- Er folk for lite opptatt av røttene i dag?
- Tja. Folk vet mer om hva som skjer på Facebook. Det er for å si noe, men det går ikke an å gå og være sur av den grunn. Men kanskje derfor er det viktig å fortelle historier som «Den siste viking». Det er en viktig del av vår historie. Og det var her det skjedde, sier 71-åringen.
Oppstart
Jordal sitter på en benk utenfor trønderlåna ved Museet Kystens Arv på Stadsbygda. Han og de andre skuespillerne har nettopp hevet i seg litt rask lunsj. Dette er den første øvingshelga til det som skal bli den første oppsetningen av Johan Bojers «Den siste viking» på fire år. For første gang er hovedrolleinnehaverne Helge Jordal og Stig Henrik Hoff på Stadsbygda for å se fasilitetene ved Prestelva.
Dialekten
Jordal, som blant annet er kjent fra storfilmen Orions Belte på 80-tallet, skal spille Jakob. Det har vært en viss spenning knyttet til hvilken dialekt bergenseren skal snakke når premieren går av stabelen i amfiet ved Prestelva den 17. august.
- Jeg tror ikke jeg skal prøve å snakke som en person som kommer her ifra. Jeg finner meg en provoserende dialekt. Litt nordlending, litt bergenser, litt trønder. Det er det vi holder på med nå. Nå begynner arbeidet, sier Jordal og påpeker at alt ikke er satt ennå.
Både regissør Nils Gaup og Jordal påpeker at ingen vet hvor rollefiguren Jakob egentlig kom fra.
- Jakob bor jo i båten sin. Han har ikke noe hus og har mistet sine røtter. Dersom det går bra på Lofotfisket, drømmer han om å kjøpe seg gård og grunn. Lofotfisket var jo et helvetes slit, legger Jordal til.
Mer selektiv
71-åringen har levd av teater i 46 år.
- Er det fortsatt like artig?
- Ja. Det er faktisk det. Men jeg er litt mer selektiv nå. Jeg trenger ikke absolutt å vise meg frem. Det har jeg gjort. Jeg gjør roller hvor jeg føler jeg får sagt noe ok, forteller Jordal.
De siste årene har han stort sett stått alene på scenen med monologen «Førstereis». Den er en slags hyllest til ungdom som reiste på sjøen da Norge var en av verdens største sjøfartsnasjoner på 1950- og 1960-tallet. Jordal har turnert Norge på kryss og tvers med sjøfartshistorien. Nå skal han reise enda lenger tilbake i tid med «Den siste viking». Der foregår handlingen på slutten av 1800-tallet.
I samme båt?
Det virker utvilsomt som om historien og røttene er viktig for Jordal. I løpet av intervjuet er vi innom alt fra Håkon Håkonsson og Norges storhetstid på 1200-tallet, svartedauen i 1349, dansketida, Ludvig Holberg, 1814, den nasjonalromantiske epoken som fulgte utover 1800-tallet og Norges storhetstid som sjøfartsnasjon like etter andre verdenskrig.
- Vi var verdens fjerde største sjøfartsnasjon på slutten av 1950-tallet. Hver fjerde norske ungdom reiste på havet. Så fant vi oljen oppå det. I dag vet ikke folk hvor de kommer fra lenger. Før sa alle «vi er i samme båt». Det er ingen som sier det lenger.
Jordal pensler så over på «Den siste viking».
- Trollfjordslaget i 1890 er en viktig historie å fortelle, fortsetter han.
Og for de uinnvidde, så fant Trollfjordslaget sted den 6. mars 1890. Robåtfiskerne gikk til aksjon mot dampbåtene som forsøkte å stenge dem ute fra fisket. Et slags møte mellom ny og gammel tid og starten på industrifisket. Slaget er behørig skildret i «Den siste viking».
- Du er interessert i historie?
- Man blir jo det, desto eldre man blir. Man søker etter en mening og ser sammenhenger. Det heter vel at man blir gammel og klok. I hvert fall gammel og noe.
Blir trønder
«No kainn æ tøff mæ me trønderdialekta», sier Stig Henrik Hoff på bred trønderdialekt.
Han slår seg ned og tenner en røyk. Smilende, engasjert og lett skøyeraktig. Hoff, som har spilt i flere store norske filmer de siste årene, blant annet «Max Manus», skal bekle rollen som Elezeus i «Den siste viking».
«Ellesæus ja», fortsetter han på bredtrønder når Fosna-Folket lurer på hvordan han uttaler navnet.
Hoff, som til vanlig snakker østlending, har fått aksept for å prate trøndersk i årets utgave av «Den siste viking».
- Jeg elsker dialekter, sier han.
Hoff bodde de første sju årene av livet i Finnmark, men har siden stort sett bodd på Østlandet. Nå skal han gå i dybden på trøndersken.
- Nå må jeg tilnærme meg musikken i dialekten her. Høre hvordan dere gjør endingene.
Alltid bad guy
Hoff har en tendens til å få rollene som bad guy. «Den siste viking» er intet unntak. Men Hoff påpeker at det er en grunn til at hans rollefigur Elezeus er en såkalt bad guy.
- Han banker kona. Han er så jævla frustrert og føler seg presset opp i et hjørne. Kona hans har blitt voldtatt av en rikmann og fikk en datter med ham. Så skal konas datter flytte inn hos dem. Det er ikke snakk om sjalusi. Jeg vil kalle det en følelse av ikke å være bra nok. Utilstrekkelighet. Det er alltid en grunn til at noen er bad guy.
- Hvorfor får du alltid disse rollene?
- Fordi jeg ser ut som jeg gjør. Jeg ser ut som en konemishandler. Folk ser vel at jeg har selvtillit på ting. Og da kan jeg se slem ut, sier han og ler.
Undertegnede må nesten føye til at Hoff virker som en hyggelig fyr.
- Jeg har jo fem barn og er en snill fyr. Likevel ender jeg ofte opp med rollen som en kjip faen, sa han til Fosna-Folket tidligere i vår.
Nytt navn
Så kommer regissør Nils Gaup og slår seg ned sammen med skuespiller Kristoffer Sagmo Aalberg. Sistnevnte kommer fra Grong, men har nå fått en internasjonal karriere som skuespiller. I «Den siste viking» spiller Aalberg rollen som Kristaver.
- Vi har virkelig behov for en som er trønder. Det er et stort poeng. Han snakker ikke en fremmed dialekt i utgangspunktet. Så liker jeg spesielt godt at Kristoffer har internasjonal erfaring, sier regissør Gaup.
- Jeg er glad i spel. Jeg liker sammenblandingen av amatører og proffer. Ikke minst dugnadsånden man ser ved slike oppsetninger, sier Aalberg.
- Bærende
Regissør Gaup, som også hadde regien i 2010, lover en ny vri på årets versjon av «Den siste viking».
- Vi har mer tekniske hjelpemidler nå. Dette skal bli en opplevelse rent visuelt sett. Det visuelle var bra sist også, men vi hadde ikke jobbet nok med karakterene. Publikum klarte ikke å leve seg så godt nok inn i hvem de var. Nå har vi hyret inn dramaturgen og sceneinstruktøren Edvard Rønning som har gått gjennom boka. Han har funnet elementer i karakterene som vi kan bruke, forklare han.
Gaup fremhever også den historiske betydningen stykket «Den siste viking».
- Kysten og fisket ga grunnlaget for vår nasjon. Folk bosatte seg her på grunn av fisk. Det har vært bærende og er bærende, avslutter Gaup.