De beretningene vi har funnet fram til, stammer fra flere tidsepoker. Flere navngitte som har hatt direkte nærkontakt med sjøormen i Stjørnfjorden, har fortalt det de har opplevd videre. Noen av historiene har blitt skrevet ned. Men hva var dette for dyr, og er det fortsatt sjøormer i våre nærområder? Noen av disse historiene ble brukt i serien «Mysterier i Fosen» som gikk i Fosna-Folket i siste halvdel av 1990-tallet.
Fire alen lang
Vår første beretning er hentet fra århundreskiftet:
«To menn skulle ut og ro på sjøen med trøa, fiskestang, etter småsei. Da de nesten hadde nådd fangstfeltet Oterhalsflua fikk de høre noen smell. Straks etter fikk de se et sjøuhyre nærme seg med stor fart. Karene besluttet med en gang å ro i land, men kom ikke langt før uhyret viste seg mellom båten og landet. Det var en stor lang skapning som lot flere deler av kroppen komme til syne over vannflaten. De vendte da båten og satte kurs for nordsiden av fjorden. Men om ikke lenge var uhyret foran båten igjen. De tok da årene og slo i sjøen for å skremme det. Da kom det opp mange bukter som pisket mot sjøoverflaten så det ble både sjøsprut og smell. De snudde atter båten og rodde til lands, og det lyktes dem å komme opp i fjæra.
Straks etter kom uhyret opp igjen. Den forreste delen var tre-fire alen lang og av tykkelse som en tømmerstokk, men smalnet av imot et ormlignende hode. Da de kom i land, sprang den ene bort i skogen mens den andre mannen, som var litt dristigere, ble stående og betrakte uhyret. Han kunne tydelig se dyrets øyne. Han tok da en stein og kastet utover. Da kom det igjen mange bukter som pisket sjøen så den sto i et skum. Ikke lenge etter forsvant dyret.»
Følge i kjølvannet
Fosna-Folket har også fått låne et gammelt avisutklipp, muligens fra gamle Fosens blad.
En mann som het Johan og som bodde på Hoøya i gamle Stjørna kommune, hadde et skremmende møte sjøormen som ble gjengitt i avisa:
«Som voksen mann segla Johan en gang til byen for å selge sild. Han hadde kona med. På heimturen fikk de motbør. Den var imidlertid ikke sterkere enn at de krysset seg ut til Korsfjorden mellom Agdenes og Brettingen. Da de segla forbi Bakstein fikk de vinden romskjøts innover Stjørnfjorden. Og det var bra. For det var i skumringa alt. De hadde håp om å komme seg heim senkvelds, dersom vinden holdt seg.
Utfor Fevåg fikk de se at de hadde følge i kjølvannet. De så et hode som sto opp over sjøen. Det var stort og rødt, og hadde store lysende gulgrønne øyne. Halsen var tynnere enn hodet å se til, og kroppen lå langt bakover og så ut som en stokk. Utysket dro nærmere og nærmere inn på båten, enda dem segla godt. Både vinden og mørket økte på. I slikt vær kunne de ikke legge til lands den leia de nå segla. Det ville være døden. Landkjenning mista de også. Vinden bare økte på og styggen bakom båten rak inn på dem, – tett innpå ...
Kastet stein i hodet
Da bad mannen kona ta styrvolen. Hun gjorde så. Han krøp i bakskotten med en rund segelstein. Med all sin makt kastet han steinen i hodet på sjøormen, eller hva det var som for etter. Om han traff eller ikke skal være usagt, men styggen gikk ned under sjøskorpa da steinen sokk.
Så tok han Johan selv styrvolen igjen og la båten på vinden. Kona var halskar. Johan ville prøve å nå opp under Stallvik. Der ville han sette båten i fjæra med stående segl. Stallvik var eneste stedet der det var god sandfjære. Ellers var fjæra full av kuppelstein, der det ikke var berg som stupte rett i sjøen. Det var ikke tid til å minke seglet enda det nå ble en segels vind. Det var livet det sto om, dersom han kvikna til han som hadde fått steinen, og hvis han fant faret deres – og det var livet det sto om de ikke fant fram til Stallvikfjæra.
Øynene lyste
Der fikk de se at de hadde følget sitt etter igjen. Øynene lyste villere og styggere enn før. Kanskje det var mørket som ga øynene så stor lysmakt? Fort rak skremslet inn på dem, – tett inn på. Nå var det livet som gikk likevel, tenkte både mann og kone, så det var ikke verre å segle båtkvelven over hodet på seg enn å la styggen ta dem uten å prøve siste håp. Sjøen lå over ripa i le. Johan ausa med høyrehånda, mens han holdt styrvolen med venstre. Båten skar som en pil mot nordlandet, – og i kjølvannet tett innpå brøt skavlene over sjøormen.
