Eilert Bjørkvik i Rissa, historiker og tidligere førstearkivar ved Statsarkivet i Trondheim, omtalte denne saken først i Stjørna heimbygdslag sitt årshefte for 2015. Det er denne berettelsen som er utgangspunktet for vår artikkel.

Ei grufull hending

Som guttungen husker Eilert Bjørkvik at hans mor nevnte noe om at da hun var lita på 1920-tallet, var det litt skummelt å gå fra Vorpvikan til Ner-Juvika for å besøke venninnene Anna og Alma Foss. Dette fordi det ble sagt at det spøkte et sted ved veien til Juvika.

Etter mange år begynte Bjørkvik å lese i de gamle tingbøkene for sorenskriveren i Fosen. Der fant han ei grufull hending i Vågen fra tidlig på 1700-tallet som kanskje var utgangspunkt for fortellinga om spøkeriet. Dette skulle gå flere år før han atter kom over sine notater om hendinga, og vil se nærmere på hendelsen. Torvald Sund, den kjente forfatteren fra Råkvåg, hadde hørt noe om spøkeriet på plassen. Han fortalte at han og Helge Aune i barneskolealder en kveld rak langs veien til Ner-Juvika. Da de kom heim til Helge og fortalte hvor de hadde vært, sa mor til Helge at der måtte de holde seg unna, for der nede spøkte det. Torvald har seinere trodd at dette var en skremselsteknikk som foreldre kunne bruke, og la ikke noe mer i det.

Eilert Bjørkvik i Rissa, historiker og tidligere førstearkivar ved Statsarkivet i Trondheim, omtalte denne saken først i Stjørna heimbygdslag sitt årshefte for 2015. Foto: Terje Dybvik

Bøndene sitt ansvar

Marit Ballufsdatter var hjemløs. Først på 1700-tallet var det Kong Kristian den Femtes Norske Lov fra 1687 som fastsatte grunnprinsippene for fattigomsorg på landet.

Der sto blant annet å lese at:

« ... fattigfolk i ethvert prestegjeld som ikke klarer seg selv, og deres skyldfolk heller ikke formår å fø dem, og de ikke er så føre at de selv kunne komme seg fra gård til gård, de skal alle bøndene i prestegjeldet flytte på samme måte og i samme rekkefølge som det skjer med budstikka ...»

Loven inneholder en rekke paragrafer, hvor det går fram at bøndene hadde ansvar for at de fattige og hjelpeløse ble hjulpet og tatt vare på.

En langvarig rettergang

24. juli 1720 ble det holdt sommerting på Moldtua i Agdenes for Ørland tinglag. Fogd Niels Cimber hadde ved lensmann Mikkel Torbersen Fevåg innkalt en rekke for å gi forklaring rundt Marit Ballufsdatters forsvinning. Da dukket imidlertid bare et fåtall av vitnene opp, slik at de måtte stevnes på nytt.

Neste forsøk på å få rede på hva som hadde foregått, ble gjort på høsttinget for Ørlandet 18. november 1720. Da møtte bare Inger Andersdatter Pevika som vitne, og fogden måtte be om at saken ble utsatt. Lensmannen ble beordret til å innstevne disse til neste ting: Inger Andersdatter Pevika, Anna Andersdatter Pevika, Nils Pedersen Ytterråk, Siri Henriksdatter Ytterråk, Brynhild Pedersdatter Høvågen, Ole Pedersen Høvågen og Nils Klemetsen Høvågen.

Hodeskallen og noenbeinrester ble funnet

18. mars 1721 sendte fogd Nils Cimber ei framstilling av saken til stiftamtmann Iver von Ahnen. Det var nå halvannet år siden Marit Ballufsdatter kom bort. På sommeren ble hodeskallen og noen beinrester funnet. Det ble sagt at resten var fortært av ville dyr. Grunnen til at Marit kom bort skulle være at bygdefolket som skulle ha tilsyn med slike stakkarer ved at de skulle føres fra gård til gård, ikke hadde gjort sin plikt.

