Det forteller i alle fall sagnet som har levd på folkemunne i Leksvik til langt innpå 1900-tallet.

Gammelordføreren forteller

Vi skal her gjengi sagnet slik det er fortalt i bygdeboka i Leksvik. I bygdeboka er det P.A. Rosvold som står oppført som artikkelforfatter. Han oppgir ikke hvor han har kildene fra, så om hans versjon av sagnet er basert kun på muntlige overleveringer, eller om han også fant noen samtidige kilder som bekrefter historien, vet vi ikke. Nevnte Rosvold var for øvrig ordfører i Leksvik de første årene etter andre verdenskrig.

Jakten på Jonas

Kanskje var det i dette terrenget Gangstad og svensken gikk på vei mot Verran. Foto: Alexander Killingberg

Rosvold tar oss med tilbake til året 1603. Hvor han har årstallet fra, vet vi ikke. På gården Gangstad i Markabygda i Leksvik heter bonden Jonas Gangstad. De som har forsket på Gangstad-gårdens slektshistorie, har ikke funnet noen Jonas Gangstad i kildene. Gården nevnes første gang i 1557, altså kun 20 år etter reformasjonen. Her er en John Gangstad nevnt som husmann. Den neste brukeren som nevnes er Olaf Gangstad i 1610. Man kan tenke seg til at det kan ha vært en bruker mellom de to, og at det kan ha vært Jonas Gangstad.

Kramkaren fra Sverige

Rosvold gir en svært detaljert skildring av hva som skal ha skjedd i 1603. En kramkar ved navn Kalle Nilson fra Västergötland i Sør-Sverige skal på den tida ha reist regelmessig til Leksvik for å selge sine varer. Han hadde vitterlig også en del penger med seg, og penger var det ikke mye av blant den fattige allmuen tidlig på 1600-tallet. Vi er i starten av heksebrenningens århundre. En tid med overtro, frykt og dyp religiøsitet. Det er 250 år siden svartedauen, og siden da hadde også andre pester herjet. Død var vanlig. Det samme var grusomme avstraffelsesmetoder. «Vessjøtten» Nilson solgte visstnok vevskjeier og vevskytler. Han skal også ha vært kam og kalmaker. Da Nilson reiste rundt og solgte sine varer, skal han ha vært en populær gjest på gårdene. Folk ga ham en plass å sove for natta, og Nilson ble etter sigende fort et midtpunkt med sine lystige historier.

Mørke tanker

Slik ser Daumannstjønna ut i februar 2017. Ett eller annet sted her skal Jonas Gangstad ha drept den svenske kramkaren. Foto: Alexander Killingberg

Rosvold er ikke bare presis på årstall, men også på årstid når han gjengir sagnet. Høsten 1603 var kramkaren Nilson i Leksvik og skulle videre til Verran. Han ble visstnok av bonden på gården Åsbakken i Dalbygda anbefalt å ta inn til Jonas Gangstad som bodde ved Grønsjøen nærmere Verran. Sagnet forteller oss at Nilson tok inn hos Gangstad og overnattet. I en samtale om kvelden skal Jonas Gangstad ha fått nyss i hvor mye penger denne svenske kramkaren hadde på seg. Gangstad skal ha ligget og tenkt på pengene om natta. Hvordan kunne han få tak i dem? Nilson hadde ifølge sagnet ikke tatt turen over fra Leksvik til Verran før. Mellom de to bygdene ligger Hårfjellet og ulendt bratt fjellterreng. Gangstad skal ha tatt på seg jobben med å følge den svenske handelsmannen over fjellet.

Drapet

På turen over mot Verran har Gangstad-bonden og svensken ifølge sagnet satt seg ned ved et lite tjern. Plutselig skal Jonas Gangstad ha reist seg og slått Nilson i hodet med en jernstav. Rosvold forteller at svensken hvisket navnet på sin svenske hustru «Klara» før han døde. Ifølge sagnet tok Gangstad pengeboka til kramkaren, før han rullet liket uti tjernet. Bonden skal ha gjemt pengeboka, før han ruslet hjem. Sagnet forteller oss at verranbyggen etterlyste den svenske kramkaren, men Kalle Nilson ble aldri funnet. Og årene gikk uten at Jonas Gangstad røpet sin mørke hemmelighet.

To sagn møtes

Kanskje var det utpå denne pynten at svensken satt da Gangstad slo ham ihjel.

Gammelordfører Rosvold hevder det var høsten 1643 at sannheten kom for en dag. Hvor han har dette fra, vet vi ikke. Det pussige er at nettopp året 1643 også gjengis i et annet kjent Leksvik-sagn, som Fosna-Folket nylig omtalte. Leksvik-presten Isack Johansøn drepte visstnok drengen sin på Drengåsen nord for Dalbygda. Og det veldig snedige sammentreffet, er at han da visstnok var på vei tilbake til bygda fra Jonas Gangstad sitt dødsleie. Nesten for godt til å være sant.

Tilståelsen

Sagnet forteller oss altså at presten Isack ble kalt oppover til Gangstad. Der lå Jonas Gangstad for døden. En grå olding, skal vi tro historien. Liggende i senga skal Gangstad ha skriftet for presten og fortalt om drapet i 1603. Presten Isack skal så ha sagt «syndernes forlatelse i den hellige treenige Guds navn». Jonas Gangstad skal også ha nytt nattverden, før han døde den påfølgende dagen. På vei tilbake fra Gangstad, forteller sagnet oss at presten Isack drepte drengen sin som også var med på turen. Utrolig.

Kartet viser hvor Daumannstjønna ligger mellom Leksvika og Verrabotn. Foto: Google maps

Daumannstjønna

På grunn av den sene tilståelsen, havnet saken etter sigende aldri i noen rettsprotokoll. Men historien om drapet skal likevel ha kommet ut på bygda. Og tjernet hvor Kalle Nilson etter sigende ble drept, kalles den dag i dag for Daumannstjønna. Om historien om drapet er sann eller ikke, er svært vanskelig eller kanskje også umulig å finne ut av den dag i dag. Vi vet imidlertid sikkert at presten som tok imot Jonas Gangstad sin tilståelse er en faktisk person.

Isack Johansøn nevnes første gang som Leksvik-prest i 1632 og sist i 1657. Han står oppført i flere jordbøker og kirkeregnskap. Kildene forteller oss blant annet at han holdt hus på Trondstad, og ikke på Røstad hvor prestegården ligger i dag. Gangstad-gården eksisterer i beste velgående i Markabygda den dag i dag, men det er ikke etterkommere av Jonas Gangstad som bor der. Selve trønderlånet er flyttet og bygd på flere ganger, men man mener faktisk at tømmeret i den midterste delen er fra samme tid som da Jonas Gangstad visstnok hadde gården. Kanskje var det inntil disse tømmerstokkene Gangstad lå da han endelig fortalte om den grusomme ugjerningen høsten 1643?

Tidligere saker i serien

24. februar: Han er trolig den eneste Fosen-presten som har drept.

3. mars: Mange har møtt sjøormen i Stjørnfjorden.

3. mars: - Hodet var som på en orm.