Denne sommeren arrangerer Anne Elisabeth Nygård kurs i en flere hundre år gammel håndverksteknikk.
– Teknikken oppstod i Damaskus, i Syria, og kom til Europa på 1400-tallet. Det spredte seg til Sverige på 1700-tallet, og kom til Norge i århundret etter. Av en eller annen grunn var det på Skogn, i Nord-Trøndelag, og i Gudbrandsdalen at det ble vevd mest damask, sier hun.
Damaskveving
Nå, i 2017, har kurset endelig kommet til Fosen, på Mølnargården. På tide, skal man tro Nygård.
– Det finnes ingen andre intensivkurs i damaskveving i Norge, og kursene har vært kjempepopulære.
Hun arrangerer tradisjonelle vevekurs også, men etter at hun fikk godkjennelse til å bruke et ledig lokale på gården, bestemte hun seg for å tilby et spesialkurs; i damaskveving.
– Det er plass til fem stykker på hvert kurs. Kursene varer i én uke, er på totalt 40 timer, og koster 4 000 kroner.
Tre kurs er unnagjort, og to gjenstår. Nygård har allerede fått påmeldinger til neste års kurs, samt ønsker om kurs for viderekommende. At det er et marked for det, er hun ikke i tvil om.
– Én av grunnene til at det ikke har vært slike kurs i Norge før, er at vevene er veldig dyre å rigge til. Veven i seg selv er ikke så dyr, men dragrustningen koster fort over ti tusen kroner.
Ekstrautstyr
Det er dragrustningen som skiller veven fra en vanlig vev. Den gjør det mulig å veve utenom faste mønster, og veve inn - nær sagt - akkurat de figurene man vil, hvor man vil.
– Man kan sette opp veven basert på ei svensk lærebok fra 1828. Nylontrådene på dragrustningen er noe av det mest revolusjonerende som har skjedd innen vevkunsten. Patentet blir ikke noe mer utviklet.
På veggene i lokalet henger flust av detaljrike vevnader.
– Nå holder jeg på med å lage forskjellige variasjoner av mønstre. Jeg kombinerer med harnisken, og lager enkeltmotiv inne i det andre mønsteret. Mulighetene er jo endeløse. Jeg får inspirasjon fra internett, innpakningspapir, quiz-bøker, naturen, ja, overalt.
Det er en eldgammel skikk hun forsøker å holde i hevd. Håndtak trekker snorene opp; en tråd trekkes gjennom, før et lodd trekker snorene ned igjen. For hver gang blir det et sting.
– Det er veldig viktig at noen gjør det, sånn at teknikken ikke forsvinner. Det er mest eldre kvinner på kursene, men jeg har også hatt en mannlig deltager og en ung jente. Gamle håndverkstradisjoner er på vei tilbake, blant flere og flere unge.
Norgeskart
Og deltagerne strømmer til fra hele landet. De to første kursene var fullbooket, og det siste - i slutten av september - er allerede fullt.
– Jeg fikk et kart på det første kurset, som har hunget på Fagerenget skole, på det setter jeg på flagg der hvor deltagerne kommer fra. Det er flest fra Midt-Norge så klart, men det er også folk som har kommet helt fra Stord, Oslo og Lødingen, bare på grunn av kurset. De bor på Bjugn hotell, vi får levert lunsj fra lokale leverandører, og spiser på restauranter i Botngård. Så vi bidrar litt til lokalt næringsliv også.
Selv ble hun bitt av damask-kunsten rundt millenniumsskiftet. Blir hun aldri lei?
– Nei, du store min, det er jo noe man aldri blir ferdig utlært i, og mulighetene er grenseløse. Det startet med at jeg som liten så på at min tante vevde; det så spennende ut. Da jeg flyttet tilbake til hjemgården i Lysøysundet i 1997, holdt jeg mitt første vevkurs.
– Men hva er damaskveving egentlig?
– I prinsippet er det det samme som vanlig veving. De fleste har vært borte i enkle vever på barneskole eller barnehage. Kanskje bare en papplate med en trebit rundt, men prinsippet er det samme. Det er opp og ned, og så går det en tråd på tvers imellom.
Vedlikeholdsfritt
Ser man bort ifra dragrustningen, som er montert på toppen, er veven en helt tradisjonell vev. Inne på kurslokalene står totalt seks damaskvever, som hun selv har skrudd sammen, med litt hjelp fra mannen.
– Det er en helt vanlig vev som står i bunn, og så kommer dragrustningen i tillegg. Det er den eneste forskjellen, i tillegg til at veven må forlenges litt. Det er flere måter å gjøre det på.
Underveis i kurset lærer deltagerne å montere dragrustningen på veven, i tillegg til det lille det måtte være av reparasjoner og vedlikehold.
– Det er ingenting med veven som ikke kan fikses, den er veldig logisk og mekanisk. Hvis noe blir for slapt, så har det løsnet noe. Men i løpet av alle kursene er det verste som har skjedd at en tråd har røket.
Det er også vevskytler til utlån under kurset, for å tre tråden gjennom snorene, men Nygård anbefaler deltagerne å ta med sin egen.
Kostnader
Mange av deltagerne har endt opp med å kjøpe sin egen fullverdige damaskvev etter fullført kurs.
– Det er en engangskostnad på noen tusen, men da har man jo det man trenger. Ti tusen kroner er lite sammenlignet med mange andre hobbyer. Dessuten er det utstyr som er veldig enkelt å få solgt, det finnes jo nesten ikke slikt utstyr å få kjøpt.
De seks vevene på Mølnargården er laget av skikkelig treverk, og alle er produsert lokalt.
– Én vet jeg kommer fra Møre og Romsdal, og én er fra Levanger. Resten vet jeg ikke hvor kommer fra, men alle er produsert hos en eller annen lokal snekker. Jeg har aldri hørt om nylaga norske vever.
Kurset i damaskveving stiller krav til grunnleggende vevkunnskaper.
– Det ser kanskje komplisert ut, men så fort deltagerne kommer igang så skjønner de prinsippet. Det er den del av kurset å sette opp veven og stille inn alt. Så det gjør vi mot slutten av kurset.