Gudene vet hvilken loddrett steinrøys i Himalaya han har trått sine barneføtter i, men jeg visste at hadde jeg hatt ham der og da, hadde den behandlingen jeg ønsket å utsette ham for fått inkvisisjonens metoder til å fortone seg som rene selskapsleker.

Intet forspill

Det hadde ikke vært noen innledende øvelser, intet forspill å snakke om til det jeg hadde begitt meg ut på, og alle som visste noe om klatrestien og min høydeskrekk hadde klokelig holdt munn da jeg fortalte om mine planer. Pulsen raste, i motsetning til resten av meg, over stokk og stein, mens jeg desperat prøvde å finne fot- og håndfeste i livet.

Sannsynligvis

Når du henger i en bergvegg er livet her og nå, og ingenting annet gjelder enn neste trinn, neste grep. Siden klatreselen jeg var iført var godt festet til en kabel som strekker seg fra festepunkt til festepunkt oppover fjellveggen, ville jeg sannsynligvis komme levende fra et eventuelt fall. Imidlertid var det flere meter ned til forrige øyebolt, og jeg hadde en klar forestilling om at et møte med fjellveggen ville bli heftig, men neppe begeistret fra min side.

«Dæsken»

Et stykke over meg klatret to godt trente og over middels modige tenåringsjenter, og jeg var ikke helt sikker på om det var en trøst eller en trussel i forhold til videre klatring at de med jevne mellomrom utbrøt «Oj!», «Dæsken!» og det som sterkere var. De fikk i klare ordelag beskjed om å holde hånden for munnen når trangen til å meddele seg kom over dem, noe som selvfølgelig av mange årsaker var helt umulig.

Skjelvende fot

Jeg har ingen klar formening om hvordan jeg forserte første etappe, utgangspunkt for videre klatring, eller Angrestien som trygt tar deg ned til flatlandet igjen. Hjertet var fremdeles i halsen, høydeskrekken godt plantet i mellomgulvet, og jeg kunne på skjelvende fot fremmane en liste så langt som et godt år med dårlige grunner til at jeg ikke skulle kunne fortsette.

Bratt og glatt

Overraskelsen var derfor stor da jeg oppdaget at jeg mentalt hadde sagt farvel til «point of no return» og tok fatt på stien i retning neste kabellengde. Her var det lige på og hårdt , som danske fjellbønder pleier å si, og pulsen steg hurtig til nye og uante høyder. Den 100 meter lange veggen som nå tårnet over oss var både bratt, glatt og storslått. Noe som nok er bakgrunn for navnet Katedralen, selv om jeg for egen regning underveis la til en annen tolkning; Her har få planter, men mye nyreligiøsitet god grobunn.

Nonnekløften

Selv var jeg helt klar for klosterlivet da jeg nådde toppen og fortsatte inn i Nonnekløften, et herlig stykke natur med godt fotfeste og betryggende murer på hver side. Men hvor lenge var Eva i Paradis… Snart var vi gjennom Klosterhaven og ble kastet hodestup ut i Nedre Granitthavet.

Og heretter gikk det bare oppover, via Zebraveggen og Øvre Granitthavet. Høydeskrekken var ikke borte, men hadde minket betraktelig i takt med forserte høydemetre og en gryende følelse av mestring.  Utsikten var, de gangene jeg turte å se ned, fantastisk. Det samme var de umiddelbare omgivelsene med geologiske formasjoner og standhaftige blomster og vekster som grodde ut av bare berget.

Høy i hodet

Hver ny vegg var en utfordring, og pulsen kunne stadig se langt etter normalnivå, men vi jobbet oss oppover skritt for skritt. Hele tiden konsentrert om det vi holdt på med, men likevel i stand til å prate le og ta bilder underveis. Da jeg stakk hodet opp over det som viste seg å være kanten av Toppveggen var jeg først utrolig lettet, før en uventet følelse snek seg inn, nemlig skuffelse. Over at det «allerede» var slutt, siste kabelkrokskifte gjort. Følelsen ga seg imidlertid fort og ga plass for eufori; vi var høye i hodet, høyt over fjorden, vi hadde klart det! Livet var herlig! Problemer og grums lå igjen nede i ura, nye drømmer og planer lå foran oss. En av dem er å komme tilbake; Vi har blitt håpløst forelsket.. i en munk!