En jentunge som het Bergetta forsvant plutselig flere ganger. Hun fortale etterpå at hun hadde vært hos tussene og beskrev hvordan de hadde det i sitt underjordiske rike. Fenomenet kom presten for øret. Han sendte en av sine betrodde menn; Clemmet Måvika, for å undersøke saken. Da Clemmet tok med seg Bergetta ved en stein ved sauefjøset, forsvant hun ned i jorda foran øynene på han.

1867

Undertegnedes oldeforeldre Kristian og Sina (Hansine) Måøy kjøpte øya med gården i 1867, og hans søster og svoger Ane og Jakob Måøy bosatte seg som plassfolk der. I tillegg var det mange rorbuer og en del losjerende, særlig i sesongfiskeriene. Mine besteforeldre Nikolai og Trine Måøy var de siste bofaste brukerne på gården. De solgte øya til bestefars bror Severin Maaø rundt 1920, den har således siden tilhørt gården Leirvågan på Kiran.

I 1969 var jeg sammen med bestefar og hans fetter Martin Måøy, sønn av Ane og Jakob, på besøk på Måøya. Det ble en del beretninger om tussene, spesielt om Bergetta som flere ganger plutselig forsvant og kunne være borte i opptil et par døgn. Hun skulle da etter slike forsvinningsnumre ha fortalt utførlig om at hun hadde vært hos tussene og hvordan disse hadde det i sitt underjordiske rike.

Kom tilbake lurvete og slitt

Israel Måøya og hans familie bosatte seg som inderster (losjerende) hos mine oldeforeldre. Deres datter Henrikka Bergitta, i dagligtale Bergetta, ble født 20. mars 1860. Som jentunge kunne hun plutselig forsvinne. Opp til et par døgn kunne hun bli borte. Som ventende kunne være når en unge kom bort, ble det mye oppstyr og leiting. Øya er omtrent en kilometer lang og cirka halvparten så brei. For det meste består den av gressvoll og svaberg, ingen fjellformasjoner eller skog gjør den uoversiktlig. Like plutselig som hun forsvant, kom hun tilbake på uforklarlig vis, berettet de gamle. Da kunne hun være lurvete og utslitt. Etter egen beretning hadde hun vært hos de underjordiske, hos tussene. De hadde det veldig pent, men maten var dårlig, etter menneskelig målestokk.

«Jorden opplot seg og pigen forsvant»

Etter hvert ble dette fenomenet mye omtalt, og presten sendte en av sine betrodde menn, Clemmet Måvika, utover for å undersøke saken. Martin viste meg en steinflekk ved siden av tuftene av sauefjøset, og fortalte følgende: Da Clemmet tok med seg Bergetta, forsvant hun sporløst ved denne steinen. Clemmet ble siden alvorsstemt og slo over i bokspråk når han skulle berette om dette: «Jorden opplot seg og pigen forsvant!»

Det fortelles at det plutselig kunne komme noe underlig over Bergetta, og da sprang hun til denne steinen. Der kom hun bort. Og det var ikke rent sjelden det hendte. Dette skjedde i årene før min bestefar og hans fetter Martin ble født, men de vokste opp med beretningene direkte fra dem som skulle ha vært øyenvitnene.

Følge på amerikabåten

Da jeg var guttungen, hadde vi heime ei gammel dame i pleie, Ane Hagadal. Hun fortalte at hun en gang som jente var ute på Måøya og lekte med Bergetta. Plutselig og på uforklarlig vis, var det noen som skubbet ned Bergetta fra fjøstrappa. Men ingen av de andre så den som gjorde det. Bergetta reiste til Amerika tjue år gammel, og der skulle hun endelig bli kvitt de underjordiske. Andre kan berette at Bergetta hadde fått tilbud om å gifte seg med sønnen til Måøy-tussen som bergtok henne. Hun skulle også ha fått besøk av denne tussen midt ute i Atlanteren da hun dro til Amerika i 1880. Tussen skulle da ha gitt henne hånda og tatt farvel.

Disse hendelsene sa ikke de gamle noe om, så det er trolig vandrehistorier som har festet seg, eller at de er fabulert i mer dikterisk ånd. Bergettas far Israel bodde sine siste dager på Utro hos en annen datter Lisa. Der var de heller ikke uten selskap av tusser.

Oksen bare slet seg

Min oldefar hadde en storokse som til stadighet slet seg på mystisk vis. Kristian Måøya var kjent som en dyktig smed, og han var ellers vant til å lage alt som trengtes både på land og sjø. Til slutt smidde han et nokså innviklet lås som han brukte på kjøret, kjettingen. Men neste morgen var oksen løs igjen på samme mystiske vis. Noen mener at også presten Fleischer var uti Måøya for å lese over båsen. Om det virket, vites ikke, men de gamle trodde fullt og fast på at båsen med storoksen kom de underjordiske for nær. Og mot slike kunne verken kjetting eller lås stå seg.