Vi finner Greger Olsen Teie på Linesøya på denne tida, gift med ei enke, Maren Ingebrigtsdatter Gjerp. Det eksisterer ikke noen rettsprotokoller fra den tida, men den 6. september 1762 er det skiftesamling etter denne Greger Olsen Teie. Som presten skriver, regnet de med at han var blitt myrdet.

Mange penger

I forbindelse med skiftesamlinga forklarte enka Maren at hun og mannen hadde tenkt å kjøpe seg bolig i Nærøy, og de hadde solgt unna mye for dette formålet. Blant annet var det meningen at Marens stesønn, Christopher Ravaldsen Bugge, skulle overta gården på Lines, og han hadde allerede betalt halve kjøpesummen.

I pinsa 1762 startet Greger Teie på en reise til Nærøy med dette som formål. Følgelig hadde han mange penger med seg. En vanlig reisemåte fra Lines var båtskyss over Lina til Guttelviknesset og videre til fots til Harsvika eller Stoknesset der leia gikk kloss i landet og det kunne være lett å få skyss videre med passende fartøy. Kanskje Teie tenkte seg dit for å få skyss med ei jekt eller en høvelig båt nordover. Men han kom aldri fram til Nærøy. Han ble sist observert på Stokkøya, da i følge med en annen person.

Lærer Henrik Guttelvik (1866-1957) f. på Stokkøya, lærer og lokalhistoriker bosatt på Vik, Bessaker.Var blant annet også ordfører i Roan 1920-1922.

Gjensidig mistanke

Lærer Henrik Guttelvik nevner et sagn om en «handler» med mange penger som skulle ha deltatt i et bryllup på Stokkøya, sannsynligvis Hosen. Sagnet sier at denne personen kom bort på mystisk vis. Det skulle ha vært en del spekulasjoner om hva som hadde hendt med ham. Særlig mellom grendene Hosen og Guttelvika skulle det ha vært gjensidig mistanke om at noen der skulle ha tatt livet av ham.

At det holdes skiftesamling etter Greger Olsen Teie, viser at både fogd og andre folk er sikre på at han ikke var i live. I forbindelse med skiftet skriver også Greger Teies far, Ole Iversen fra Vefsen:

«Paa hvad Maade hans Fraskillelse har været, er den alvise Gud bedst bekient». Og at presten skriver det så tydelig i kirkeboka styrker også denne mistanken. Det er tydelig at her var det et dødsfall der den avdøde ikke var blitt funnet.

Forfulgt av et mystisk vesen

Der veien gikk tidligere mellom Harsvika og Guttelvika, var det en plass der berget hang utover veien. Stedet ble kalt Rauhallin. Og der spøkte det. Dette overnaturlige vesenet som holdt til i denne hallin, ble kalt for Rauhaillkusin. Mange var det som ikke torde gå alene der, spesielt i mørket. Lærer Henrik Guttelvik, som var født på Stokkøya i 1866, har skrevet om denne hendelsen. Han har notert at han i sin barndom hørte en eldre mann påsto at han var blitt forfulgt av et mystisk vesen en natt han gikk forbi Rauhallin.

Restene etter Greger Olsen Teie?

I 1886 ble det satt i gang veiarbeid mellom Guttelvika og Harsvika. Veien ble lagt et stykke fra Raukollhallin. De hadde bruk for høvelige steiner til veimur, og noen av karene brøt opp noen passende som lå laglig til på marka i nærheten. Under disse lå det et skjelett av en som måtte ha vært en kraftig voksen mann.

Fagfolk som uttalte seg om funnet mente at beingrindas tilstand viste at den ikke kunne være eldre enn ett eller toppen to hundre år. Var dette restene etter Greger Olsen Teie? Ingen visste hvor det ble av reisekameraten som ble observert sammen med ham eller hvem han var. Derom tier historien. Og beinrestene tok graveren seg av, de fikk hvile i kristen jord på Revsnes.

En geitebukk

Min bestefar Nikolai Maaø, som var født i 1884, hadde også hørt om spøkeriet ved Rauhallin. Han hadde ei søster i Guttelvika som han besøkte noen ganger. En gang så han en kvit skikkelse som beveget seg i mørket like ved bergtrappen. Naturlig nok kan en og hver bli ilt med av et slikt syn og ta til beins. Men bestefar var litt skeptisk til alle disse historiene, så han gikk mot skikkelsen. Han var fra Måøya like nordøst for Stokkøya, og der vrimlet det av alskens underjordiske vesener, ifølge folkemeningen. Men spøkelset ved Rauhallin denne gangen viste seg å være en geitebukk!

Manglet hode

Men det bar ikke bedre til enn at han en annen gang også fikk se spøkelse da han gikk over til Guttelvika. Denne skikkelsen var også kvit, men manglet hode. Han kastet seg mot den vandrende med lange armer, og lyden var som av ei beingrind! Med litt hastig panikk-rømming kunne dette gjerne blitt ei skikkelig god Greger Olsen Teie-historie, selv om den myrdede allerede den gang var kommet i kristen jord på Revsnes.

Men nysgjerrigheten var også denne gangen større enn frykten: Det var bare noen som hadde vasket ei kvit skjorte og hengt den på snora etter skjorteflaket. Og frosten hadde gjort sitt, og vinden resten.