Fra Pevika skulle Marit være fulgt av ei taus til Råk. Da de var kommet et stykke, ble Marit trett og kunne ikke gå lenger. Hun var blitt stående ved ei høybu, og tausa skulle ha gått til Råk og bedt bonden Nils om å hjelpe henne med hest, noe han skulle ha nektet. Hun hadde også fortalt flere andre om det som var hendt, men ingen hadde brydd seg om det hun fortalte. Tausa gikk tilbake til Pevika igjen etter en annen vei og hadde ikke sagt mer om det.

Begynte å bli utålmodig

Fogden ba i brev 18. mars 1721 stiftamtmannen om å påby at det ble holdt et ekstrating i Pevika for å bringe saken til en slutt og få skyldige straffet. Stiftamtmannen befalte 31. mars 1721 sorenskriver Claus Borre å holde et ekstrating så snart som mulig, slik at alt ble grundig opplyst og saken kunne pådømmes. Også forvalteren over Austrått, Jochum Barner, begynte å bli utålmodig. Han var oppgitt over at folk ikke møtte og foreslo at saken måtte tas opp på sommertinget for Ørland tinglag den 22. juli. Dette tinget skulle holdes på Råk slik at de berørte personene ikke kunne unnslå seg fra å møte på grunn av lange avstander og dårlig vær.

Forslaget synes ikke å ha vunnet gehør, for det skulle gå nesten fem måneder før saken kom opp igjen. Først 19. august 1721 ble det satt ekstrarett på Råk. Nå var vitnene stevnet på nytt.

Vanvittig?

Den første som forklarte seg, var Inger Andersdatter som var gårdskone i Pevika. Hun sa at Marit kom til Pevika omkring durmålstid kort etter sankthans i 1719, men gikk kort tid deretter sammen med tausa tilbake til Råk. Da de var kommet til ei høybu i Juvika som Nils Råk hadde der, ville ikke Marit gå lenger. Høybua lå ikke ved den vanlige veien til Råk. Tausa fikk ikke med seg Marit videre til Råk. Hun forlot henne derfor der og gikk og meldte fra til Nils Råk og ba ham om hjelp, men der var ingen hjelp å få.

Retten spurte Inger om hun trodde at Marit var ved «sine fulde sandser» og om hun hadde merket noen «uvittighed» av henne. Inger hadde ikke merket noe slikt, men hun hadde hørt at Marit innimellom var vanvittig og ikke så riktig som hun ellers var.

Tausa i Pevika, Anne Andersdatter, forklarte at hun hadde fulgt den bortkomne til høybua i Juvika, men at hun ikke fikk henne med seg lenger. Hun fikk heller ikke hjelp på Råk til å få Marit med dit.

Nektet for «legemlig omgjengelse»

Nils Pedersen Råk kunne ikke nekte for at han var gjort kjent med at Marit var i høybua hans i Juvika. Han og kona var skrale, og han hadde ikke folk å sende for å hjelpe og hente Marit. Han ble spurt om hvorfor han ikke sendte bud ned til Vågen der det bodde mye folk, men det ville han ikke svare noe på. Nils ble av retten neste dag spurt om det samme, men han hadde ikke gjort noe for å se etter Marit eller bekymre seg for henne. Han visste ikke at Siri Henriksdatter hadde funnet Marit seinere på året og hvilken tilstand hun var i før lensmannen stevnet i saken.

Så ble et ømtålig tema trukket fram, og Nils sa at det aldri hadde vært i hans tanker, og han hadde heller ikke hatt «legemlig omgjengelse med samme bortkomne Menniske i henseende at avle barn med hende». Til slutt ble han spurt om han kunne si seg fri for selv eller fått andre til å skade eller «omkomme» Marit Ballufsdatter, men slike tanker var aldri kommet i hans hjerte. Han hadde heller ikke tilskyndet noen til å skade Marit.

