Fredag 11. august gjør Karina Hanssen artist-comeback på norsk grunn. Da står hun på Byscenen med splitter nye låter basert på egne opp- og nedturer i livet.
– Det er litt vanskelig å si hva låtene handler om. De handler om alt jeg har følt og tenkt i fem år. Fra sinne til frustrasjon, til positivitet og glede. Det er vanskelig å forklare uten å høre dem.
Opp- og nedturer
Det er fem år siden hun valgte å flytte fra lille Åfjord for å søke lykken i kjendis-smeltedigelen Los Angeles. Nå er hun endelig klar for å vise hva hun har holdt på med.
– Hovedsakelig har jeg stengt meg inne i et studio og skrevet låter. Å skrive har vært min terapi, kan du si.
For i den amerikanske storbyen måtte hun bli voksen raskt. Alt har ikke vært rosenrødt. Veien har blitt til underveis.
– Musikkbransjen er ikke alltid veldig fin. Man møter mange folk som er veldig flinke til å snakke for seg, og da er det ikke så lett for ei lita jente fra Åfjord å si imot. Man er ikke dum, men man blir litt naiv når man hører «gjør dette, så blir du superstjerne». Det er litt den veien jeg har gått som preger materialet mitt.
Det er mange år siden hun debuterte som artist. Men det har vært tider hvor hun har følt at tiden har vært i ferd med å renne ut. Hun liker rockeartister som Lita Ford, AC/DC, Joan Jett og Mötley Crüe, men finner inspirasjon hos helt andre typer.
– Jeg har tenkt på artister som Katy Perry og Lady Gaga når jeg har vært langt nede. Perry ble droppa tre ganger, og Gaga brukte ti år på å slå gjennom.
Nå er hun klar for det neste steget i artist-karrieren. Etter at hun booka Byscenen og bestilte flybillett hjem, var det ingen vei tilbake.
– Man må bare bestemme seg, håpe på det beste og satse på at folk kommer. Man kommer ingen vei med å sitte og tenke om man skal eller ikke skal.
Råd
Mange råd har det også blitt på veien, uten at alle har vært like gode.
– Jeg har hatt mange folk rundt meg som har hatt veldig sterke meninger. Til slutt vet man ikke hva man mener selv lenger. Jeg innså jeg at jeg måtte kvitte meg med andres meninger og finne ut hva jeg selv hadde lyst til. Jeg vil heller gjør feil basert på egne valg, enn å la andre velge for meg.
På fem år har hun lært ett og annet, både om seg selv og om andre.
– Tidligere har jeg ikke trodd hundre prosent på det jeg har gjort, og derfor har det stoppet opp. Men nå føler jeg at jeg har landet i forhold til musikkstil og materiale, og at jeg kan står for det jeg gjør.
Det er kanskje en klisjé, og det er journalisten som bruker ordene - ikke henne - at hun endelig har funnet seg selv.
– Det er tre ting jeg syns er artig: Å være i studio og skrive låter, å øve med resten av gjengen og det å spille live. Alt det andre trenger jeg ikke. Det gjelder å ikke glemme det som er artig, og nå har jeg det artig igjen.
«Edgy med attitude»
Hun beskriver musikken sin som Jessie J som møter Sia som møter Halsey, for den som vet hva det innebærer.
– Musikken min er «edgy med attitude». Jeg liker å kjenne trommene i magen, og at det er en mystiskhet i det hele.
– Hva betyr dét på norsk?
– At det er en energisk blanding av pop, rock og elektro. Jeg samler elementer fra det jeg syns er kult og setter det sammen til min egen greie.
Og det er litt av et stjernelag hun har fått med seg hjem.
– Jeg har med meg to fra Los Angeles som er folk jeg stoler på og har kunnet lene meg på. Han ene er trommeslageren til Rihanna, Scotty Lund, og dama hans, akrobaten Elisabeth Carpenter, så det er litt kult. Jeg har en plan om å spinne henne litt i lufta, og utnytte det hun er god på.
I tillegg er Arild Følstad - en viktig støttespiller gjennom mange år - med på keyboard og Trond Nilsen på gitar.
Trønderbunad
Men avanserte dansetrinn og egen koreografi - i stramme skinnbukser - blir det ikke noe av.
– Nei, noen danser er jeg ikke. I hvert fall ikke før etter et par glass vin. Jeg måtte slutte med skinnbukser på konsert. Av en eller annen grunn bruker jeg å gjøre knebøy på scenen, og da sprakk buksene. Men jeg lover at det blir skinnbukse på fredag!
De siste dagene før konserten går med til øving og terping, sceneshow og lydsjekk.
– Første øving var tirsdag, så det blir veldig hektisk de siste dagene. Det blir spennende å se om vi klarer å sy det sammen.
Én ting er at det skal være edgy mystikk med trommende attitude. Det skal også være ekte vare.
– Jeg mener at er du en artist som opptrer live, så skal det være du som gjør det. Det er viktig for meg. Det er mange som gjør bra show, men det er veldig få som gjør en bra vokal-opptreden.
Fredag klokken 22:00 er fem års ventetid over. Da debuterer låter som Snap, Rebellion og førstesingelen Empire (Empire) på Byscenen i Trondheim.
– Jeg håper folk kommer for å ha det sykt artig, og blir med på en skikkelig fest.
Og husk; det blir ikke skikkelig fest uten skinnbukse...