Fortsatt holder hun et våkent øye med hurtigbåttrafikken over Trondheimsfjorden. Fra sokkelleiligheten i Vanvikan har hun flott utsikt over fjorden og kan se hurtigbåten som går i rute mellom Vanvikan og Trondheim.

Mattislaget på hurtigbåten ordnet overraskelse for Frøydis siste dagen hun pendlet til jobben i Trondheim.

Trafikantforeningen

Selv etter at hun ble pensjonist og ikke lenger har behov for å ta hurtigbåten til byen hver dag har hun fortsatt som leder av Trafikantforeningen.

- De som startet Trafikantforeningen ville ikke foreningen bare skulle representere pendlerne, men også de andre som bruker hurtigbåten. Folk som skal en tur på sykehuset, eller har andre ærender i byen er også avhengig av at vi har et hurtigbåtsamband som fungerer, sier hun.

Etter mange års arbeid med samferdsel har hun gjort seg noen erfaringer.

- Du må være nøye, og du må vite hva du snakker om. Og ikke rakk ned på andre samband. Det er viktig å ha respekt for at folk vil reise på forskjellige måter. AtB er AtB, og er det noe de gjør så er det å se på statistikk. Vi har hatt mange fighter med AtB og fylkeskommunen, men det har gått greit. Etter at terminalen i Trondheim ble flyttet og det kom ei bru over jernbanen har vært trafikkøkning. Nå har det blitt veldig enkelt å komme seg til byen. Vi er heldige vi som bor i Vanvikan. For meg som ikke har bil er det bare å gå ned til havna og ta hurtigbåten og så sette seg på flybussen utenfor jernbanestasjonen når jeg skal ut å reise, sier hun.

Frøydis sammen med mor Magnhild hjemme på gården på Aksnes.

Oppveksten

Samfunnsengasjementet har hun fått med seg hjemmefra. Hun vokste opp på en gård med kyr, gris og hest på Aksnes, noen kilometer øst for Vanvikan som den yngste i en søskenflokk på to søstre og en bror.

LES OGSÅ:

- Det er bare en ting å si om det å vokse opp på Aksnes, og det er at det var flott. Jeg mener de som vokser opp på gård har et fortrinn med tanke på senere i livet. Man får med seg diverse ting, og man må lære seg å hjelpe til og å bidra. Jeg hadde en veldig trygg oppvekst. Du velger ikke famille og kollegaer selv. Det er bare venner du slev kan velge. Jeg har vært heldig med alt. Vi er en tett famille, og vi kan diskutere så busta fyker, men vi er gode venner etterpå. Det har lært meg å skille sak og person. Det var høgt under taket hos oss, sier hun.

Allerede som ungdom var hun glad i å lese.

Skoletiden

Barneskoleårene tilbragte hun på Vanvikan skole, mens ungdomsskolen gikk hun på Åsly skole i Rissa. Frøydis er datter av Magnhild Aksnes, en myndig dame som mange rissværinger vil huske fra skolekjøkkentimene på Åsly.

- Siden mor jobbet som husstellærer på Åsly var det greit for meg å sitte på til skolen. Jeg syntes det var kjempestort å få komme til Åsly. Det var en stor skole, og jeg ble kjent med nye elever, forteller hun og ramser opp en hel rekke med navn som har brent seg inn i hukommelsen etter ulike opplevelser på Åsly.

Etter ungdomskolen gikk turen Bjugn som var stedet for den som ville gå gymnas på Fosen på den tiden.

- Jeg sluttet etter ett år. Jeg ble litt småsyk og gikk heime et halvår før jeg gikk husmorskolen på Skatval. Mens jeg gikk der søkte jeg postskolen i Bodø, og høsten 1972 startet jeg der. Postskolen var en etatskole og tok ett og et halvt år, og etterpå arbeidet jeg i posten i Bodø fram til 1974. Deretter søkte jeg om overflytting til Molde hvor jeg var i noen måneder før jeg kom til Trondheim. På den tiden var det et slags beordringssystem fram til man fikk fast jobb, forteller hun.

