«Krim og mysterier»

Halshogd etter å ha samarbeidet om drap

For rundt 300 år siden ble det begått et ganske så spesielt drap i Sørfjorden i Rissa – på den tida Stjørna.

Da mannen gikk til sengs en kveld, sørget kona for å legge ei løkke rundt halsen på ham etter at han hadde sovnet. Tauet ledet til utsida gjennom to hull i veggen. Der dro de to beilerne til og kvalte Hans Hansen Husby. Illustrasjon: Alexander Killingberg

Kultur

Eilert Bjørkvik i Rissa, historiker og tidligere førstearkivar ved Statsarkivet i Trondheim, omtalte den spesielle drapssaken i Årbok for Fosen 1970. Vår gjenfortelling har sine hovedpunkter hentet fra den artikkelen.

Eilert BjørkvikFoto: Terje Dybvik

 

Løkke rundt halsen

I 1922 skrev Edvard Langset ned dette sagnet under tittelen «Di tri saa vart halshaag’n paa Refsnes». Edvard Hov var en annen som videreformidlet det samme sagnet med ord på papiret, også han i 1920-årene. I Hovs utgave blir både navnet på den drepte og kona gjengitt: Hans Hansen Husby og Ragnhild. Sistnevnte skulle være fra Selnes eller Fevåg.

Det som skal ha ledet fram til dette mye omtalte drapet på en av Husby-gårdene i Sørfjorden/Husbysjøen, var at Ragnhild sto i et forhold til to menn fra Rødsjøen. Sammen med de to mennene skal Ragnhild ha lagt en plan for å rydde ektemannen Hans av veien. Da mannen gikk til sengs en kveld, sørget hun for å legge ei løkke rundt halsen på ham etter at han hadde sovnet. Tauet ledet til utsida gjennom to hull i veggen. Der dro de to beilerne til og kvalte Hans Hansen Husby.

Hans Hansadalen

Liket av mannen ble gjemt i en dal i området. Denne dalen har i ettertid fått navnet Hans Hansadalen. Båten til Hans ble skjøvet ut på fjorden. Tanken var at det skulle se ut som om han hadde falt i sjøen og druknet. Årene skal senere ha endt opp i fjæra ved det som i dag kjennes som Årneset lengst sørvest i Sørfjorden. Båten rak i land på motsatt side av fjorden i Heggvika, Høybakken i dagens Bjugn. Der endte den opp i bukta som i dag bærer navnet Båtvika, like nordøst for tettstedet.

Ragnhild Husby og hennes to medhjelpere ble imidlertid avslørt. Alle tre ble dømt til døden og halshogd. Etter henrettelsene ble hodene av de tre satt på stake på retterstedet Stekkelsteinan. Dette er tre holmer som ligger utenfor Refsnes i Stjørnfjorden.

Dette med sette hodene på stake på en godt synlig plass var vanlig, folk som ble henrettet skulle stå til skrekk og advarsel for andre som dro forbi.

Husby-grenda anno 2017.Foto: Terje Dybvik

 

Ulike varianter

Det finnes ulike varianter av dette sagnet. Tidfestelsen varierer også en god del pluss minus flere tiår i forhold 1600. I en av versjonene har Husby-kona et forhold til en dreng på gården, og det er disse to som er de sentrale brikkene i ugjerningen som ble begått.

– Sagnet er kjent gjennom muntlige overleveringer fram til vår tid, jeg har selv slektninger som kjente til det, forteller Eilert Bjørkvik.

Listene over tiendesild i Bjugn og Stjørna fra først på 1600-tallet ga Eilert Bjørkvik holdepunkter for å finne opphavet til sagnet.

For i listene over tiendesild i lensregnskapene for Trondheim len fra 1614–1615 til 1630–1631 er Hans Hansen Husby, også kalt Hans Hansen i Stjørna, hyppig nevnt som yter av sildetiende. Han svarte ofte tiende av notsild og hadde til dels store fangster, så han må ha vært forholdsvis velstående. I lensregnskapene 1631–1632 og 1632–1633 er hans enke, Barbro, nevnt som tiendeyter. Så forsvinner også hun.

Stekkelsteinan i Stjørnfjorden.Foto: Terje Dybvik

 

Tortur og likskjending

Dette var et godt utgangspunkt for å kontrollere sagnet. Sakefallslistene for Fosen i lensregnskapet 1633–1634 ga grei beskjed: Hans Rødsjø og Laurits Winter som hadde myrdet Hans Hansen i Stjørna, ble som straff henrettet på steile og hjul. Denne henrettelesformen er en tidligere form for dødsstraff ifølge Wikipedia, som inkluderte tortur og likskjending. Som regel ble den dømte først bundet fast til et vognhjul og fikk deretter armer og bein knust med en stålforsterket klubbe. Alternativt kunne man pine den dømte ved hjelp av et tungt vognhjul som ble heist opp og sluppet ned på offeret for å knuse armer og bein. Offeret, gjerne fastbundet i en forvridd og smertefull stilling på hjulet, ble deretter plassert på en stolpe til «spott og spe», for å dø en pinefull og langsom død.

Hans Rødsjøs gods, vurdert til 16,5 daler, tilfalt kongen, men Laurits Winter var en lediggjenger og etterlot seg ingenting. Sakefallslistene forteller videre at Barbro Lauritsdatter ble henrettet ved samme anledning. Hennes gods ble vurdert til 14,5 daler, og også dette tilfalt kongen, men først måtte utgiftene trekkes fra.

For å henrette de to mennene fikk skarpretteren, vedkommende som fullbyrdet dødsdommen, 6 daler for hver, mens han fikk 4 daler for å henrette Barbro.