En gammel skinnfell

Neste vitne var søstera til Marit, Ingeborg Ballufsdatter, som dagen etter at Marit gikk fra Pevika fikk vite at hun var bortkommet. Det hadde skysskafferen Lars Andersen fortalt henne, og hun sendte Lars av sted for å leite etter Marit. Hun var ikke med selv på grunn av sin store bekymring og sorg. At søstera var funnet fikk hun vite av Lars skysskaffers kone, Brynhild Olsdatter i mai 1720. De hadde funnet bein sør i Juvika på veien til Ramsvika. Hun kunne ikke nekte for at Marit hadde sagt at hun skulle ha barn med Nils Råk. Ingeborg hadde ikke vært til stede ved noen fødsel, men hun hadde hørt et alminnelig bygderykte om at søstera skulle ha barn med Nils Pedersen Råk.

Skysskaffer Lars Andersen Høvågen fortalte at han først fikk vite om det bortkomne mennesket av kona til Nils Råk, Marit Olsdatter. Hun spurte om Lars hadde hørt noe til Marit Ballufsdatter og om hun var kommet til Vågen. Hun ba Lars gå til søstera til Marit, Ingeborg, og fortelle henne at Marit var i høybua i Juvika. Dette gjorde han. Lars gikk også til Juvika, og i skottet til høybua fant han en gammel skinnfell, ei rund eske og en pose, men han visste ikke hva som var i dem. Han leita ikke mye etter den bortkomne, men gikk i skogen og tok noe skav der han før hadde hogd.

Hadde sagt at hun var med barn

Da Lars kom heim, fortalte han Ingeborg Ballufsdatter hva han hadde hørt og sett. Han forklarte også at tausa til Inger Sofie Juel, Siri Henriksdatter, var den første som fant den bortkomne, men bare hodet. Lars kunne ikke si om Nils Råk visste at Marit var i høybua. Han visste ikke om Nils hadde gjort noe for å leite etter henne. Lars hadde hørt Marit Ballufsdatter offentlig si at hun var besvangret av Nils Pedersen, men han visste ikke om hun hadde født noe barn.

Ole Pedersen Høvågen fortalte at Lars Andersen hadde sagt til kona hans Ole at Marit var bortkommet. Senere var både Ole og kona Ingeborg, søster til Marit, ute på leiting, både i Juvika og andre steder hvor det kunne tenkes at Marit hadde passert.

Berit Pedersdatter, som tjente hos Nils Pedersen på Råk, hadde fortalt til Ole at hun etter skuronna hadde funnet noe av Marits ting i en busk på veien til Ramsvika, en pose med mjøl og ei tom eske.

Barn med «Sogne-Nils»

Ole Pedersen kunne ikke nekte for at Marit Ballufsdatter hadde sagt at hun hadde avlet et barn med «Sogne-Nils», men Ole hadde aldri sett eller hørt om noe barn. Nå trodde Ole lite på det som Marit sa, da hun var vanvittig. Berit Hansdatter kom også med et lignende utsagn.

Brynhild Olsdatter fant beina til den bortkomne våren 1720 da hun gikk og gjette krøttera sine. I en haug sør for Juvika fant hun hodeskallen, ryggbeinet og andre små bein. Dette hadde hun straks fortalt mannen Lars Andersen og søstera til Marit. Brynhild hadde hørt av Inger Sofie Juel som var matmora til Siri Henriksdatter, at Siri hadde funnet hodet om høsten.

Nils Klemetsen og Ole Pedersen Høvågen hadde tidlig om våren i plogonna hadde hørt at Brynhild Olsdatter hadde funnet beina av Marit. Ole, Brynhild Olsdatter og hennes mann Lars Andersen gikk til stedet og fant hodet, ryggbein, ribbein og lår eller lendbein. De samla beina på ett sted og la på bar. Ole Pedersen dro så til lensmann Mikkel Torbersen Fevåg, som straks om natta kom til Høvågen og ba Nils Klemmetsen og Ole Pedersen bli med ut i marka for å ta vare på beina.

