å skape fine bilder for publikum. Og det er svært stemningsfullt. Lyskasterne som står bak trærne på den andre siden av elva, er prikken over i-en. Båtene, rekvisittene, klærne og ikke minst språket gir en følelse av en fortid som etter hvert har blitt ganske så fjern. Men Stadsbygda i august kan aldri bli Lofoten i februar. Det sier seg selv. Likevel føler jeg på en måte at jeg er der.
Blodslitet
Kulden og det umenneskelige blodslitet som kommer så godt frem i boka, får jeg imidlertid ikke følelsen av når jeg ser årets utgave. Det er kanskje ikke meningen heller. Men om det er én ting som virkelig griper meg med Johan Bojers roman, så er det nettopp frost, blod og svette. De seiler i dagevis, ja opptil ti dager i åpen båt i januarkulda for å komme dit. I båten står de stille time på time i frosten. Føttene sovner i sjøstøvlene som er fylt med isvann. Iskald sjøsprøyt piskes mot ansiktet.
Da de endelig kommer fram etter å ha seilt over den beinharde Vestfjorden, står ikke akkurat et hotellrom med dobbeltseng og venter. Neida. Ei rorbu med gjennomtrekk og halvfull av snø. Neglebitt var ikke oppfunnet. Frost var normalen, varme var julaften. Smerteterskelen hos disse fiskerne var utvilsomt på en helt annen planet enn hos mennesker i dagens samfunn. Og for noen arbeidsdager. Når fisken endelig kom. Da måtte de stå på dag og natt. Utnytte mulighetene best mulig. Sette garn, få fisken på land, så gjøre den opp. Selge den. Så bar det rett ut igjen. Slik gikk det fra januar og til begynnelsen på april. Selvfølgelig var det roligere perioder også. Det kunne gå litt i rykk og napp hvorvidt det var mye fisk å få. Og det verste var selvfølgelig da fisket slo helt feil.
Fjernt
Dette samfunnet og blodslitet er fjernt. Derfor har vi så fryktelig godt av å bli minnet på det. Dette er mer enn grunn nok til å ta turen til Stadsbygda for å se «Den siste viking». Her sitter vi og lurer på hvilken film på Netflix vi skal se i den varme, fine stua vår i kveld. Elezeus Hylla i ødemarka inne i Trollfjorden i et provisorisk telt lurte på om han noen gang skulle få varmen i kroppen igjen.
Konemishandler
I årets utgave av «Den siste viking» blir vi godt kjent med de ulike karakterene. Det er forestillingens store styrke. Og de er interessante typer. Spesielt Nils Henrik Hoff spiller godt som konemishandleren Elezeus Hylla. Trønderdialekta sitter også. Der er det lite å sette fingeren på. Elezeus er også mer enn en voldelig ektemann. Det finnes en slags forklaring, og karakteren er interessant. Jakob er vanskeligere å definere. Han «pinadø med litjfoten».
Einstøingen, gammelungkaren som bor i båten sin i fjæra. Helge Jordal klarer å gjøre ham til en litt mystisk skikkelse. Og det var kanskje det han var. Dialekta er et merkelig sammensurium. Det høres mest bergensk ut, men med nordlandske endinger. I Bojers roman står det aldri hvor Jakob kom fra. Han skildres som en rotløs skikkelse. Jordal utstråler trygghet og autoritet på scenen. Det er hans stemme som er en slags rød tråd i storyen. Han er en god forteller, men tidvis er det utfordrende å fange alle ordene. Jordal vinner imidlertid mye på sjarm og humor.
Rundbrenner
Jeg kårer Pål Hasselvold til stykkets morsomste. Han er fresk. Hasselvold spiller Kaneles Gomon. Den likeglade rundbrenneren. Jeg leste «Den siste viking» like før jeg dro på generalprøven, og Kaneles var cirka slik jeg hadde sett ham for meg. Hasselvold tar med Johan Bojers originale karakter til teaterscenen.
Treffsikker
Kristoffer Sagmo Aalberg er treffsikker som Kristaver Myran. Småbrukeren fra Rissa som kjøper seg egen båt på auksjon, blir høvedsmann og hyrer mannskapet. Det er ham historien bygger seg opp rundt. Eldstesønnen Lars, spilt av Kenneth Engen, er med til Lofoten for første gang. Hjemme venter kona Marja og de andre barna.
Mari Haugen Smistad leverer gripende scener som den noe nervøse kona Marja. Og hun synger vakkert. Henning Sommerro har komponert flere låter til årets oppsetning. De bidrar til å sette stemningen. Joakim Okkels og Øivind Farmen på trekkspill farger også forestillingen med vakre toner. Det samme gjør Inger Johanne Hvitstein på fele og bratsj, for ikke å glemme koret. I forstillingen brukes også en del playbackmusikk. Og på de mest dramatiske scenene tåler vi definitivt mer lyd og trykk. Vi må få litt bakoversveis når vinterstormen herjer i Lofoten.
Rytmen
Når det er sagt, så er det dramatikk likevel. Lyssettingen, sjøsprøyten og de andre effektene i lofotstormen var imponerende selv da noe av teknikken sviktet på generalprøven. Og så er det alt jeg ikke tenker over. Det jeg ikke legger merke til fordi det ser så enkelt ut. Båtene som knirkefritt legger til og fra kai. Som seiler rundt i elva. Det flyter godt. Det gjør egentlig hele stykket. Rytmen er fin.
Amatører
Amatørskuespillerne fra Fosen imponerer. Stein Aage Nesdal er sikkerheten selv i rollen som Henrik Rabben, Even Vandbakk likeså som Arnt Åsan. Snekkarn som skulle prøve seg som lofotfisker. Helene Øvergård Elvebakken lykkes i å få frem den lille avstandsforelskelsen til lofotfiskeren Lars. Isak Kimo er treffsikker med sine replikker. Unggutten hadde lagt igjen generalprøvenervene hjemme. Om det i det hele tatt hadde vært noen der.
Slutten
Årets versjon starter med slutten. Det vil si, det er avslutningsscenen i Bojers roman som er startscenen i teateret. Det er ikke å finne opp kruttet, men det fungerer. For tilbakeblikket viser et samfunn i endring. Og da nærmer vi oss kjernen av hva dette handler om. 1890-årene var brytningstid mellom det tradisjonelle fisket som hadde eksistert i århundrer og det nye industrifisket. I Rissa og i svært mange andre kystbygder ble tradisjoner endret på kort tid. De døde ut. Det blodslitet og den faren våre forfedre måtte utsette seg for, fortjener å bli husket. For dem var det hverdagen. For oss er det litt utenkelig. Som Nils Gaup sa det til Fosna-Folket etter generalprøven:
- Vi ville ikke ha overlevd det.
Premieren på «Den siste viking» går av stabelen i kveld.