Men båten sto, og da styggen var så nære at de ventet å få han på venstre ripbord, dundret båten på småstein og grov sand i fjæra på Stallvik. Sjøormen dro seg unna land og sto til fjords så det røk og føk omkring han.»
Flere observasjoner
Flere har sett sjøormen i Stjørnfjorden. Den er observert fra land ved Saltneset og Sandøya, ute på sjøen ved Søtviksflua og på Frengensbukta. En 12 år gammel gutt som sto og skylte gulvtepper i fjæra sammen med en tjenestepike i 1890-årene, fortalte seinere denne historien:
«Mens vi holdt på med å skylle gulvteppene, kom det to hvaler som oppførte seg på en merkelig måte. De kom så nær land før de snudde, at sjøbrottet slo over steinvålen. De kom ikke langt utpå før de atter snudde, dette forekom flere ganger. Deres bevegelser var meget huslige. Mens vi sto oppe på volden og så utover, kom det opp av sjøen en skapning som var flere meter lang og av tykkelse som et kvarter (1/4 tønne) og som smalnet av mot hodet som lignet et ormehode. Hodet dannet en vinkel i forhold til kroppen. I denne stillingen holdt skapningen eller dyret seg i cirka ett minutt med hodet dreiende i forskjellige retninger.»
Møtte ormen i 1980
Jan Schanke kunne i oktober 1996 fortelle i Fosna-Folket om hans møte med en mulig sjøorm en sommerdag i 1980. Været var flott, sjøen var blikk stille og Jan Schanke var ute på sjøen og dorget etter småsei en søndag ettermiddag. Han forteller:
– Mens jeg holdt på å dorge fikk jeg øye på noe jeg trodde var et tre uten greiner som lå og fløt om lag 30 meter fra båten. Det så ut som trestokken lå og rulla i sjøen. Så gikk det ei stund før jeg brått kom på andre tanker. Plutselig forsvant nemlig det jeg hadde trodd var en trestokk. Det buktet seg i sjøen før det forsvant i dypet. Jeg kunne se under bukta før det forsvant. Diameteren på ormen kunne være på om lag 30 centimeter. Ormen eller hva det var, kunne minne om en kobbe i kroppen, men var som sagt 7–8 meter lang. Da den forsvant under overflata hørtes det et lite plask, og så dannet det seg ringer som om det hadde vært et vak. Jeg dro inn fiskeutstyret med en gang, for dette var noe jeg ikke ville ha på kroken.
Like etter kom en bekjent bort til meg. Han hadde ligget og kikket på sjøormen lenge, men ikke tort å gå så nær som han egentlig hadde lyst til. Han hadde observert at den hadde dukket og kommet opp igjen til havoverflaten flere ganger. Observasjonene ble gjort i nærheten av Flesa i retning Høybakken. Vi ble liggende lenge å vente men uhyret viste seg ikke flere ganger.
Så skjedde det noe som var litt pussig, og det trenger ikke ha noe med sjøormen å gjøre. Nok en bekjent kom kjørende mot oss i båt. Han hadde god fart rett framover da båten plutselig endret kurs. Det er slikt som kan skje hvis du kjører på noe, ikke uvanlig når farten er så stor som i det tilfellet her. Selv skjønte ikke føreren av båten hva som hadde skjedd, han hadde ikke sett noen ting i vannet. Kanskje var det sjøormen?
Om det virkelig var en sjøorm får vi kanskje aldri vite, men Jan Schanke er overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi vet og er meningen at vi skal vite.
Knakk åra
I november 1996 fortalte Jarle Småvik til Fosna-Folket om at han slo av ei åre på et sjødyr som buktet seg i Nordfjorden i 1951.
– Det var godt om fisket i Nordfjorden på den tiden. Vi var flere som sto i fjæra da vi fikk øye på et større dyr som buktet seg ute på bukta. Jeg og en til gikk ut i en robåt for å se hva det var for noe. Jeg vil anta at dyret var to-tre meter langt og så tykt som en kraftig legg. Da vi kom ved siden av det, slo jeg den ene åra over det så hardt at åra knakk. Da dro dyret i stor fart mot skøyta «Margit Elise» som lå like ved og tørnet i den. Vi hørte det smalt i siden på skøyta. Så forsvant dyret.
– Tror du det var en sjøorm?
– Nei, det har jeg liten tro på. Jeg har snakket med fagfolk denne episoden, og kommet fram til at det kunne vært en stor havål. Det fins større havåler som kan komme inn følge med båter som har vært utomskjærs, sier Jarle Småvik.