Kyr, kviger og én jerngryte

Som bilag til lensregnskapet 1633–1634 ligger to tingsvitner som forteller hva delinkventene, det vil si de arresterte forbryterne, etterlot seg. Hans Rødsjø hadde to kyr, to kviger, én sau, én jerngryte, én gammel kopperkjel, to benkedyner ett åkle og to gamle underdyner. Barbro Lauritsdatter etterlot en del klær: et lavendelfarget, halvslitt skjørt, et halvslitt skjørt, en gammel, faldet kåpe som var omgjort, en gammel, utslitt kledestrøye og en gammel utslitt damasktrøye.

Hvis denne Barbro Lauritsdatter var Hans Hansen Husbys kone, skulle en her ha ventet å finne sjøredskap og andre ting fra fellesboet, og ikke bare Barbros personlige klær, mener Eilert Bjørkvik. Nå kan det tenkes at fellesboet var fallitt og var gjort opp før mordsaken kom for retten, Da var det rimelig at enken bare fikk beholde gangklærne. Det kan ellers legges til at det i lensregnskapet 1642–1643 nevnes en Barbro Husby som yter av tiendesild. Dette gjør at vi ikke kan være helt sikker på at den Barbro Lauritsdatter som ble henrettet, var Hans Hansens kone.

Samsvarer godt

Dette er hva noen av de skrevne kilder forteller om hovedpersonene i dramaet på Husby. En ting til må nevnes: i skattelistene fra 1620-årene er det oppført en Arne Smed som kan ha bodd i nærheten av Husby.

Hovedpunktene i sagnet samsvarer godt med de faktiske opplysningene Eilert Bjørkvik har funnet. De begivenhetene som sagnet forteller om, må ha gjort et sterkt inntrykk på samtiden, og hendelsen var så dramatisk at den var vel egnet til å bli fortalt videre.

Sagn som forsøker å forklare opphavet til lokalnavn må en alltid stille seg sterkt skeptisk til, mener Bjørkvik. I dette sagnet mener man at man likevel kan feste en viss tiltro til forklaringen av Hans Hansadalen, da det nettopp var dette navnet som gjorde det mulig å kontrollere sagnet. Hans Hansen synes å ha vært et uvanlig navn på Husby. Det er derfor lite sannsynlig at lokalnavnet kan ha en annen Hans Hansen som opphav.

Folkeminnet

Hvorfor er denne mordhistorien blitt bevart så godt i folkeminnet? Tingbøkene kan fortelle om lignende drapssaker som skulle egne seg like godt til å bli husket og fortalt, men som det i dag ikke finnes tradisjon om. Ett forhold kan skyldes at Hans Rødsjø og Laurits Winter neppe har hatt slekt i bygda, og at det av den grunn ikke var nødvendig å tie om saken. Hans kom som bruker på Rødsjø like før 1630, og Laurits Winter omtales som lediggjenger og hadde trolig ingen slektninger i bygda.

På den tida drapet ble begått, var det et rikt sildefiske i Bjugn og Stjørna med stor tilstrømning av fiskere fra fjern og nær. Denne saken ble trolig rikelig kommentert i de kretsene, ikke minst siden den myrdede selv drev med sildefiske. Hvis vi godtar sagnets beretning om at mordernes hoder ble satt på stake på Stekkelsteinan, var dette et sted som var lett synlig fra fjorden, og ennå i dag fortelles det ganske livaktig om synet av hodene på stake. Kvinnens lyse hår skal ha flagret i vinden, men dette siste kan være kommet til senere, tror Bjørkvik.

Fire varianter

Dette er et eksempel på at et sagn på en nesten overbevisende måte kan bevitne historiske hendelser i over 300 år. Det er samtidig også et eksempel på at uvedkommende ting kan komme til, betinget av sagnfortellerens lyst og evne til å dramatisere fortellingen. De fire variantene av sagnet som det er sett nærmere på, har forskjellig oppfatning av hvordan mordet ble oppdaget, men tre lar barn avsløre ugjerningen. Ingen av variantene har riktig tidsangivelse for mordet, men både to er inne på at det var nokså lenge siden. At det var tre som utførte mordet, er det bare to som har, og to forteller også at drapsmennene var fra Rødsjøen. Varianten av sagnet som vi startet med, lar Hans Hansens kone hete Ragnhild. En har imidlertid funnet at hun het Barbro.

Vi ser altså at dette sagnet, liksom de fleste historiske sagn, har en kjerne av sannhet i seg. Her må kjernen sies å være ganske godt bevart, men det kunne en ikke fastslå før man hadde materiale til å kontrollere de faktiske opplysningene sagnet gir. I dette tilfelle satte sagnet en på spor etter samtidige kilder. Sin største verdi har sagnene ved at de lærer oss litt om folks oppfatning av de begivenheter det blir fortalt om, og de plasserer begivenhetene i et miljø.


Krim og mysterier

Skal ha båret på grusom hemmelighet i rundt 40 år

Like før han døde på 1640-tallet, skal bonden Jonas Gangstad ha innrømmet et drap han begikk om lag 40 år tidligere.



Krim og mysterier:

– Hodet var som på en orm

Stjørnfjorden er langt fra den eneste plassen hvor sjøormer er observert i våre farvann.



Krim og mysterier:

Mange har møtt sjøormen i Stjørnfjorden

Loch Ness i Skottland har sin Nessie, Østersund har sitt «Storsjöodjuret». Mindre kjent er det at også flere har møtt sjøormen i Stjørnfjorden.



Krim og mysterier

Han er trolig den eneste Fosen-presten som har drept

Fosen-prestene har ikke alltid vendt det andre kinnet til, i hvert fall ikke om man skal tro dette mystiske sagnet. Fosna-Folket har undersøkt om det virkelig skjedde.