Nils Klemmetsen forklarte at han hadde hørt at tausa til Peder Nilsen, Siri Henriksdatter, høsten før hadde funnet hodet, men i hvilken tilstand det var kunne hun ikke si. Vitnene kunne ikke «fornemme» at hodet var hogd eller skåret av. Nils forklarte at da Marit Ballufsdatter var «rasende» hadde hun sagt at hun hadde «eiet» et barn og at Nils Råk var faren, men Nils visste ikke at hun hadde hatt noe barn, langt mindre hvor det var blitt av det.

Hogd av eller avrevet?

På rettens tredje dag 21. august 1721 forklarte Lars Andersen skysskaffer og kona Brynhild Olsdatter seg. De sa at Inger Sofie Juel hadde fortalt at tausa hennes, Siri Henriksdatter, var den første som fant hodet, og at det av nesen og munnen manglet noe og at det ennå fantes hår på hodet. Om hodet var bitt av eller hogd av, sa hun ikke. Funnet var gjort ei tid før jul, men de kunne ikke si når. De visste heller ikke om Siri Henriksdatter hadde funnet mer av legemet. De fikk ikke vite om funnet før om våren.

Siri Henriksdatter fortalte at hun fant hodet tre uker før jul. Hun rørte ikke ved hodet hun fant. På grunn av sin store redsel så hun ikke så nøye etter hvilken tilstand hodet var i, men det var hår på det. Hun forklarte at funnet var gjort i en haug som lå straks ovenfor «Ramsvigen eller Dybvig høeboe». Hun hadde hørt at Brynhild Olsdatter hadde funnet den dødes bein i Kleiva som er forbi veien til Ramsvika og heller ned til Husby. Siri kunne ikke si om hodet var hogd av eller avrevet av ville dyr.

Hefta i onna

Inger Sofie Juel forklarte at Siri Henriksdatter fant hodet av Marit Ballufsdatter etter hennes bryllup som sto tre uker før jul. Inger Sofie hadde ikke fortalt noen om funnet før om våren. Da hadde hun sagt det til Lars Andersen og kona Brynhild Olsdatter. Hun hadde aldri hørt at Marit Ballufsdatter skulle ha hatt barn med Nils Pedersen Råk, og hun hadde ikke pålagt tausa å tie om det hun hadde funnet.

Lensmannen viste så fram hodeskallen, et avbrutt lårbein, to bein av lendene, to ribbein, noen små stykker av armbein, et stykke av et akselblad og noen ryggbein.

Forvalteren over Austrått gods, Bernt Røst, framsto til slutt og klaga over at uvedkommende hadde stevnet saken og over at saken hadde blitt så uthalt. Han nevnte særlig at lagrettemennene var blitt hefta i onna og ba til slutt om å få utskrift av forretningen til sitt herskap.

Jakob Mikkelsen Fevåg krevde 4 riksdaler på farens vegne, lensmann Mikkel Torbersen Fevåg som betaling for 7 ting han hadde stevnet til med menn som han hadde hatt med seg. Det ble også krevd godtgjørelse til lagrettemennene for den tida de hadde brukt i travle onnetider. Nils Pedersen Råk påsto godtgjort de omkostningene han hadde hatt ved avviklingen av ekstratinget, en godtgjørelse han satte til minst 3 riksdaler, og forvalteren på Austrått, Bernt Røst krevde 3 daler for reise og for bortheft av tid.