I 1977 var det slutt på å selge frimerker og å gi ut penger på postanvisning til folk som stakk hodet inn igjennom luka på postkontoret i Trondheim.

Ut i verden

- Etter at jeg sa opp i posten hadde jeg min først utenlandstur. Vi var en gjeng som dro til London. Vi reiste fra Fornebu, og i London var vi turister. Vi dro på teater og vi så Big Ben. Mens vi var der døde Elvis, husker jeg, sier hun.

London-turen er langt ifra den eneste turen til De britiske øyer Frøydis har gjort siden 1977.

- Jeg er anglofil, og jeg har reist mye der. Jeg trives sammen med engelskmenn og alt som er der. Det er historien og folket, og ikke spesielt naturen som tiltaler meg.  Og så er engelskmenn veldig høflige. Skottland er fint. Der er det kyst og fjell. Og så arver vi det dårlige været etter dem.  Det er en ting de vet om oss nordmenn, og det er at vi ikke er medlemmer i EU. Det har jeg fått høre så mange ganger, forteller hun.

Etter at hun sluttet i posten begynte en lang periode som vikar i ulike yrker.

- Det ble ett år på Vekter’n i Trondheim, og det var ei veldig artig tid. Høsten -78 dro jeg til Oslo. Søstera mi bodde der, og jeg begynte i vikartjenesten. Etter hvert ble det jobber innen kontor og administrasjon, og det har jeg arbeidet med resten av yrkeslivet, sier hun.

Tilbake til Vanvikan

I 1983 gikk turen nordover til Trøndelag og Vanvikan igjen og jobb på Høgskolen i Sør-Trøndelag i Trondheim (HiST). Der har hun arbeidet som studieveileder for master- og etterutdanningsstudenter. Nå er det snart ett år siden hun sa takk for seg på HiST.

- Jeg trivdes veldig godt i jobben, men en av årsakene til at jeg valgte å slutte var sammenslåingen med NTNU, og høgskolene på Gjøvik og i Ålesund. Hadde jeg vært yngre, hadde jeg sett på det som en stor mulighet til en fortsatt interessant jobb. Men etter 44 år i arbeidslivet har jeg vært med på mye av omorganisering. Jeg var tillitsvalgt på HiST, og det skal jeg si deg var et ganske arbeidskrevende verv, sier hun.

Amunds første skoledag.

Amund

Nå bor hun alene i sokkelleiligheten hun leier i Vanvikan. I 20 år bodde også sønnen Amund der. Han ble syk og døde av kreft for sju og et halvt år siden. Det var et tungt slag for Frøydis. Hun blir blank i øynene når hun snakker om sønnen.

- Du mister ikke noen så nær deg uten at det preger deg. Sorgen bærer du med det hver dag, men det er ulikt hvordan folk sørger. Man skal ikke belære andre hvordan man skal sørge. Det er mange som har sagt til meg at det må være forferdelig å miste et barn i kreft. Det at Amund fikk kreft og døde var det lite jeg kunne gjøre med, men jeg gjorde alt for at han skulle ha det så bra som mulig da han ble syk. Jeg vet at jeg har gjort det jeg kunne, og det er godt å tenke på, selv om sorgen og savnet er stort, sier hun.

Å ha ansvar for barn innebærer mange utfordringer og mange gleder.

- Å ha en ungdom i huset gjør noe med hvordan man oppfatter samfunnet rundt seg.  En ungdom «konfirmerer» deg. Du blir litt arrestert på ting du sier og gjør. Den muligheten ble borte da Amund døde, sier hun og blir litt stille en stund.

Serbia

Frøydis har alltid vært glad i å reise, og hun har besøkt både Kina og Hawaii og en rekke europeiske land. Serbia er et land hun har fått en ekstra forkjærlighet for.

- Jeg er veldig glad i Serbia. Folk er veldig hyggelige der, og de er litt mer løsslupne enn engelskmenn. Det er et gjennomkorrupt og herlig land. Jeg ble kjent med Serbia gjennom jobben på HiST siden vi hadde et samarbeid med en høgskole der. Jeg har vært i Serbia flere ganger, forteller hun.