Dommen

Saken ble tatt opp til doms på Austrått 2. oktober 1721 der partene og lagrettemennene skulle møte. I dommen gis det en oppsummering av saken. Retten fant at det var kommet klart fram hvordan det bortkomne mennesket var behandlet. Nils Pedersen Råk hadde vært den som hadde mest skyld, noe som retten mente var belyst ved Anne Andersdatters vitnemål. Hun skulle ledsage Marit Ballufsdatter fra Pevika til Råk. Nils Pedersen nektet ikke for at Anne hadde bedt om hjelp, men han hadde sagt at han var for svak til å hjelpe. Dette fant retten å legge liten eller ingen vekt på, for om Nils og kona var så svakelige at de ikke kunne gå selv, så hadde han folk som han kunne sendt ut for å leite. Og hadde han ikke folk, kunne han ha bedt sønnen Peder Nilsen som bodde på samme gård, om å gå og berge og bringe «dette Menniske» i hus. Etter eget utsagn hadde heller ikke Peder etter den tid spurt etter eller ettersøkt den bortkomne.

Måtte bøte med 60 lodd sølv

Retten fant at Nils Pedersen Råk hadde forbrutt seg mot Lovens 3-12-24 og at han skulle bøte 60 lodd sølv eller 30 riksdaler til herskapet på Austrått samt betale 12 riksdaler for kostnadene til å holde ekstrarettssaken. Når det gjaldt det som vitnene hadde fortalt om at Marit Ballufsdatter hadde hatt barn med Nils Pedersen, fant ikke retten å kunne dømme Nils for dette. Ole Pedersen og hans kone Ingeborg Ballufsdatter, avdødes søster, ville retten heller ikke finne uskyldig. De ble dømt etter samme paragraf som Nils Pedersen til å bøte 30 riksdaler til Austråtts herskap samt betale 4 riksdaler i saksomkostninger.

For å få et begrep om størrelsen på bøtene og omkostningene, kan det nevnes at taksten på ei ku var 3–4 riksdaler.

Hadde handlet av enfoldighet

Når det gjaldt Inger Sofie Juel, hadde hun ikke fortalt til noen at tausa Siri Henriksdatter hadde funnet hodet av avdøde tre uker før jul før utpå våren. Det ble lagt vekt på at da Marit allerede var død, hadde det ikke hjulpet noe om hun fortalte det med en gang. Inger Sofie skulle nok egentlig vært bøtelagt, men da retten mente at hun hadde handlet av enfoldighet og ikke med forsett, ble hun frikjent, men hun måtte betale andel i sakens omkostninger med fire riksdaler.

De øvrige vitnene, som ikke var pårørende til Marit Ballufsdatter eller i slekt med henne, kunne ikke lastes for noe og ble frikjent.

Sosiale forskjeller

Det er ikke funnet noe i kirkeboka om hva som skjedde med levningene etter Marit Ballufsdatter, men noe merkelig er det at Ørland kirkebok forteller at Marit Ballufsdatter Høvågen ble begravet 26. mars 1719, altså om lag tre måneder før hun forsvant. Det ser ikke ut til at det er noe feil med dateringen, men det er merkelig at det skulle være to personer med samme navn i Råkvågen på denne tida.

– Ut over det dramatiske inneholder et slikt rettsreferat en god del kulissebeskrivelser, om vi kan bruke et slikt uttrykk. Vi har fått et glimt inn i et lite lokalsamfunn først på 1700-tallet, og vi kan ane at det var visse sosiale forskjeller; mellom gårdbrukere og husmenn og mellom rike og fattige, forteller Eilert Bjørkvik.

Nederst på rangstigen

Nederst på rangstigen sto den vanvittige Marit Ballufsdatter som ikke var i stand til å greie seg selv, men som ble sendt fra gård til gård for at bygda skulle ta seg av henne. At hun kom bort på veien mellom Pevika og Råk synes ikke å ha bekymret dem som skulle ha ansvaret.

– Om det er minnet om denne tragiske hendinga som har ført til at man så seint som i forrige århundre hadde en oppfatning om at det spøkte i Juvika er uvisst. Rent praktisk kunne det også være nyttig å ha noe å skremme unger med, avslutter Bjørkvik.