Flyktninger

Når hun ikke er ute og reiser, eller er opptatt med Trafikantforeningen, bruker hun tid på flyktningene som er bosatt i Vanvikan. Det er et engasjement hun ser på som helt naturlig.

- Jeg har hatt en jobb med mange utenlandske kollegaer, og jeg har reist mye. Så derfor ser jeg ikke på folk fra andre land og kulturer som annerledes. Gjennom Frivilligsentralen i Leksvik fikk jeg tilbud om å bli med på kurs gjennom Røde Kors for å bli flyktningguide, og det var nyttig, slår hun fast.

Integrering

Nå er hun med på språkkafe og som leksehjelper.

- Jeg er «avisoman» og leser kommentarfeltene på nett. Der er det mange som sitter og hamrer løs og vet hvordan alt skal være. De burde engasjere seg selv i arbeid med flyktninger i stedet for å skrive kommentarer. Det er sjelden de skriver noe om østeuropeerne. Det er helst muslimene det går utover. Det blir stigmatisering av en gruppe. Det er min jobb å bestemme hvem som skal få bli eller ikke. Det er det myndighetene som skal gjøre. Men hvordan skal de bli integrert om ikke vi nordmenn forteller dem hvordan ting fungerer her i landet. For eksempel at her har gutter og jenter gym sammen. Å forklare dem at sånn er det her, det er veldig viktig, slår hun fast.

- Kjempeflinke

Hun skryter av flyktningene som bor i Vanvikan og forteller at de er oppriktig interessert i å lære.

- De er kjempeflinke, men de kan ha vansker med å forstå oppgaver med tekst. Å forstå det trenger de hjelp til. Men vi er så heldige her i Vanvikan at vi har pensjonerte lærere med på språkkafe og leksehjelp, og det er gull verdt. Jeg opplever ikke at vi som bidrar inn mot flyktningene holder dem i hånda og sier stakkars liten. Flere av guttene her har sagt at de vil inn i helsevesenet, og det er positivt, sier hun.

Det offentlige

Men det er ikke bare i det frivillige flyktningarbeidet Frøydis gjerne skulle sett at flere tok i et tak. Hun mener mange nå til dags forventer at det offentlige skal ordne opp i det meste.

- Det er en forventning blant folk om at det offentlige skal bidra med alt. Vi kan fraskrive oss ansvar ved at det offentlige ordner opp, eller at vi sier «dette kan andre gjøre», eller «dette kan jeg ta på for dette får jeg betalt for». Men noen er det som engasjerer seg.  Her har vi Frivilligsentralen og en del pensjonister som bidrar. At det er noen å ta av er bra, for da går det an å reise bort en tur og samtidig vite at ting ikke går i stå, sier hun.

Feminist

Hun har vært fagforeningsleder i mange år og har gjort seg noen erfaringer i den forbindelse.

- Jeg kan ikke si jeg har blitt tilsidesatt fordi jeg er kvinne. Men jeg ser at innen forskning har menn mer lønn enn kvinner. Jeg vil kalle meg feminist, men jeg er ikke helt der hvor kvinnegruppa Ottar står. Det er flere menn enn kvinner som er ledere. Det tror jeg skyldes at kvinner stiller så strenge krav til seg selv. Kvinner vil ha kunnskapen inn før de starter i en jobb. Menn tenker at den kan de tilegne seg etter hvert. Kvinner må ikke stille så store krav til seg selv.

Lesehest

Frøydis er glad i å lese, og det vitner leilighet også om. Bokhylla er et dominerende element på stua.

- Hobbyen min er å lese. Jeg har alltid en eller to bøker på gang. Jeg leser alt, også faglitteratur. Jeg er også glad i å holde på med håndarbeid, men det har jeg ikke hatt tid til på en stund. Etter at jeg sluttet i jobben har jeg prioritert rydding, sier den samfunnsengasjerte og spreke pensjonisten i Vanvikan.